 |
| De tre vise menn på vei for å kjøpe kameler |
Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Joh. 20,29
What can be asserted without evidence can be dismissed without evidence.
Christopher Hitchens
I følge Store Norske Leksikon er apologetikk "en teologisk disiplin som har til formål å begrunne og forsvare kristendommens krav på å bli betraktet som den sanne religion". Jeg har mange ganger sittet på møter og vridd meg i stolen når taleren har fått det for seg at han skal bevise Gud. Og det var på den tiden jeg var på det mest fundamentalistisk selv. Jeg skal prøve å si litt om hvorfor her. Hvis det er veldig viktig for deg at kristendommen kan bevises, så kan du tenke ut om du bør stoppe her eller lese videre. Erfaringsmessig er det trygt å lese videre, jeg tror ennå ikke det har skjedd at en tilfeldig person på internett har greid å overbevise noen om at apologetikken deres er feil.
Jeg leste bibelen veldig mange ganger fra begynnelse til slutt, men problemet var at jeg leste nesten bare bibelen. Hadde jeg lest litt mer avanserte bøker om filosofi og apologetikk så hadde jeg lært meg mange flere fine ord og prinsipper. Slik det er nå blir dette på et veldig enkelt nivå, rett og slett fordi jeg aldri kom forbi det enkle nivået selv. Og jeg begrenser denne bloggposten til ting som har vært av interesse for meg selv.
Noe av det første jeg kom borti, var argumenter av type "se så flott universet er, og tenk hvor fantastisk Gud må være som har skapt det!" Som barn likte jeg å ligge i sengen og fundere på de store spørsmålene, og jeg skjønte allerede tidlig i barneskolealder at denne type argumenter ikke kunne brukes. Du må gjøre unntak for Gud. Han er mer fantastisk enn universet, men trenger likevel ikke å være skapt av noen. Denne typen argumenter fungerer helt fint for folk som ønsker å styrke sin egen tro, men kan ikke brukes til å overbevise ikke-kristne. Og jeg avskriver direkte alle typer argumenter som krever spesialunntak for Gud. Da har man allerede forlatt logikkens verden og man må vurdere om man skal fortsette en absurd diskusjon man ikke kan vinne. Dessverre sluttet jeg å tenke gjennom tingene etter hvert som jeg skjønte at Gud ikke likte at jeg som et simpelt dødelig menneske skulle prøve å forstå ham.
Ett argument som jeg kjøpte og trodde på lenge, var at siden kristendommen var den eneste religionen der Gud selv kom til jorden for å sone for syndene våre, så var det den eneste religionen som kunne være sann. Problemet er selvsagt at det er ikke så mange andre religioner som har arvesynd.
Jeg trodde også på ramme alvor at de som bodde sammen uten å være gift gikk rundt med konstant skyldfølelse fordi de "levde i synd". Da jeg i godt voksen alder skjønte at folk flest gjør ikke det, så forsvant samtidig hele grunnlaget for argumenter som bygger på at moral er objektiv og gudgitt. Jeg tror ikke at mennesker som lever sammen uten å være gift egentlig vet, innerst inne, hvis de kjenner veldig godt etter, at det de holder på med er synd, unntatt hvis de allerede er lært opp til at det er synd. Og det er et krav hvis samboerskap er synd og moral er objektiv. De som påstår at alle samboere vet innerst inne at det lever i synd har tatt en posisjon som ikke er falsifiserbar, de mener å vite hva andre mennesker tenker innerst inne. Og det har dermed ingen hensikt å diskutere videre.
Vet alle mennesker innerst inne at det finnes en Gud? "Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning." Igjen er vi helt utenfor falsifiserbarhet. Jeg påstår bestemt at svaret er "nei", men har ingen måte å bevise min påstand mot de som mener at riktig svar er "ja". Dermed er det heller ikke interessant å diskutere, og de som mener det får bare fortsette å mene det. Mens jeg var på det mest fundamentalistiske så likte jeg å lese det verset og bruke det på andre. Men hadde jeg vært 100% dønn ærlig overfor meg selv så hadde jeg sett at det ikke gjaldt for meg. Jeg ble kristen fordi folk rundt meg skremte meg med fantasifulle beskrivelser av helvete, ikke fordi jeg innerst inne visste at Gud fantes.
Det beste argumentet apologeter har kommet opp med er, så langt jeg kan se, "fine tuning"-argumentet. Dvs. at de fysiske konstantene i vårt univers tilsynelatende er nøye avstemt for å kunne opprettholde liv. Det største problemet med dette argumentet er at det ikke tar deg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, men kun til en generell "gud" eller "ånd" eller "kraft" som på et eller annet vis forårsaket universet. Dette argumentet har aldri vært viktig for meg, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det har, bare tipse om at det finnes en del god og mye dårlig informasjon om emnet lett tilgjengelig ute på internett.
Men hvordan var min egen apologetikk? Jeg hadde nokså tidlig gitt opp å bevise Gud for utenforstående. Så jeg hoppet over den delen. Argumentene mine var på formatet "hvis det finnes en allmektig Gud, så er ikke dette her noe vanskelig". En gang argumenterte jeg for at hvis det finnes en allmektig Gud som skapte jorden på 6 dager, så ville det ikke vært noe problem for ham å legge inn litt falske dinosaurfossiler for å forvirre "vitenskapen". Jeg brukte det heldigvis bare én gang før jeg skjønte hvor dårlig det var.
Utsagn av typen over er problematiske av minst 2 grunner. Det helt opplagte problemet er at man ikke trenger å sannsynliggjøre at Gud finnes. Det største problemet er imidlertid at det er altfor sterkt til å være nyttig. Som et eksempel: "Jeg synes snøkrystaller er for fantastiske til å kunne oppstå av seg selv. Hvis vi tror på en allmektig Gud som holder oppe universet, så er det ikke noe problem å se for seg en milliard engler som sitter og klipper ut snøkrystaller av englefjær og drysser dem ned over jorden på dager med vindstille og veldig lett snødryss." Dette er et utsagn som er både totalt absurd og totalt uangripelig.
Nå kommer det vanskeligste ordet jeg har tenkt å bruke i dag: presupposisjonalisme. Det kom en rød strek under det her hos meg, men jeg tror jeg har skrevet det riktig. Presupposisjonalistisk apologetikk er, så langt jeg kan se, en videreutvikling av min primitive "hvis vi antar at Gud finnes"-tenkning. Den går rett og slett ut på at hvis du bare tror på Gud, så vil Gud bevise for deg at han finnes. Det viktigste man oppnår her er selvsagt å sikre seg mot falsifiserbarhet. For hvis man har prøvd å tro på Gud uten at han overbeviste deg, så har du ikke trodd hardt nok, lenge nok, på riktig måte eller av riktig grunn. Eller kanskje du egentlig ikke trodde i det hele tatt?
Hva var det så som holdt oppe mitt system? Det var en visshet om at hvis vi bare greide å finne den helt korrekte kombinasjonen av bibeloversettelse og tolkningsnøkkel så ville alt falle perfekt på plass som et puslespill med 10.000 brikker. Alle skrifter av en viss kompleksitet og lengde vil inneholde selvmotsigelser. Jeg trodde i fullt alvor at jeg kunne bevise at bibelen var den eneste teksten som hadde potensiale til å være guddommelig fullkommen. Det er bare ett problem, man må ha en relativt enkel tolkningsnøkkel. Da jeg for en stund siden gikk gjennom alle lovene i mosebøkene som var problematiske med tanke på at mann og kvinne var like mye verdt, så gikk det opp for meg at jeg hadde brukt en unik og separat tolkningsnøkkel for hvert eneste vers for å komme til den ønskede konklusjonen. Så når man ender opp med en tolkningsnøkkel som er mange ganger lengre enn teksten som skal tolkes, så faller dette sammen. For da er det tolkningsnøkkelen som blir fullkommen og ikke teksten.
Et annet problem var at det dukket opp selvmotsigelser som ble stadig vanskeligere å bortforklare. Det toppet seg en advent der jeg satte meg ned for å finne ut når Jesus ble født, bare for å oppdage at det ikke er mulig å sette noe årstall. Kong Herodes har en stor plass i fortellingen i Matteus evangeliet, mens i Lukas er det folketellingen utført av Kvirinius som får oppmerksomhet. Problemet er at folketellingen ble utført noe sånn som 10 år etter at Herodes døde, så det er ikke mulig å få til noe som er konsistent. Det er også så mye annet som skurrer der at jeg ble nødt for å godta at her er det en påviselig feil. Og når jeg først hadde funnet én feil, så gikk ting utrolig fort. Da raknet alt sammen på rekordtid.
Det beste argumentet mitt mot å drive apologetikk er at det ikke er noe i bibelen som tyder på at vi skal bruke "denne verdens visdom" til å "bevise" at Gud finnes. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror", sier Jesus. Så her er idealet helt bokstavelig "blind tro" uten noen form for bevis. Og jeg vil gå enda litt lengre. Jeg har fått høre manger ganger hvor tåpelig det er når vi ynkelige mennesker tror vi er i stand til å forstå Gud og hans planer med oss: "Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker." Jeg tror det er minst like tåpelig å tro av vi skulle være i stand til å bevise Gud.
