Tenke, handle, føle

Fotograf: Ian Furst - Lisens: CC BY-SA 3.0

"Livet mitt skal dreie seg om å tenke de tankene Gud ønsker at jeg skal tenke, våge å gjøre de gjerningene Jesus ville gjort på jorden, og ikke basere ting på følelser men på vissheten om at jeg er frelst og på vei til Himmelen, alt sammen mens jeg holder ut på denne jorden som ligger i det onde." Dette kunne kanskje vært en oppsummering av hvordan det var å være meg for 30 år siden. Det kan virke vanskelig å forstå hvordan man kan komme inn i noe slikt, men jeg tror mange som har vært i en lignende situasjon kan være enig med meg om at det er lett. Det er bare å vikle seg inn i et usunt kristent system og ta tiden til hjelp. Det å komme seg ut er den krevende delen. 

Da jeg var en liten gutt så elsket jeg å ligge i sengen og filosofere over de store spørsmålene. Hvor stort er universet, hvor mange stjerner er det, hvordan føles det å være død? Hvis universet virkelig er så komplisert at Gud må ha skapt det, hva da med Gud som er enda mer komplisert? Hvem skapte Gud? Da jeg ble eldre sluttet jeg med det, for jeg skjønte jo at slike ting kunne gjøre Gud sint. Bibelen er nokså tydelig på at Gud gransker tankene våre og lønner oss ut fra det han finner der. Og da er veien kort til et tankefengsel der veldig mange ting ikke er lov å tenke. 

Det var selvsagt ikke bare listen over syndige tanker som vokste. Det samme gjaldt handlinger. Og klart, hvis det meste av det man kan være med på utenom kristne aktiviteter er med og lokker en bort fra Jesus og Himmelen, så sier det seg nesten selv at man blir veldig begrenset. Spesielt når man har passert det punktet at alle menigheter i området er så villfarne at det er tryggest å holde seg unna. Da blir man sittende hjemme alene og gremme seg over all synd og umoral i samfunnet. Og det er ganske stusselig. 

Følelsene er det som forteller oss hvordan vi har det. Egentlig. Innerst inne. Når man har gått tilstrekkelig lenge uten å gi seg selv lov å kjenne etter hvordan man har det, så vil til slutt kroppen gi beskjed om at noe er galt. Og man vil kanskje fortsatt ikke være i stand til å ta hintet. I en fabrikk er det trykk- og temperaturmålere plassert rundt i prosessen for at vi skal kunne overvåke at alt er greit og kunne korrigere hvis noe ikke er det. Tar man vekk disse så kan det fortsatt gå greit, men det er mye vanskeligere å sette inn riktig tiltak når det ikke gjør det. 

Smått og forsiktig må man så få gang på dette systemet. Tenke-handle-føle-tenke-handle-føles osv. osv. Først tenker man at det er jo rart å sitte alene hjemme som kristen når bibelen sier så mye om nestekjærlighet. Så tar man mot til seg og går på møter et sted. Så kjenner man etter og finner ut at dette føltes egentlig ganske bra. I neste omgang så tenker man at det er jo litt vanskelig å vise ekte nestekjærlighet overfor mennesker som man er overbevist om at bedriver vranglære. Så man prøver å ta deres perspektiv på verden og kristendommen. Og så kjenner man at jo, dette fungerte, det føles godt, man forstår folk rundt meg på en helt ny måte. Samtidig som man kanskje blir litt betenkt over det verdensbildet enkelte har. Og så fører det igjen til tallrike nye iterasjoner. 

Man begynner å lure på hvorfor man egentlig tror at Gud ser på all verdslig musikk som synd. Så går man på platebutikken og kjøper en CD. Man kommer hjem, setter på musikken og kjenner at jo, dette føles godt og gjør godt, men man er fortsatt litt i tvil. Så tenker man etter om det stemmer det man har hørt om tekstene i slik musikk. Så får man den perioden der man sjekker alle tekstene veldig nøye. For til slutt å kjenne at jo, tekstene er jevnt over gode, og mange av dem treffer. Og selv de tekstene man egentlig tenker man burde mislike fordi de har elementer av religionskritikk treffer veldig godt fordi man føler de beskriver ens egne negative opplevelser med religion. 

Det høres kanskje enkelt ut, men dette er prosesser som tar mange år. Og det er kun helt i det siste at jeg faktisk har begynt å skjønne hva som skjedde og greid å sette ord på det. At tenke-handle-føle er motoren som driver meg framover og gir meg retning. I utgangspunktet høres det jo ut som en veldig egoistisk greie der alt dreier som om meg og min identitet. Men etter hvert skjønner man at både ens egne verdier, menneskesyn og verdensbilde er med og påvirker denne syklusen. Men jo, det er egoistisk, og det er en luksus vi kan tillate oss fordi vi har tilstrekkelig med tid og ressurser. En person som bruker alle sine krefter på å overleve fra dag til dag har kanskje ikke mye å oppnå her. 

Foreløpig er dette bare min private greie. Jeg tror at tenke-handle-føle er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for andre. Men så gikk det opp for meg at BITE-modellen til Steven Hassan går direkte inn i dette. BITE står for "Behavior, Information, Thought, and Emotional Control" og er rett og slett en modell for hvordan en kult får kontroll over medlemmene sine. "Thought Control" går jo direkte på å kontrollere tankene til medlemmene vha. ting som indoktrinering, tankestopp-teknikker, forbud mot kritiske spørsmål osv. "Behavior Control" går på å regulere handlingene til medlemmene, f.eks. gjennom hva som er synd. Og "Emotional Control" går på å snevre inn hvilke følelser man har lov å føle, hvordan stoppe uønskede følelser osv. Og bare for å toppe det hele har vi "Information Control" som gjør at man ikke har noen som helst mulighet til å skaffe seg et hensiktsmessig verdensbilde. Og hvis en kult oppnår tilnærmet full kontroll over medlemmene ved å låse fast alle delene av "tenke-handle-føle"-syklusen, så tenker jeg at det kan være en indikasjon på at vi har noe viktig her med gyldighet langt utover meg selv. 

Samme hva man er med i av religiøse eller ideologiske sammenslutninger, så må det være lov å stoppe opp og kjenne etter om dette er greit. Får jeg lov å tenke, handle og føle tilstrekkelig fritt til at jeg trives med det? Hvor langt er jeg villig til å strekke meg fordi jeg har vennene mine i miljøet? Og her er vi forskjellige. For noen er det viktig å følge strømmen og mene det samme som de andre i miljøet eller menigheten. Motsatt vil kanskje en som har gått gjennom negative erfaringer kunne være mer følsom og reagere på ting som andre mener er helt greit. Og ta gjerne en ny sjekk etter et par år. I starten er alt nytt og spennende. Ting føles åpent og fritt og man er sikker på at man har funnet den plassen man vil være for alltid. Og så overser og man kanskje faresignalene. 

Alle steder man kan være medlem er det mulig å kjenne igjen faktorer fra BITE-modellen. I en rockeklubb er det ikke sikkert det føles greit å oppdage at en egentlig foretrekke country. Man vil kanskje oppleve at enkelte bruker et ladet språk når man snakker om norsk visepop. Og mange av medlemmene vil kanskje ikke se på det som et problem. Og blir det for ille så melder man seg bare ut, det er tross alt ingen som tror man går fortapt om man melder seg ut av rockeklubben. 

Så stopp opp og kjenn etter! Fang tankene, handlingene og følelsene og se nærmere på dem. Tenkte jeg virkelig fritt nå, eller var jeg fanget i et gammelt tankemønster eller følte jeg meg forpliktet til å komme til konklusjonen jeg gjorde? Greide jeg å omsette tankene mine til hensiktsmessige handlinger? Og våget jeg å kjenne etter med hele meg hvordan det egentlig føltes, helt innerst inne? 

---

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe der, men så innser jeg at de forenklingene man gjør nå man skal presse ting inn i en bloggpost ble for store denne gangen. Og selv om jeg mangler de kunnskapene som skal til for å skrive utfyllende, så må jeg i alle fall nevne de største forenklingene jeg ser selv. 

En modell jeg har sett om hvordan vi er laget setter opp identitet, verdensbilde og verdigrunnlag. Jeg har her kun skrevet litt om identitet og en syklus jeg tenker er med og utvikler min egen identitet. Identiteten min påvirker selvsagt de 2 andre, og det er mulig de har egne sykluser i tillegg, det vet jeg ikke. Uansett er ikke det å jobbe med hvem jeg egentlig er ikke så egoistisk som det kanskje høres ut. 

Kanskje enda viktigere er det at de prosessene jeg beskriver her går på metakognisjon. Det at jeg selv tar tak i grunnlaget for min egen tro og analyserer mine egne tankemønster og prøver å sette meg inn i andre mennesker sitt verdensbilde er ett nivå over vanlig tenkning. Uten selvinnsikt er jeg ikke i stand til å engang vurdere tanken om at jeg kan ta feil på noe område. Da er jeg en fundamentalist som dundrer i vei med mine egne læresetninger som jeg aldri har hatt oppe til noen reell vurdering uten å ta hensyn til mennesker rundt meg. Det står om Adam og Eva etter at de spiste av kunnskapens tre: "Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne." Det var rett og slett evne til selvinnsikt vi pådro oss i syndefallet. Ingen steder har vi forpliktet oss på å henge eplet tilbake på treet.