Min vandring mellom guder

Hvem vil dere sammenligne Gud med,
hva kan dere sette opp som ligner på ham?
Et gudebilde?
En håndverker støper det,
en gullsmed kler det med gull
og smir sølvkjeder til det.
Et innviet morbærtre blir valgt ut,
et tre som ikke morkner.
En dyktig håndverker letes opp,
for det skal reises et gudebilde
som ikke vakler.

- Jes. 40,18-20

Det står mange advarsler i bibelen mot falske guder. Men hvordan vet vi, egentlig, at den Guden vi selv tror på er den ekte? Hvordan vet vi at vi ikke har laget den selv, gjerne basert på Guden som søndagsskolelæreren eller foreldrene våre trodde på? Jeg har selv opp gjennom årene trodd på et antall kristne guder som er for forskjellige til at alle kan være ekte. De har sklidd over i hverandre over tid, så det er vanskelig å spesifisere et eksakt antall guder eller det eksakte tidsrommet jeg trodde på hver av dem, og jeg er ikke engang sikker på at jeg faktisk på noe tidspunkt hadde akkurat de gudene jeg beskriver. Men jeg prøver etter beste evne. 

Mange har noe de beskriver som en "barnetro" de kan vende tilbake til der de har en gud som er bare snill og grei og passer på dem når de sover. Det hadde ikke jeg. Jeg forstod fra tidlig søndagsskole at Gud var streng og sint. I mosebøkene blir han beskrevet som "nidkjær" i norske oversettelser, men det ordet stammer sannsynligvis fra en tysk bibeloversetter på 1500-tallet som konstruerte et nytt ord for å slippe å omtale Gud som "sjalu". Og når du leser GT, så blir det fort klart at det ikke finnes noe som får Gud mer sint enn å tilbe andre guder. Så jeg tenker at "sjalu" er dekkende. Denne guden er allvitende og allmektig og holder nøye oversikt over at vi ikke tenker syndige tanker. Sammen med tanken om helvete fra NT blir dette fort heftig. 

Denne guden har jeg i all hovedsak fått levert ferdig bygget, og det er sånn sett den eneste jeg ikke har laget selv. Den ble levert ferdig med en moral som jeg var forpliktet til å følge, ellers havnet jeg i helvete. Så hele ungdomstiden min levde jeg i et slags åndelig Nord-Korea. Det var et trangt tanke-fengsel som jeg for alt i verden ikke måtte prøve å bryte ut av, for da havnet jeg i ildsjøen med smeltet og brennende svovel. Som barn elsket jeg å ligge og filosofere over de store tingene i verden. Livet og døden og universet og alt mellom. Men det måtte jeg slutte med, for Gud likte det ikke. 

Det var også et problem at jeg ikke kunne være med folk som ikke var tilstrekkelig rettroende. Jeg er introvert og har sannsynligvis litt asperger-tendenser og hadde virkelig hatt bruk for gode venner. I stedet ble det å skyve vekk de fleste som ikke var tilstrekkelig gode kristne. Og det var ikke mange som passerte det nåløyet. Så det var ensomt og mørkt med mange regler som skulle følges, syndige lyster som skulle undertrykkes og mange tankerekker som aldri ble fullført. 

Det førte med seg to problemer: 

Det første problemet som for alvor viste seg mens jeg studerte var at Jesus hadde sagt "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Det gikk opp for meg at jeg ikke fulgte det nye budet til Jesus på noen som helst meningsfull måte. Jeg følte en form for nestekjærlighet til de som mente nøyaktig det samme som meg, men de var det så få av at Jesus aldri ville ha gitt dette budet hvis det bare gjaldt dem. 

Det andre problemet var at jeg gikk med konstant underskudd i energiregnskapet over flere år. Så omtrent da jeg var ferdig med utdannelsen min og begynt å jobbe så var jeg kommet til det punktet at jeg ikke greide mer. Gud hadde lovet meg at "som dine dager er, skal din styrke være", men han leverte aldri. Jeg skjønte at Gud krevde at jeg hele tiden leverte det perfekte, så jeg slet meg ut med å hele tiden skulle levere 110% i jobbene jeg hadde. Det var ikke godt nok at sjefene var fornøyd, jeg og Gud måtte også være fornøyde, og vi hadde langt høyere krav enn sjefene på jobb. 

Noen vise personer har sagt at man ikke kan argumentere en person ut av en posisjon han eller hun ikke ble argumentert inn i. Og det gjaldt meg her. Jeg liker å se på meg selv som en logisk og fornuftig person, men her hjalp det ingenting. Det som gjorde at jeg kom meg videre var først og fremst at jeg ikke greide mer, og at Gud ikke leverte de kreftene han hadde lovet. Utover det begynte det religiøse systemet mitt å smuldre opp rundt meg. Veldig langsomt, det tok mange år. Men etter hvert hadde jeg blitt nødt for å lage meg en ny gud. Denne hadde jeg for det meste laget selv, og den hadde fått min moral.  

Den guden jeg fikk nå var en sånn moderne gud som jeg kunne gå og småprate med. En gud som hjalp meg å finne bilnøklene om morgenen når jeg skulle på jobb. Den lignet, så vidt jeg kan se, ikke på noen gud i bibelen, verken i GT eller NT. Men det var egentlig ikke så farlig. Det var en trygg gud som passet på meg. En gud som skapte alle mennesker unike fordi han var kompleks og favnet alle personlighetstyper selv. 

Denne guden var ikke redd for å la meg lese "The God Delusion" av Richard Dawkins. Han var så god og trygg at ingenting av det Dawkins skrev bet på ham. Faktisk så syntes jeg Dawkins og Hitchens beskrev ganske godt den sinte guden jeg hadde i starten, og det så jeg ikke noe problem med. Jeg hadde allerede i mange år før jeg kom hit skjønt at de fleste gudsbevis feilet, og jeg skjønte at mange apologeter ikke kunne være helt ærlige når de fortalte hvor sikre de var på sine gudsbevis. Så jeg foretrakk gode ateister foran dårlige apologeter hvilken dag som helst. Hemant Mehta, "The Friendly Atheist", dukket stadig oftere opp i Youtube feeden min, og jeg syntes det var interessante ting han hadde å si. Den sekten jeg hadde jobbet meg ut av hadde som sitt viktigste prinsipp at vi ikke var borgere av denne verden, så jeg hadde og har fortsatt stor sympati med amerikanske ateister som kjemper mot kristne nasjonalister som ønsker at USA skulle bli et kristent land. 

Denne guden var heller ikke skvetten når det gjaldt musikk, og det var nå jeg begynte å utforske ulike typer metal. I starten leste jeg alle tekstene og var virkelig i tvil om jeg kunne høre på dette. Det jeg fant ut var at de fleste tekstene til de gruppene jeg hørte på var så intelligente at de kun rammet usunn religion og den sinte guden jeg hadde hatt. Og ikke bare at jeg ikke så noe problem med det. Etter hvert ble jeg glad i musikken og tekstene. Og mens kristen musikk stort sett handler om hvor stor og fantastisk Gud er og hvor glad jeg er for at Jesus frelste meg, så handlet disse tekstene ofte om ting som betydde noe for meg, de reflekterte mine følelser, erfaringer, opplevelser og prosesser. De tekstene som brukte den store slegga og rammet all religion var som regel så barnslige at jeg tenkte at Gud umulig kunne ta dem seriøst. 

I starten av perioden med denne guden tenkte jeg fortsatt at bibelen var ufeilbarlig. Jeg hadde hatt en forholdsvis enkel tolkningsnøkkel, men den måtte jeg skrote. Men jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare fant riktig tolkningsnøkkel så ville alt falle på plass og gi mening igjen, omtrent som når man setter på plass siste biten i et puslespill med 10.000 biter. 

Det endret seg da jeg før jul et år satte meg ned med Google for å finne ut hvilket år Jesus ble født. Og det viste seg at ingenting gikk opp. For at begge fødselshistoriene (i Matteus og Lukas) skal kunne være sanne så måtte kong Herodes ha levd mens Kvirinius hadde folketellingen. Men Herodes døde ca. 10 år før folketellingen. Så står det at "hele verden" skulle telles, det er selvsagt en overdrivelse. Men det gjaldt ikke engang hele Romerriket. Det gjaldt bare Judea, som nettop var blitt en fullverdig romersk provins. Men så skal alle reise til den byen der en eller annen vilkårlig forfader kom fra rundt 1000 år tidligere, og da begynner det virkelig å bli sprøtt. For i en folketelling er man interessert i hvem som bor i en by akkurat nå og skal betale skatt i byen. Hvor forfedrene kom fra er totalt uinteressant. Og selv om jeg har lært hvordan jødene hadde tatt vare på nøyaktige stamtavler for hele befolkningen helt tilbake til Adam, så er det ingen historiske fakta som tyder på at det stemmer. 

Det som skjedde nå var sånn sett at jeg hadde fått trukket ut strikkepinnene og begynt å trekke i den løse tråden. Og da gikk det fort! Samme hvor i bibelen jeg pirket så falt ting fra hverandre. I løpet av et par år var bibelen gått fra å være det eneste fullkomne objektet i universet til å være "The Ultimate Goatherders Guide to the Galaxy". Den inneholder akkurat så mye klokt og sant som andre religiøse tekster fra samme tid og sted. Jeg vet det kan være vanskelig å skjønne, men det går faktisk helt fint å være kristen og ikke tro på at det er noe spesielt med bibelen. Så det at jeg sluttet å se på bibelen som spesiell gjorde ingenting med troen min. 

Nå er jeg egentlig en veldig rar plass. For jeg er fortsatt kristen og ivrig kirkegjenger. Samtidig har jeg sluttet å lese bibelen, jeg hører på metal, jeg tror på en gud som ikke har problemer med verken samboere, skilte eller homofile. Jeg begynner å lese bøkene til flere framtredende ateister. Jeg blir etter hvert engasjert i Hjelpekilden og ønsker å hjelpe andre som har dårlige opplevelser med streng religion. Jeg begynner å blogge litt om emnet. Og jeg har aldri verken før eller senere hatt det bedre med Gud. Det eneste prinsippet jeg fortsatt holder fast på er at man blander ikke politikk og religion. I alle fall så får jeg nå mye pes fra andre kristne. Jeg blir beskyldt for å være en religiøs ekstremist. Jeg blir beskyldt for å være en sint og militant ny-ateist. Folk kommer til meg på arbeidsplassen og foreslår at vi skal finne et ledig møterom og be sammen siden jeg tydelig er sint på Gud for tiden. Jeg blir "unfriendet" på Facebook, noen tar seg til og med bryet med å ringe og fortelle meg i klartekst hvorfor jeg er en person de ikke kan være venner med lenger. Og jeg blir utsatt for "bakholdsangrep" der folk bruker tid med meg for å bygge tillitt før de plutselig en dag snur rundt og skal fortelle meg hvorfor utviklingsteorien er feil, hvordan solen egentlig brenner hydrogen og oksygen i stedet for å fusjonere hydrogen, hvorfor Donald Trump er utvalgt av Gud til å lede USA og mye annet søppel. 

Dette var den snilleste og tryggeste guden jeg kunne tenke meg. Så hva var det som tok knekken på den? Det var ikke Dawkins eller Hitchen som traff den i hodet med logiske argumenter. Den ble ikke skremt vekk av satanisk musikk. Det var ikke ateister i Hjelpekilden som overbeviste meg om at han ikke fantes. Han ble ikke sur fordi jeg ikke ville ha ham innblandet i politikken. Og det var ikke andre kristne som ikke så på ham som "god nok". Det som skjedde var at han snublet i sine egne bein. Og han falt så hardt at han aldri greide å reise seg. I motsetning til den første guden min så greide ikke denne å beskytte seg mot det ondes problem. Han var så snill at han hjalp meg med å finne bilnøklene min om morgenen når jeg skulle på jobb. Samtidig kunne han ikke hjelpe kristne barn i Syria som ba om at huset deres ikke måtte bli bombet og at pappa en dag måtte komme hjem fra krigen. Og det begynte å gå opp for meg at jeg måtte være svært privilegert for å holde fast på en slik type gud. 

Så måten jeg løste dette på var å lage meg en fjern gud som satt og kikket på oss fra trygg avstand og ventet på at vi skulle slutte med tåpelige religionskriger og i stedet gjøre verden til den fantastiske plassen den var ment å være. Den snille guden hadde jeg laget med min egen moral som den så dyttet tilbake på meg. Denne fjerne guden gjorde ikke det, den ønsket at vi mennesker selv skulle finne fram til vår egen moral. Problemet ble etter hvert at den ikke fylte noen av behovene jeg hadde, og til slutt ble den så fjern at den ganske enkelt forsvant. Den dagen jeg meldte meg ut av den Norske Kirke så skjedde det ingenting annet enn at jeg fikk et papir der det stod at jeg ikke lenger var medlem. 

Mitt første problem nå blir hva kaller jeg meg selv? Jeg hadde egentlig ikke tenkt over problemstillingen før noen kalte meg "hedning". Jeg synes ikke agnostiker passer, for jeg går ikke rundt og tviler. Samtidig holder jeg muligheten åpen for at det finnes en fjern gud (eller noe vi kunne kalt for gud eller kraft) et sted der ute. Ateist er et ord jeg ikke liker. Jeg er vant med at det betyr en person som har gjort et opprør mot Gud fordi han eller hun ønsker å leve i synd. Noe som absolutt ikke passer. Men samtidig tenker jeg at den guden som er beskrevet i bibelen er så inkonsistent at han ikke kan eksistere. Dermed blir jeg ateist relativt til de fleste rundt meg. Så jeg landet, noe motvillig, på "ateist". 

Er jeg blitt ateist bare pga. dårlige opplevelser med religion? Nei, det har jeg ikke. Det har alltid vært gode kristne som har vært villige til å gi meg den siste harde dytten jeg trenger for å slippe taket i det siste halmstrået og komme meg videre. De har uten å ville det fått meg til å forstå hvor sprøtt det har vært det jeg holdt på med. Og sånn sett er jeg takknemlig. Uten dem ville alt tatt mye lengre tid. 

Dette er selvsagt bare en fase? Jeg kommer selvsagt tilbake til kirken som en angrende synder? Jeg tror ikke det. Jeg har brukt for mange år på å finne ut hvorfor jeg trodde det jeg gjorde, hvordan religioner blir til, hvordan religiøse skrifter utvikler seg. Jeg har sett mannen bak forhenget. Eplet er spist og fordøyd, og jeg ser i dag ikke noen mulighet for å kunne henge det tilbake på kunnskapens tre. 

Men det betyr vel at jeg aldri har vært en ekte kristen? For Gud har jo lovet å bevare oss i troen? Vel, hva det betyr å være en ekte kristen er så diffust at det kan jeg ikke engang svare på selv. Men jeg innrettet livet slik at det aldri skulle bli et alternativ å forlate kristendommen. Jeg skjøv fra meg folk som ikke var kristne eller ikke tilstrekkelig rettroende kristne. Jeg leste bibelen minst en time til dagen. Jeg lot være å lese filosofi, historie og liberal teologi annet enn det som krevdes av meg på skolen. Jeg var ekstremt nøye på å ikke rote meg borti lesestoff som på noe vis var kritisk til kristendommen. Når jeg da, tross alle forholdsregler, likevel mistet troen, så endte jeg opp ute i snøen. Jeg hadde sett Soria Moria glitre i det fjerne, men da jeg endelig kom fram dit så var alt bare ødemark så langt jeg kunne se. 

Men jeg har selvsagt gjort opprør mot Gud fordi jeg ønsker å leve i synd? Det sier i alle fall Paulus! Her har vi forlatt falsifiserbarheten. For her vet plutselig folk rundt meg motivene mine uten å kunne lese tankene mine. Når ting ikke lengre er falsifiserbart så gir det ingen form for mening å diskutere videre. Jeg kan bare si at jeg ikke lengre tror på begrepet "synd", samtidig som jeg selv tror at jeg har et mye bedre moralsk system enn da jeg var på det mest fundamentalistiske. Utover det har jeg ingen interesse av å diskutere det med mennesker som på forhånd "vet" hva jeg mener. 

Hva skal til for å overbevise meg om at Gud finnes? Her er jeg usikker Det avhenger selvsagt også av hvilken type gud det er snakk om. Men jeg sparker egentlig ballen tilbake til Gud. Jeg har bedt og lest i bibelen minst en time daglig store deler av livet. Hvis Gud hadde noe å fortelle så var kanalene åpne. Ellers, hvis Gud har skapt meg, så vet han også hva som vil overbevise meg. 

Hva gjør jeg hvis jeg plutselig får bevis på at Gud finnes? Igjen, det kommer an på hvilken Gud. Hvis den sinte guden plutselig dukker opp, så vil jeg komme meg ut av alle avtaler og selge alt jeg eier og gi det til de fattige. Og jeg vil finne meg en hule der jeg sitter hele dagen i sekk og aske med bønn og bibel i håp om at han kan tilgi meg at jeg ikke trodde på ham. Det største problemet blir likevel at jeg må håpe at han ser gjennom fingrene med at jeg ikke gjør det fordi jeg elsker ham så høyt, men fordi jeg er fullstendig vettskremt med tanken på en evighet i ildsjøen. Hvis den snille guden plutselig stod på døren, så ville jeg invitert ham inn på kaffe og diskutert det ondes problem. Og hvis det var den fjerne guden som plutselig vinket til meg fra ute i verdensrommet, så ville jeg vinket tilbake og  fortsette å leve slik jeg gjør nå. 

Er disse gudene virkelig forskjellige guder? Og finnes det flere? Jeg vil påstå at de er for ulike til at de kan være samme guden. Og hvis den sinte guden min finnes, så vil han sende folk beine veien til helvete for å tro på de to andre gudene. Jeg tror også det finnes flere. Når vi ser TV-predikanter som svindler gamle og syke for pensjon og sparepenger så tenker jeg at de har en gud som ikke ligner på noen av de jeg hadde. De forkynner gjerne en gud som ligner på den sinte guden min, men hadde de virkelig trodd på ham så tenker jeg de skulle ha kledd seg i sekk og aske og ropt til ham dag og natt og bedt om tilgivelse og lovet å betale tilbake alt de hadde svindlet folk for med renter slik Sakkeus gjorde. 

Nå som jeg har hatt long covid i 2 år, hvorfor ikke begynne å tro på Gud igjen slik at jeg kan bli helbredet? Jeg foretrekker long covid framfor å gå rundt med konstant angst for helvete resten av livet. Jeg har heller aldri noen gang opplevd å bli helbredet eller få noen annen form for bønnesvar. Så det ville ganske sikkert blitt både helvetesangst, tankekontroll, long covid, samt frustrasjon over at jeg ikke finner grunnen til at Gud ikke vil helbrede meg. Så jeg sier høflig "nei takk!" 

Men seriøst, jeg begynte å høre metal og lese bøker av kjente ateister? Trodde jeg virkelig at andre kristne ville la det passere? I ettertid er det lett å se at det var en fullstendig tåpelig tanke. Men ting skjedde gradvis, og jeg begynte å gå i en kirke der det i starten føltes åpent og fritt. Så jeg må bare ærlig innrømme at jeg trodde det var innenfor. Til mitt forsvar må det også sies at jeg opprinnelig kom fra et utrolig snevert religiøst miljø, og jeg var rett og slett ikke var i stand til å bedømme hva som ville passere i det jeg så på som mer liberale kirkesamfunn. 

Tror jeg virkelig at konservative kristne som leser detter kommer til å endre mening? Nei, det er jeg helt sikker på at de ikke gjør. De er for godt vaksinerte mot vranglære. Kristne er ikke lengre i målgruppen. Jeg skriver for min egen del og for andre som er i ferd med å bryte ut eller allerede har gjort det. Kanskje enkelte liberale kristne vil vise en slag forståelse. Så hvis du sitter med en brennende lyst til å kontakte meg og fortelle meg i klartekst hvor stor idiot jeg er, bare la det være. Det føles kanskje godt en kort stund, men du oppnår ingenting. Da er det mye mer effektivt å bare blokkere meg alle steder det er en fare for at jeg dukker opp.  

Men jeg er vel i det minste blitt sintere nå som jeg er ateist? Det må jeg nok innrømme. Jeg trodde lenge at mine opplevelser som kristen var så ekstreme at jeg kunne snakke med andre kristne og få en forståelse for at det jeg hadde vært gjennom ikke hadde vært greit. Jeg trodde jeg hadde noe å bidra med i diskusjonen om hvordan vi kan unngå at andre havner i det samme uføret. De erfaringene jeg gjorde etter at jeg begynte å blogge om emnet var heller miserable, og har nok bidratt at jeg har blitt litt skarpere i kantene. 

Hva med døden? Jeg må selvsagt være konstant redd for å dø nå som jeg ikke tror på Gud? Nei, faktisk ikke. Etter å ha gått rundt i altfor mange år og vært vettskremt over tanken på å risikere å havne i helvete, så er det helt fantastisk befriende å vite at jeg mest sannsynlig ender opp som gjødsel for en eller annen busk og at det blir slutten på historien om meg. 

Kanskje man i stedet for å spørre hverandre om hvilket kirkesamfunn en tilhører burde spørre om hvilken type Gud man tror på? Jeg tenker kanskje at to stykker som har noenlunde samme type Gud vil kunne ha mer til felles enn om det tilfeldigvis står de samme bokstavene på utsiden av bedehusene deres. Jeg tror også at det å tenke gjennom og få et bevisst forhold til hvilken type gud man tror på kan være en nyttig øvelse. 

Ønsker Gud å bli bevist av oss mennesker?

De tre vise menn på vei for å kjøpe kameler

Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Joh. 20,29

What can be asserted without evidence can be dismissed without evidence.
Christopher Hitchens

I følge Store Norske Leksikon er apologetikk "en teologisk disiplin som har til formål å begrunne og forsvare kristendommens krav på å bli betraktet som den sanne religion". Jeg har mange ganger sittet på møter og vridd meg i stolen når taleren har fått det for seg at han skal bevise Gud. Og det var på den tiden jeg var på det mest fundamentalistisk selv. Jeg skal prøve å si litt om hvorfor her. Hvis det er veldig viktig for deg at kristendommen kan bevises, så kan du tenke ut om du bør stoppe her eller lese videre. Erfaringsmessig er det trygt å lese videre, jeg tror ennå ikke det har skjedd at en tilfeldig person på internett har greid å overbevise noen om at apologetikken deres er feil. 

Jeg leste bibelen veldig mange ganger fra begynnelse til slutt, men problemet var at jeg leste nesten bare bibelen. Hadde jeg lest litt mer avanserte bøker om filosofi og apologetikk så hadde jeg lært meg mange flere fine ord og prinsipper. Slik det er nå blir dette på et veldig enkelt nivå, rett og slett fordi jeg aldri kom forbi det enkle nivået selv. Og jeg begrenser denne bloggposten til ting som har vært av interesse for meg selv. 

Noe av det første jeg kom borti, var argumenter av type "se så flott universet er, og tenk hvor fantastisk Gud må være som har skapt det!" Som barn likte jeg å ligge i sengen og fundere på de store spørsmålene, og jeg skjønte allerede tidlig i barneskolealder at denne type argumenter ikke kunne brukes. Du må gjøre unntak for Gud. Han er mer fantastisk enn universet, men trenger likevel ikke å være skapt av noen. Denne typen argumenter fungerer helt fint for folk som ønsker å styrke sin egen tro, men kan ikke brukes til å overbevise ikke-kristne. Og jeg avskriver direkte alle typer argumenter som krever spesialunntak for Gud. Da har man allerede forlatt logikkens verden og man må vurdere om man skal fortsette en absurd diskusjon man ikke kan vinne. Dessverre sluttet jeg å tenke gjennom tingene etter hvert som jeg skjønte at Gud ikke likte at jeg som et simpelt dødelig menneske skulle prøve å forstå ham. 

Ett argument som jeg kjøpte og trodde på lenge, var at siden kristendommen var den eneste religionen der Gud selv kom til jorden for å sone for syndene våre, så var det den eneste religionen som kunne være sann. Problemet er selvsagt at det er ikke så mange andre religioner som har arvesynd. 

Jeg trodde også på ramme alvor at de som bodde sammen uten å være gift gikk rundt med konstant skyldfølelse fordi de "levde i synd". Da jeg i godt voksen alder skjønte at folk flest gjør ikke det, så forsvant samtidig hele grunnlaget for argumenter som bygger på at moral er objektiv og gudgitt. Jeg tror ikke at mennesker som lever sammen uten å være gift egentlig vet, innerst inne, hvis de kjenner veldig godt etter, at det de holder på med er synd, unntatt hvis de allerede er lært opp til at det er synd. Og det er et krav hvis samboerskap er synd og moral er objektiv. De som påstår at alle samboere vet innerst inne at det lever i synd har tatt en posisjon som ikke er falsifiserbar, de mener å vite hva andre mennesker tenker innerst inne. Og det har dermed ingen hensikt å diskutere videre. 

Vet alle mennesker innerst inne at det finnes en Gud? "Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning." Igjen er vi helt utenfor falsifiserbarhet. Jeg påstår bestemt at svaret er "nei", men har ingen måte å bevise min påstand mot de som mener at riktig svar er "ja". Dermed er det heller ikke interessant å diskutere, og de som mener det får bare fortsette å mene det. Mens jeg var på det mest fundamentalistiske så likte jeg å lese det verset og bruke det på andre. Men hadde jeg vært 100% dønn ærlig overfor meg selv så hadde jeg sett at det ikke gjaldt for meg. Jeg ble kristen fordi folk rundt meg skremte meg med fantasifulle beskrivelser av helvete, ikke fordi jeg innerst inne visste at Gud fantes. 

Det beste argumentet apologeter har kommet opp med er, så langt jeg kan se, "fine tuning"-argumentet. Dvs. at de fysiske konstantene i vårt univers tilsynelatende er nøye avstemt for å kunne opprettholde liv. Det største problemet med dette argumentet er at det ikke tar deg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, men kun til en generell "gud" eller "ånd" eller "kraft" som på et eller annet vis forårsaket universet. Dette argumentet har aldri vært viktig for meg, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det har, bare tipse om at det finnes en del god og mye dårlig informasjon om emnet lett tilgjengelig ute på internett. 

Men hvordan var min egen apologetikk? Jeg hadde nokså tidlig gitt opp å bevise Gud for utenforstående. Så jeg hoppet over den delen. Argumentene mine var på formatet "hvis det finnes en allmektig Gud, så er ikke dette her noe vanskelig". En gang argumenterte jeg for at hvis det finnes en allmektig Gud som skapte jorden på 6 dager, så ville det ikke vært noe problem for ham å legge inn litt falske dinosaurfossiler for å forvirre "vitenskapen". Jeg brukte det heldigvis bare én gang før jeg skjønte hvor dårlig det var. 

Utsagn av typen over er problematiske av minst 2 grunner. Det helt opplagte problemet er at man ikke trenger å sannsynliggjøre at Gud finnes. Det største problemet er imidlertid at det er altfor sterkt til å være nyttig. Som et eksempel: "Jeg synes snøkrystaller er for fantastiske til å kunne oppstå av seg selv. Hvis vi tror på en allmektig Gud som holder oppe universet, så er det ikke noe problem å se for seg en milliard engler som sitter og klipper ut snøkrystaller av englefjær og drysser dem ned over jorden på dager med vindstille og veldig lett snødryss." Dette er et utsagn som er både totalt absurd og totalt uangripelig. 

Nå kommer det vanskeligste ordet jeg har tenkt å bruke i dag: presupposisjonalisme. Det kom en rød strek under det her hos meg, men jeg tror jeg har skrevet det riktig. Presupposisjonalistisk apologetikk er, så langt jeg kan se, en videreutvikling av min primitive "hvis vi antar at Gud finnes"-tenkning. Den går rett og slett ut på at hvis du bare tror på Gud, så vil Gud bevise for deg at han finnes. Det viktigste man oppnår her er selvsagt å sikre seg mot falsifiserbarhet. For hvis man har prøvd å tro på Gud uten at han overbeviste deg, så har du ikke trodd hardt nok, lenge nok, på riktig måte eller av riktig grunn. Eller kanskje du egentlig ikke trodde i det hele tatt? 

Hva var det så som holdt oppe mitt system? Det var en visshet om at hvis vi bare greide å finne den helt korrekte kombinasjonen av bibeloversettelse og tolkningsnøkkel så ville alt falle perfekt på plass som et puslespill med 10.000 brikker. Alle skrifter av en viss kompleksitet og lengde vil inneholde selvmotsigelser. Jeg trodde i fullt alvor at jeg kunne bevise at bibelen var den eneste teksten som hadde potensiale til å være guddommelig fullkommen. Det er bare ett problem, man må ha en relativt enkel tolkningsnøkkel. Da jeg for en stund siden gikk gjennom alle lovene i mosebøkene som var problematiske med tanke på at mann og kvinne var like mye verdt, så gikk det opp for meg at jeg hadde brukt en unik og separat tolkningsnøkkel for hvert eneste vers for å komme til den ønskede konklusjonen. Så når man ender opp med en tolkningsnøkkel som er mange ganger lengre enn teksten som skal tolkes, så faller dette sammen. For da er det tolkningsnøkkelen som blir fullkommen og ikke teksten. 

Et annet problem var at det dukket opp selvmotsigelser som ble stadig vanskeligere å bortforklare. Det toppet seg en advent der jeg satte meg ned for å finne ut når Jesus ble født, bare for å oppdage at det ikke er mulig å sette noe årstall. Kong Herodes har en stor plass i fortellingen i Matteus evangeliet, mens i Lukas er det folketellingen utført av Kvirinius som får oppmerksomhet. Problemet er at folketellingen ble utført noe sånn som 10 år etter at Herodes døde, så det er ikke mulig å få til noe som er konsistent. Det er også så mye annet som skurrer der at jeg ble nødt for å godta at her er det en påviselig feil. Og når jeg først hadde funnet én feil, så gikk ting utrolig fort. Da raknet alt sammen på rekordtid. 

Det beste argumentet mitt mot å drive apologetikk er at det ikke er noe i bibelen som tyder på at vi skal bruke "denne verdens visdom" til å "bevise" at Gud finnes. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror", sier Jesus. Så her er idealet helt bokstavelig "blind tro" uten noen form for bevis. Og jeg vil gå enda litt lengre. Jeg har fått høre manger ganger hvor tåpelig det er når vi ynkelige mennesker tror vi er i stand til å forstå Gud og hans planer med oss: "Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker." Jeg tror det er minst like tåpelig å tro av vi skulle være i stand til å bevise Gud. 

Metal - Fortsatt problematisk

Mitt første Karmøygeddon, mai 2017

Vanligvis når jeg ser at har bommet litt med et innlegg så redigerer jeg innlegget i det stille. Denne gangen bommet jeg såpass spektakulært at jeg har valgt å beholde den gamle versjonen til skrekk og advarsel og publisere helt på nytt. I 2016 publiserte jeg ett innlegg med tittelen "Rock - En tapt og glemt kamp?" der konklusjonen min var at kampen mot den fæle rockemusikken i all hovedsak var over: "Så kampen er over og stort sett glemt, og man finner i dag både instrumentene og musikkformene i de fleste kirker. Og 30 år fra nå er det kanskje andre slike kamper vi sitter og mimrer om." Det var nok ikke helt korrekt. 

Hjemme hos oss hadde vi en regel om at musikk med trommer eller elektriske gitarer ikke var lov. Det begrenset selvsagt musikken jeg kunne høre, og selv utvalget av kristen musikk ble temmelig spinkelt. Men det er rart med det, man lærer seg å like Marit og Irene når det er det som er lov. Men klassisk musikk var et smutthull, for pauker var lov, og jeg fikk en favoritt i de tunge og intense melodiene til Rachmaninov. 

Jeg ble foret opp med oppbyggelige bøker om den fæle rockemusikken. Det var baklengsmaskering, oppfordring til vold og drap og generelt opprør mot det bestående samfunnet. Og spådommene var at hele verden ville kollapse i vold og anarki hvis man ikke fikk stoppet djevelskapen. I dag kan vi vel trygt slå fast at disse dommedagsprofetiene har feilet episk. 

Nå skulle man tro at når jeg flyttet hjemmefra ville jeg nokså fort springe og kjøpe musikk av Metallica og Iron Maiden. Men jeg hadde prinsippene mine med meg, og det første jeg gjorde var å kjøpe 3 CD-plater med komplette lyriske stykker for piano av Edvard Grieg. 

Som 30-åring kjøpte jeg min første CD med popmusikk. Det var Abba, "The Visitors". Jeg vet det kan være vanskelig å skjønne, men jeg gikk altså rundt og var uvitende om at Abba hadde skrevet låter som "Dancing Queen" og "Money, Money, Money" helt til jeg var rundt 30 år gammel. 

Da jeg hadde passert 40 var jeg egentlig litt frustrert over at jeg ikke fant "min" musikk. Jeg hadde hørt masse på Roxette, vært innom Pink Floyd. Onklene mine likte Carpenters, så de hørte jeg noe på. Men så stoppet det opp. Spotify greide ikke å finne relaterte artister som jeg kom overens med. 

Det endret seg da jeg greide å sette på Nightwish sin versjon av "Walking in the Air" i Spotify med et uhell. Da åpnet det seg et univers av symfonisk metal som jeg ikke visste at eksisterte. Jeg havnet sånn sett i en veldig sær ende av metal-musikken med kvinnelig vokalist som hadde studert klassisk sang. (Derav begrepet "finsk operametal".) Men det er ganske lett å forklare, det er bare til å sammenligne Rachmaninov sin "Vocalise" og Nighwish sin "Sleeping Sun" så skulle koblingen være åpenbar. Hadde Rachmaninov levd i dag så hadde han startet symfonisk metal band. 

Et drøyt år etter at jeg hadde skrevet det forrige innlegget var jeg på min første metal-konsert. Da reiste jeg til Oslo for å høre Epica. Jeg leste meg opp på forhånd. Hvordan kler man seg? Hvordan oppfører man seg? Jeg kjøpte øreplugger og lærte meg begreper som "mosh pit" og "wall of death". Og det ble en bra opplevelse. 

Et par måneder senere var jeg for første gang innom Karmøygeddon Metal Festival i Kopervik. Og det var etter det jeg begynte å skjønne at det nok fortsatt var litt problematisk med metal for mange. Plutselig begynte det å poppe opp meldinger i Messenger av type "husk at Jesus fortsatt er glad i deg" og "pass deg for den okkulte musikken". Eller kanskje aller rarest, "har du vurdert om Pink Floyd kan være et alternativ?" Vennelisten på Facebook ble kortere. Og jeg skjønte etter hvert at det var et dårlig samtaleemne, selv enkelte ikke-kristne reagerte. 

Jeg hadde selv hatt mange motforestillinger mot rock og metal, og jeg var såpass uvitende at jeg trodde på ramme alvor at når jeg så folk i svarte klær med "Mayhem" på ryggen så var det satanister som kanskje skulle til en hemmelig samlingsplass ute i skogen og ofre geiter til Djevelen. Min egen opplevelse ble sånn sett et lynkurs i hvordan man burde håndtere fordommer. Jeg trodde til og med en kort stund at det var Gud som ville vise meg hvorfor jeg burde slutte å dømme folk ut fra utseende og musikksmak. Men reaksjonene som kom fra andre kristne fikk meg ganske fort på andre tanker. 

Så da sitter jeg og prøver å finne ut hva det egentlig var jeg opplevde? For de fleste sier ikke at de har problemer med musikken, man bare merker det. Og de få som sier det direkte begrunner det stort sett ikke. Er det den tidlige historien til norsk black metal med kirkebranner som fortsatt sitter i? Er man fortsatt redd for at Djevelen gjemmer seg i basstrommene? Er det bare ikke sosialt akseptert? Alt jeg vet er at en ukjent andel av befolkningen har et uspesifisert problem med musikken. 

I et intervju i Aftenbladet Magasinet i 2018 kom jeg i skade for å bruke ordene "forsinket ungdomsopprør" om min oppdagelse av musikk. Det er selvsagt håpløst upresist. "Ungdomsopprør" eksisterer ikke som et fagbegrep, og dermed skulle jeg selvsagt ha unngått det, eller i det minste definert det først. Som ungdom skal man finne sin egen identitet og plass i samfunnet. Da jeg var ungdom, var målet mitt å utslette min egen identitet for å kunne bli mer lik Jesus. Jeg kan avsløre at det fungerer veldig dårlig, og jeg vil advare andre mot å prøve. Når jeg som 30-åring begynner å utforske musikk, så er det en del av en slik identitetsbygging. Det hadde selvsagt vært en stor fordel om jeg jobbet med det i ungdomstiden, men slik ble det ikke. Når ungdom gjør denne type identitetsbygging og møter tilstrekkelig stor motstand hjemme så hender det at man kaller det for et ungdomsopprør. Man kunne like godt kalt det for et foreldreopprør mot ungdommens behov for å finne sin egen identitet. 

Men da jeg etter et par år for alvor forstod at musikken var problematisk for mange, burde jeg ha skrotet den? For meg personlig ble svaret "nei". Musikk er såpass viktig for meg at når jeg endelig har funnet min musikk, så bytter jeg den ikke bort. Eller kanskje jeg skal kalle det for musikken endelig fant meg? For jeg gjemte meg så godt jeg kunne for den skumle rocke-musikken i altfor mange år. 

Tenke, handle, føle

Fotograf: Ian Furst - Lisens: CC BY-SA 3.0

"Livet mitt skal dreie seg om å tenke de tankene Gud ønsker at jeg skal tenke, våge å gjøre de gjerningene Jesus ville gjort på jorden, og ikke basere ting på følelser men på vissheten om at jeg er frelst og på vei til Himmelen, alt sammen mens jeg holder ut på denne jorden som ligger i det onde." Dette kunne kanskje vært en oppsummering av hvordan det var å være meg for 30 år siden. Det kan virke vanskelig å forstå hvordan man kan komme inn i noe slikt, men jeg tror mange som har vært i en lignende situasjon kan være enig med meg om at det er lett. Det er bare å vikle seg inn i et usunt kristent system og ta tiden til hjelp. Det å komme seg ut er den krevende delen. 

Da jeg var en liten gutt så elsket jeg å ligge i sengen og filosofere over de store spørsmålene. Hvor stort er universet, hvor mange stjerner er det, hvordan føles det å være død? Hvis universet virkelig er så komplisert at Gud må ha skapt det, hva da med Gud som er enda mer komplisert? Hvem skapte Gud? Da jeg ble eldre sluttet jeg med det, for jeg skjønte jo at slike ting kunne gjøre Gud sint. Bibelen er nokså tydelig på at Gud gransker tankene våre og lønner oss ut fra det han finner der. Og da er veien kort til et tankefengsel der veldig mange ting ikke er lov å tenke. 

Det var selvsagt ikke bare listen over syndige tanker som vokste. Det samme gjaldt handlinger. Og klart, hvis det meste av det man kan være med på utenom kristne aktiviteter er med og lokker en bort fra Jesus og Himmelen, så sier det seg nesten selv at man blir veldig begrenset. Spesielt når man har passert det punktet at alle menigheter i området er så villfarne at det er tryggest å holde seg unna. Da blir man sittende hjemme alene og gremme seg over all synd og umoral i samfunnet. Og det er ganske stusselig. 

Følelsene er det som forteller oss hvordan vi har det. Egentlig. Innerst inne. Når man har gått tilstrekkelig lenge uten å gi seg selv lov å kjenne etter hvordan man har det, så vil til slutt kroppen gi beskjed om at noe er galt. Og man vil kanskje fortsatt ikke være i stand til å ta hintet. I en fabrikk er det trykk- og temperaturmålere plassert rundt i prosessen for at vi skal kunne overvåke at alt er greit og kunne korrigere hvis noe ikke er det. Tar man vekk disse så kan det fortsatt gå greit, men det er mye vanskeligere å sette inn riktig tiltak når det ikke gjør det. 

Smått og forsiktig må man så få gang på dette systemet. Tenke-handle-føle-tenke-handle-føles osv. osv. Først tenker man at det er jo rart å sitte alene hjemme som kristen når bibelen sier så mye om nestekjærlighet. Så tar man mot til seg og går på møter et sted. Så kjenner man etter og finner ut at dette føltes egentlig ganske bra. I neste omgang så tenker man at det er jo litt vanskelig å vise ekte nestekjærlighet overfor mennesker som man er overbevist om at bedriver vranglære. Så man prøver å ta deres perspektiv på verden og kristendommen. Og så kjenner man at jo, dette fungerte, det føles godt, man forstår folk rundt meg på en helt ny måte. Samtidig som man kanskje blir litt betenkt over det verdensbildet enkelte har. Og så fører det igjen til tallrike nye iterasjoner. 

Man begynner å lure på hvorfor man egentlig tror at Gud ser på all verdslig musikk som synd. Så går man på platebutikken og kjøper en CD. Man kommer hjem, setter på musikken og kjenner at jo, dette føles godt og gjør godt, men man er fortsatt litt i tvil. Så tenker man etter om det stemmer det man har hørt om tekstene i slik musikk. Så får man den perioden der man sjekker alle tekstene veldig nøye. For til slutt å kjenne at jo, tekstene er jevnt over gode, og mange av dem treffer. Og selv de tekstene man egentlig tenker man burde mislike fordi de har elementer av religionskritikk treffer veldig godt fordi man føler de beskriver ens egne negative opplevelser med religion. 

Det høres kanskje enkelt ut, men dette er prosesser som tar mange år. Og det er kun helt i det siste at jeg faktisk har begynt å skjønne hva som skjedde og greid å sette ord på det. At tenke-handle-føle er motoren som driver meg framover og gir meg retning. I utgangspunktet høres det jo ut som en veldig egoistisk greie der alt dreier som om meg og min identitet. Men etter hvert skjønner man at både ens egne verdier, menneskesyn og verdensbilde er med og påvirker denne syklusen. Men jo, det er egoistisk, og det er en luksus vi kan tillate oss fordi vi har tilstrekkelig med tid og ressurser. En person som bruker alle sine krefter på å overleve fra dag til dag har kanskje ikke mye å oppnå her. 

Foreløpig er dette bare min private greie. Jeg tror at tenke-handle-føle er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for andre. Men så gikk det opp for meg at BITE-modellen til Steven Hassan går direkte inn i dette. BITE står for "Behavior, Information, Thought, and Emotional Control" og er rett og slett en modell for hvordan en kult får kontroll over medlemmene sine. "Thought Control" går jo direkte på å kontrollere tankene til medlemmene vha. ting som indoktrinering, tankestopp-teknikker, forbud mot kritiske spørsmål osv. "Behavior Control" går på å regulere handlingene til medlemmene, f.eks. gjennom hva som er synd. Og "Emotional Control" går på å snevre inn hvilke følelser man har lov å føle, hvordan stoppe uønskede følelser osv. Og bare for å toppe det hele har vi "Information Control" som gjør at man ikke har noen som helst mulighet til å skaffe seg et hensiktsmessig verdensbilde. Og hvis en kult oppnår tilnærmet full kontroll over medlemmene ved å låse fast alle delene av "tenke-handle-føle"-syklusen, så tenker jeg at det kan være en indikasjon på at vi har noe viktig her med gyldighet langt utover meg selv. 

Samme hva man er med i av religiøse eller ideologiske sammenslutninger, så må det være lov å stoppe opp og kjenne etter om dette er greit. Får jeg lov å tenke, handle og føle tilstrekkelig fritt til at jeg trives med det? Hvor langt er jeg villig til å strekke meg fordi jeg har vennene mine i miljøet? Og her er vi forskjellige. For noen er det viktig å følge strømmen og mene det samme som de andre i miljøet eller menigheten. Motsatt vil kanskje en som har gått gjennom negative erfaringer kunne være mer følsom og reagere på ting som andre mener er helt greit. Og ta gjerne en ny sjekk etter et par år. I starten er alt nytt og spennende. Ting føles åpent og fritt og man er sikker på at man har funnet den plassen man vil være for alltid. Og så overser og man kanskje faresignalene. 

Alle steder man kan være medlem er det mulig å kjenne igjen faktorer fra BITE-modellen. I en rockeklubb er det ikke sikkert det føles greit å oppdage at en egentlig foretrekke country. Man vil kanskje oppleve at enkelte bruker et ladet språk når man snakker om norsk visepop. Og mange av medlemmene vil kanskje ikke se på det som et problem. Og blir det for ille så melder man seg bare ut, det er tross alt ingen som tror man går fortapt om man melder seg ut av rockeklubben. 

Så stopp opp og kjenn etter! Fang tankene, handlingene og følelsene og se nærmere på dem. Tenkte jeg virkelig fritt nå, eller var jeg fanget i et gammelt tankemønster eller følte jeg meg forpliktet til å komme til konklusjonen jeg gjorde? Greide jeg å omsette tankene mine til hensiktsmessige handlinger? Og våget jeg å kjenne etter med hele meg hvordan det egentlig føltes, helt innerst inne? 

---

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe der, men så innser jeg at de forenklingene man gjør nå man skal presse ting inn i en bloggpost ble for store denne gangen. Og selv om jeg mangler de kunnskapene som skal til for å skrive utfyllende, så må jeg i alle fall nevne de største forenklingene jeg ser selv. 

En modell jeg har sett om hvordan vi er laget setter opp identitet, verdensbilde og verdigrunnlag. Jeg har her kun skrevet litt om identitet og en syklus jeg tenker er med og utvikler min egen identitet. Identiteten min påvirker selvsagt de 2 andre, og det er mulig de har egne sykluser i tillegg, det vet jeg ikke. Uansett er ikke det å jobbe med hvem jeg egentlig er ikke så egoistisk som det kanskje høres ut. 

Kanskje enda viktigere er det at de prosessene jeg beskriver her går på metakognisjon. Det at jeg selv tar tak i grunnlaget for min egen tro og analyserer mine egne tankemønster og prøver å sette meg inn i andre mennesker sitt verdensbilde er ett nivå over vanlig tenkning. Uten selvinnsikt er jeg ikke i stand til å engang vurdere tanken om at jeg kan ta feil på noe område. Da er jeg en fundamentalist som dundrer i vei med mine egne læresetninger som jeg aldri har hatt oppe til noen reell vurdering uten å ta hensyn til mennesker rundt meg. Det står om Adam og Eva etter at de spiste av kunnskapens tre: "Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne." Det var rett og slett evne til selvinnsikt vi pådro oss i syndefallet. Ingen steder har vi forpliktet oss på å henge eplet tilbake på treet. 

Er Jesus en historisk person?

Hva vet vi om Jesus ut fra evangeliene? I veldig korte trekk så vet vi at Jesus ble født i Betlehem av Maria en eller annen gang rundt begynnelsen av vår tidsregning og at han vokste opp i Nasaret. Videre vet vi at han samlet 12 eller 70 disipler rundt seg, at han talte til folket i vanskelige lignelser, og at han likte å reise fram og tilbake over Genesaretsjøen i båt. Han helbredet mange og vekket noen opp fra de døde. Han hadde en siste nattverd med disiplene før han ble forrådt av Judas og ble korsfestet av Pontius Pilatus. Han stod opp på den 3. dagen og viste seg for disiplene og ga dem misjonsbefalingen.

Siden evangeliene er skrevet lenge etter at både Jesus og apostlene levde, så kunne det være spennende å se hva tidligere skrifter sier. De 7 brevene man er rimelig sikre på at det faktisk er Paulus som har skrevet er sånn sett de eldste skriftene i det nye testamentet, og dermed kunne det være interessant å vite hva Paulus har fått med seg. Han har tross alt vært og snakket med Peter og burde ha fått med seg et og annet.

Når man er lært opp til at alle delene av bibelen harmoniserer med alle andre delene av bibelen, så er det ganske krevende å skulle legge merke til hva som ikke står. Men i alle fall, Paulus har fått med seg at Jesus er født av en kvinne og født under loven. At denne kvinnen tilfeldigvis heter Maria har han ikke fått med seg, heller ikke at det skjedde i Betlehem. Det er ingen stall, ingen stjerne, ingen vismenn, ingen flukt til Egypt. Paulus tar seg heller aldri bryet med å fortelle hva Jesus sa eller gjorde her på jorden. Den lengste passasjen der Paulus siterer fra Jesu liv er nattverden. Ved første øyekast stemmer den veldig godt med det som står i evangeliene. Men er man litt ekstra våken, så ser man at hendelsen ikke er plassert i tid og rom. Det står ingenting om 12 disipler, det er ingen Judas Iskariot. Og kanskje rarest av alt, det han vet om nattverden er åpenbart fra Herren og ikke fortalt ham av Peter. Det at Jesus ble korsfestet er svært viktig for Paulus. Men han har tilsynelatende ikke hørt om Pontius Pilatus eller hvordan Peter fornektet Jesus.

Han har fått med seg oppstandelsen og at Jesus viste seg for mange mennesker:

«og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.»

Men her kan det være krevende å skjønne hvem det snakkes om, for han nevner både «de tolv» og «apostlene». Kefas (Peter) og Jakob listes opp separat, og det er mulig å tenke seg at Kefas her representerer «de tolv» og Jakob representerer «apostlene». (Altså at det underforstått er først Kefas, så resten av de tolv. Senere Jakob, og deretter resten av apostlene.) Dette er en spennende mulighet, for det kan tyde på at vi har en inndeling hos Paulus som ikke finnes i evangeliene. 

Paulus har nokså tydelig heller ikke hørt om misjonsbefalingen. Eller så har han hørt om den og konkludert med at den ikke er allmenngyldig. Eller kanskje tenker han til og med at misjonsbefalingen er oppfylt og avsluttet. Eller den er bare ikke viktig nok til at han ser noe poeng i å nevne den. Og siden det fortsatt er mange år til forfatteren av Matteus-evangeliet kommer til å skrive ned misjonsbefalingen så vet vi nokså sikkert at Paulus ikke har lest den. 

Men det største problemet her er hvorfor Paulus ikke siterer Jesus i brevene sine. En vanlig oppfattelse er at alt Jesus hadde gjort og sagt var allment kjent og sånn sett ikke verdt å repeteres. Men dette er skrevet lenge før evangeliene var skrevet ned, og de som ikke hadde hatt besøk av noen av apostlene hadde bare hørt om Jesus som del av en kjempelang rekke i hviskeleken. Samtidig er det flere steder at Paulus må argumentere for læren sin, og det er vanskelig å se for seg en mer effektiv måte å ende en diskusjon enn å kunne sitere Jesus. 

Så jeg har lenge tenkt at det er noe rart her. Brevene er rett og slett ikke slik i alle fall jeg hadde forventet de skulle være gitt at han sitter med informasjonen som finnes i evangeliene. Samtidig har jeg heller ikke greid å komme opp med noen alternativ forklaring. Helt til jeg nylig snublet over en forsker som mener at Paulus kan ha sett for seg en Jesus som ble korsfestet og oppstod oppe i verdensrommet og som man bare kunne få kunnskap om gjennom åpenbaring. Dette forklarer nokså elegant mye av det som står i Paulus sine brev som ellers er vanskelig å forstå. Samtidig som noen passasjer som blir vanskeligere. Nå gikk det sannsynligvis ikke så fryktelig mange år mellom at Paulus døde og evangeliene ble skrevet. Er det tilstrekkelig lenge til at Jesus kan ha utviklet seg fra en ren himmelsk skikkelse på Paulus sin tid til en person som gikk rundt på jorden og helbredet syke i Markus evangeliet? Jeg synes hypotesen er spennende og fortjener å bli behandlet seriøst. 

Er det greit å ta opp slike spørsmål? Jeg var rett og slett så på bærtur i mange år at jeg har vært nødt for å gå gjennom alt jeg trodde jeg visste på nytt. Jeg satte så store begrensninger på hva jeg selv hadde lov å tenke at jeg ble sittende dønn fast i egne tankemønster. Så ja, jeg tenker det må være lov å stille spørsmålet og tenke gjennom alternativene seriøst. Om Jesus var en historisk person eller ikke skal jeg ikke mene noe veldig sterkt om her. Men så lite som vi faktisk vet om Jesu liv og gjerninger, så føler jeg meg lurt av alle de som har forsikret meg om hvor troverdig dette er. Samtidig vil jeg være rask å legge til at jeg ikke ser på dette som et stort problem for de som ønsker å være kristne. Jeg tror tvert om at det bare er sunt å grave i materien og sjekke hva som egentlig ligger under. Det gjør det mye vanskeligere å ende opp i en usunt system der man vet 100% sikkert at bare en selv og noen få utvalgte har rett og alle andre tar feil. 

Finnes det feil i Bibelen?

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggpost var grunnsteinen i systemet mitt en ufeilbarlig Bibel. Jeg har lest Bibelen noe sånn som 50 ganger før jeg var ferdig utdannet, og jeg greide aldri å finne noe som var påviselig feil. Det var enkelte passasjer som ble litt krevende med årene, men jeg la dem fint til side og regnet med å finne problemet hos meg selv ved en senere anledning. Og tross alt, en allmektig Gud skulle ha verdens minste problem med å skrive ned og bevare sitt ord for ettertiden i en fullkommen tilstand. Hvis han ønsket det. Men nå i dag tar vi på oss de kritiske brillene og ser om mine observasjoner fra mange år tilbake er riktige. Jeg er ikke først og fremst ute etter å angripe Bibelen, men vil heller oppfordre folk til å lese den og tenke gjennom hva som står der. Også de krevende avsnittene. 

Jeg vet av erfaring at det ikke finnes selvmotsigelser i Bibelen som ikke kan tolkes vekk. Jeg har vært ganske god på akkurat det selv. Så med unntak av en tilsynelatende enkel tall-tabbe så kommer jeg ikke til å lete etter avsnitt som skal bevise intern inkonsistens. Jeg vil heller se litt på moralen vi finner, beskrivelse av store hendelser. Og kanskje til slutt se om det finnes eksempler der det ville være naturlig å tro at ulike forfattere har hatt forskjellige budskap de ønsker å formidle. 

Vi starter med Noah. Hvor mange par fugler av hver type var det i arken? I 1. Mosebok kapittel 7 og vers 3 får Noah beskjed om å ta med sju par av alle fugler. Bare 5 vers senere står det at Gud faktisk sendte bare ett par av hver type fugl. Dette er sånn sett ikke noe stor sak hvis man ikke er dypt inne i tallsymbolikken i Bibelen. Men det er likevel en stor nok sak for meg som baserte livet på Bibelens ufeilbarlighet. For gitt at vi har en allmektig Gud som er i stand til å bevare sitt ord så lenge jorden består, hvorfor har han tillatt en tabbe som denne? Nå er det selvsagt ikke bare jeg som har oppdaget at det er et issue her, og hvis man googler problemstillingen så finner man mange kreative svar. Problemet er bare at man ender opp med en grad av gymnastisk fortolkning som jeg tenker umulig kan være riktig. Jeg går ikke nærmere inn på dette, de som ønsker det kan ta en kikk selv og se om de blir overbevist. En litt alternativ tolkning her kunne selvsagt vært at Noah selv måtte ut og fange de resterende 6 parene med fugler. 

En annen kategori er store hendelser som man ikke finner bevis for at har skjedd. Vannflommen (se egen bloggpost) som vi allerede har vært innom er et godt eksempel. Skapelsen for 6000 år siden. OG utgangen fra Egypt. Kong Salomo hadde så store rikdommer at det står at han "gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein". Det er også beskrevet i detalj de store mengdene gull og sølv som ble brukt da tempelet i Jerusalem ble bygget. Med så store mengder edle metaller i omløp så vil man miste noe på åkeren eller i søppelet. Og arkeologene vil før eller siden finne noe av det. Men det har ikke skjedd enda. Det er selvsagt ikke mulig å bevise at kong Salomo ikke var så rik som Bibelen vil ha det til. Men mangelen på omfattende arkeologiske funn av smykker av gull og sølv sier litt. Og problemet er ikke at ingen har prøvd å grave. 

Noen typer moral holder seg ikke særlig godt. Jeg regner med alle har hørt historien om Noah på søndagsskolen? Om den gangen han drakk seg full og kledde seg naken? Ikke jeg heller. Og der er det gode grunner til: 

Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark. Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute. Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken. Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, sa han: «Forbannet er Kanaan! For sine brødre skal han være den laveste blant slaver!» - 1. Mos. 9,18-25

Så Kanaan og etterkommerne hans skal være slaver fordi han var sønnen til en som hadde sett faren sin naken? Selv om jeg ikke så noe problem her tidligere, så synes jeg det virker fryktelig rart i dag. Hadde dette skjedd i dag så kunne Noah risikert å bli tauet inn for blotting. En vanlig forklaring er at Ham foraktet Noah for det som skjedde eller kanskje til og med hånte ham, selv om teksten ikke antyder noe slikt. Det gjør uansett ikke noen stor forskjell i måten Kanaan og etterkommerne ble straffet for Hams ugjerninger. Men jeg tror uansett ikke vi trenger å lete etter alternative forklaringer. Jeg tenker at deler av mannen ble sett på som så privat og hellig at dette bare var en rimelig straff for å ha sett noe man ikke burde se. Dette er også tydelig i moseloven: 

Det kan hende at en mann og hans landsmann kommer i slagsmål. Kona til den ene kommer til for å redde mannen sin fra den som slår. Hun rekker hånden ut og griper ham i kjønnsdelene. Da skal du hugge hånden av henne. Vis ingen medfølelse. - 5. Mos. 25,11-12

Hele problemstillingen virker nesten litt søkt. Jeg har aldri hørt om at to slåsskjemper har blitt skilt fra hverandre ved at kona til den ene har tatt balletak på den andre. Men det kan selvsagt være vanligere enn jeg tror. Men uansett, i dag tror jeg de fleste vil være enige om at den foreskrevne straffen ikke på noen måte står i forhold til forbrytelsen. Jeg synes også det er problematisk at det mangler symmetri her. Det er ikke noen lov som sier at menn skal ha en tilsvarende respekt for damer.  

Til slutt lovet jeg å prøve å finne et eksempel der ulike forfattere har hatt ulike ting de ønsker å fortelle. Og jeg tror kanskje jeg har funnet et slikt eksempel i historien om Paulus. Spørsmålet er ganske enkelt: Hvor reiste Paulus og hvem traff han etter at han hadde møtt Gud og blitt omvendt? Og hva ønsker de ulike forfatterne å fortelle med sin historie? 

Avsnittene er litt lange å sitere i sin helhet, så jeg lager en oppsummeringen. Slå gjerne opp selv og sjekk at jeg ikke tuller. 

I følge Apostelgjerningene kap. 9 var Paulus på vei til Damaskus der han ble "en god stund" før han måtte flykte fra byen og reiste til Jerusalem. Der gikk han inn og ut blant apostlene og forkynte. 

Paulus selv skriver litt om dette i Galaterbrevet 1. Der sier han at han ikke reiste til Jerusalem men til Arabia, senere til Damaskus, og først 3 år senere til Jerusalem der han kun traff Kefas (Peter) og Jakob av apostlene. Han var der fjorten dager. Og han avslutter med at "Gud vet at det jeg skriver til dere, ikke er løgn!"

Det er igjen mulig å harmonisere tekstene. "En god stund" kan godt være det samme som "tre år senere". Og når det står at han gikk ut og inn blant apostlene, så står det ikke hvor mange det var eller hvor lenge han var der. Den turen til Arabia er litt vrangere, men det er måter å få den til å stemme også. 

Den viktigste forskjellen er likevel at det tilsynelatende er ulike ting de ønsker å fortelle. Fortellingen i apostelgjerningene legger tilsynelatende stor vekt på at Paulus tidlig reiste til apostlene i Jerusalem og på den måten ble stående i tradisjonen til de apostlene som hadde fulgt Jesus her på jorden. Mens når Paulus forteller om dette selv, så virker det som han er minst like tydelig på at han har fått sin åpenbaring direkte fra Gud og at han har snakket bare littegrann med bare et par av apostlene. Sånn sett er det den siste versjonen som passer best med det synet jeg hadde. For jeg hadde ingen reformator eller prest og biskop jeg rettet meg etter. Og det var i hvert fall ingen pave som kunne vise en komplett linje av forgjengere helt tilbake til apostelen Peter. Jeg leste og tolket Bibelen selv. 

Konklusjonen er at det det finnes mange avsnitt av Bibelen som er vrange å forholde seg til for en som er overbevist om at den er ufeilbarlig, men at det alltid er mulig å tolke seg rundt problemene. Samtidig mistenker jeg at det ville være ganske mange skrifter, både religiøse og sekulære, som ville vise seg å være ufeilbarlige hvis jeg tolket dem etter samme prinsipper som jeg tolket Bibelen. For min del ble det til slutt lettere å akseptere at Bibelen er skrevet av mennesker som skrev ut fra sin tid, sted, kultur og forutsetninger, og at den inneholder feil. Det ble rett og slett for mange tolkningsmessig krevende spagater i lengden. Noen mener at det finnes en objektiv gudgitt moral i Bibelen som er gyldig for alle mennesker gjennom alle tider. Denne objektive moralen synes jeg er vanskelig å få øye på, spesielt i det gamle testamentet. 

Kvinnesynet i det Nye Testamentet

Jeg har tidligere blogget om det kvinnesynet som finnes i mosebøkene der kvinnene framstilles som en eiendel og egentlig ikke har så mange flere rettigheter enn slavene. Kvinnesynet i det Nye Testamentet er ganske sikkert noe mer nyansert, men her er vi nødt for å gå litt dypere og kikke litt bak det som står.

Den enkle delen er evangeliene. I Lukas 8,1-3 leser vi om flere navngitte kvinner som reiser sammen med Jesus og disiplene når Jesus forkynner i ulike byer og landsbyer, og det er vel ting som tyder på at de i praksis var disipler. De 12 navngitte disiplene alle var menn, men det trenger strengt tatt ikke å bety annet enn at kvinnesynet som var vanlig blant jødene på den tiden sannsynligvis ville vært totalt umulig å reise rundt med kvinner som han omtalte som disipler. Så mens ortodokse jøder i dag nekter å sitte ved siden av kvinner de ikke er gift med på fly eller buss, så tok Jesus seg tid til å snakke med kvinnene, kanskje til og med på tomannshånd (se f.eks. historien om kvinnen ved brønnen.)

Når vi kommer til Paulus blir ting mer spennende. I brevene sine hilser han til mange kvinner som har gjort seg bemerket blant de kristne, se f.eks. siste kapittel av romerbrevet. I galaterbrevet skriver Paulus "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." Så dette begynner egentlig ganske bra.

Men så kommer vi til efeserbrevet: "Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt."

Første korinterbrev: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten."

Og det topper seg vel egentlig i 1. brev til Timoteus: "En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet."

Kvinnesynet i Bibelen er noe av det jeg hadde aller størst problemer med i den tiden jeg var på det mest konservative. I den tiden jeg gikk på videregående var det ikke noe problem. Jeg hadde ikke kontakt med mye folk, og blant de jeg hadde med å gjøre var det stort sett en gjengs oppfatning at kvinnene skulle gifte seg og underordne seg mannen. Etter hvert som jeg ble tvunget til å forholde meg til et større miljø, så oppdaget jeg mange ikke delte det synet. 

Når man skal se på Bibelen som ufeilbarlig, så må man starte med å anta at den faktisk er ufeilbarlig, og at alt som ser ut som feil og selvmotsigelser bare tilsynelatende er det, og at feilen ligger hos meg som leser den uten å forstå den tilstrekkelig. Det krever også en utstrakt harmonisering, for man kan ikke tillate seg å tenke at ulike forfattere har hatt ulike oppfatninger. Siden alt er inspirert av Gud, kanskje til og med diktert av Gud, så må bøkene ha sammenfallende forkynnelse. Når det gjaldt det jeg oppfattet som Jesus og Paulus sitt kvinnesyn, så ble forskjellene etter hvert så store at jeg ikke greide å harmonisere dem med hverandre. Så jeg gjorde det jeg var blitt opplært til, jeg la dem til sides og håpet at det skulle finne den korrekte tolkningen senere. Det gjorde jeg aldri, og jeg ble tvunget til å vurdere andre muligheter. 

De 3 siste sitatene fra Paulus gir oss en fin mulighet til å få et lite glimt av hvordan liberale teologer arbeider med sin historisk-kritiske metode. Hvis vi starter med det siste eksempelet der kvinnen skal bli frelst gjennom barnefødsler, så står det i et brev de fleste av dagens liberale teologer er enige om at er en ren forfalskning. Det viktigste argumentet er at brevene til Timoteus og Titus beskriver en organisering og et hierarki i menighetene som man ikke finner noen andre steder i brevene til Paulus. Så går det på at læren minner mer om den noen kaller for "proto-ortodoks" lære fra århundret etter Paulus. Og man ser at brevene har en betydelig andel ord som ikke er brukt ellers i NT, men som er vanligere i kristne skrifter fra det 2. århundret. 

Efeserbrevet er mer omdiskutert. Her viser det seg at Paulus plutselig har fått sansen for fryktelig lange setninger, noe han ikke har hatt i sine andre brev. Det virker også som om teologien er mer avansert og polert enn i andre brev. Og igjen er vokabularet viktig. Alt i alt virker det som mange, kanskje de fleste, liberale teologer heller mot at Paulus mest sannsynlig ikke er forfatteren her.

Det mest spennende eksempelet er fra 1. korinterbrev der kvinnen skal være stille og underordne seg. Dette brevet er de aller fleste enige om at det faktisk er Paulus som har skrevet. Og problemet med akkurat dette avsnittet har med plassering og flyt å gjøre. For avsnittet kommer midt inne i en redegjørelse om hvordan man skal praktisere tungetale og profetisk tale i menigheten. Og hvis man tar vekk versene som går på hvordan kvinner skal underordne seg, så flyter teksten bedre. Budskapet strider også tilsynelatende mot et avsnitt tidligere i brevet der kvinner får lov å tale i menigheten hvis de dekker til hodet. Avsnittet har i noen manuskripter dukket opp andre steder i brevet, noe som kan være en indikasjon på at det er lagt til senere og at det bare har tatt litt tid før det har satt seg riktig sted. 

Selv om jeg fortsatt skulle hatt en prat med Paulus om menneskesynet hans, så finnes det grunner til å tro at han hadde et kvinnesyn som virkelig var mye mer moderne enn det som var gjeldende både hos jøder og romere mens han levde. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og jeg regner med å bli kontaktet av folk som ønsker å fortelle meg hvorfor jeg tar feil. Men jeg var kommet til et punkt der jeg til slutt måtte innse at det var enklere for meg å akseptere at deler av Bibelen var forfalsket enn det var å skulle tviholde på at den var ufeilbarlig.