 |
| Mitt første Karmøygeddon, mai 2017 |
Vanligvis når jeg ser at har bommet litt med et innlegg så redigerer jeg innlegget i det stille. Denne gangen bommet jeg såpass spektakulært at jeg har valgt å beholde den gamle versjonen til skrekk og advarsel og publisere helt på nytt. I 2016 publiserte jeg ett innlegg med tittelen "Rock - En tapt og glemt kamp?" der konklusjonen min var at kampen mot den fæle rockemusikken i all hovedsak var over: "Så kampen er over og stort sett glemt, og man finner i dag både instrumentene og musikkformene i de fleste kirker. Og 30 år fra nå er det kanskje andre slike kamper vi sitter og mimrer om." Det var nok ikke helt korrekt.
Hjemme hos oss hadde vi en regel om at musikk med trommer eller elektriske gitarer ikke var lov. Det begrenset selvsagt musikken jeg kunne høre, og selv utvalget av kristen musikk ble temmelig spinkelt. Men det er rart med det, man lærer seg å like Marit og Irene når det er det som er lov. Men klassisk musikk var et smutthull, for pauker var lov, og jeg fikk en favoritt i de tunge og intense melodiene til Rachmaninov.
Jeg ble foret opp med oppbyggelige bøker om den fæle rockemusikken. Det var baklengsmaskering, oppfordring til vold og drap og generelt opprør mot det bestående samfunnet. Og spådommene var at hele verden ville kollapse i vold og anarki hvis man ikke fikk stoppet djevelskapen. I dag kan vi vel trygt slå fast at disse dommedagsprofetiene har feilet episk.
Nå skulle man tro at når jeg flyttet hjemmefra ville jeg nokså fort springe og kjøpe musikk av Metallica og Iron Maiden. Men jeg hadde prinsippene mine med meg, og det første jeg gjorde var å kjøpe 3 CD-plater med komplette lyriske stykker for piano av Edvard Grieg.
Som 30-åring kjøpte jeg min første CD med popmusikk. Det var Abba, "The Visitors". Jeg vet det kan være vanskelig å skjønne, men jeg gikk altså rundt og var uvitende om at Abba hadde skrevet låter som "Dancing Queen" og "Money, Money, Money" helt til jeg var rundt 30 år gammel.
Da jeg hadde passert 40 var jeg egentlig litt frustrert over at jeg ikke fant "min" musikk. Jeg hadde hørt masse på Roxette, vært innom Pink Floyd. Onklene mine likte Carpenters, så de hørte jeg noe på. Men så stoppet det opp. Spotify greide ikke å finne relaterte artister som jeg kom overens med.
Det endret seg da jeg greide å sette på Nightwish sin versjon av "Walking in the Air" i Spotify med et uhell. Da åpnet det seg et univers av symfonisk metal som jeg ikke visste at eksisterte. Jeg havnet sånn sett i en veldig sær ende av metal-musikken med kvinnelig vokalist som hadde studert klassisk sang. (Derav begrepet "finsk operametal".) Men det er ganske lett å forklare, det er bare til å sammenligne Rachmaninov sin "Vocalise" og Nighwish sin "Sleeping Sun" så skulle koblingen være åpenbar. Hadde Rachmaninov levd i dag så hadde han startet symfonisk metal band.
Et drøyt år etter at jeg hadde skrevet det forrige innlegget var jeg på min første metal-konsert. Da reiste jeg til Oslo for å høre Epica. Jeg leste meg opp på forhånd. Hvordan kler man seg? Hvordan oppfører man seg? Jeg kjøpte øreplugger og lærte meg begreper som "mosh pit" og "wall of death". Og det ble en bra opplevelse.
Et drøyt år etter at jeg hadde skrevet det forrige innlegget var jeg på min første metal-konsert. Da reiste jeg til Oslo for å høre Epica. Jeg leste meg opp på forhånd. Hvordan kler man seg? Hvordan oppfører man seg? Jeg kjøpte øreplugger og lærte meg begreper som "mosh pit" og "wall of death". Og det ble en bra opplevelse.
Et par måneder senere var jeg for første gang innom Karmøygeddon Metal Festival i Kopervik. Og det var etter det jeg begynte å skjønne at det nok fortsatt var litt problematisk med metal for mange. Plutselig begynte det å poppe opp meldinger i Messenger av type "husk at Jesus fortsatt er glad i deg" og "pass deg for den okkulte musikken". Eller kanskje aller rarest, "har du vurdert om Pink Floyd kan være et alternativ?" Vennelisten på Facebook ble kortere. Og jeg skjønte etter hvert at det var et dårlig samtaleemne, selv enkelte ikke-kristne reagerte.
Jeg hadde selv hatt mange motforestillinger mot rock og metal, og jeg var såpass uvitende at jeg trodde på ramme alvor at når jeg så folk i svarte klær med "Mayhem" på ryggen så var det satanister som kanskje skulle til en hemmelig samlingsplass ute i skogen og ofre geiter til Djevelen. Min egen opplevelse ble sånn sett et lynkurs i hvordan man burde håndtere fordommer. Jeg trodde til og med en kort stund at det var Gud som ville vise meg hvorfor jeg burde slutte å dømme folk ut fra utseende og musikksmak. Men reaksjonene som kom fra andre kristne fikk meg ganske fort på andre tanker.
Så da sitter jeg og prøver å finne ut hva det egentlig var jeg opplevde? For de fleste sier ikke at de har problemer med musikken, man bare merker det. Og de få som sier det direkte begrunner det stort sett ikke. Er det den tidlige historien til norsk black metal med kirkebranner som fortsatt sitter i? Er man fortsatt redd for at Djevelen gjemmer seg i basstrommene? Er det bare ikke sosialt akseptert? Alt jeg vet er at en ukjent andel av befolkningen har et uspesifisert problem med musikken.
I et intervju i Aftenbladet Magasinet i 2018 kom jeg i skade for å bruke ordene "forsinket ungdomsopprør" om min oppdagelse av musikk. Det er selvsagt håpløst upresist. "Ungdomsopprør" eksisterer ikke som et fagbegrep, og dermed skulle jeg selvsagt ha unngått det, eller i det minste definert det først. Som ungdom skal man finne sin egen identitet og plass i samfunnet. Da jeg var ungdom, var målet mitt å utslette min egen identitet for å kunne bli mer lik Jesus. Jeg kan avsløre at det fungerer veldig dårlig, og jeg vil advare andre mot å prøve. Når jeg som 30-åring begynner å utforske musikk, så er det en del av en slik identitetsbygging. Det hadde selvsagt vært en stor fordel om jeg jobbet med det i ungdomstiden, men slik ble det ikke. Når ungdom gjør denne type identitetsbygging og møter tilstrekkelig stor motstand hjemme så hender det at man kaller det for et ungdomsopprør. Man kunne like godt kalt det for et foreldreopprør mot ungdommens behov for å finne sin egen identitet.
Men da jeg etter et par år for alvor forstod at musikken var problematisk for mange, burde jeg ha skrotet den? For meg personlig ble svaret "nei". Musikk er såpass viktig for meg at når jeg endelig har funnet min musikk, så bytter jeg den ikke bort. Eller kanskje jeg skal kalle det for musikken endelig fant meg? For jeg gjemte meg så godt jeg kunne for den skumle rocke-musikken i altfor mange år.
