Mitt forhold til Bibelen

Jeg har lest hele Bibelen flere ganger enn de fleste andre. Jeg fikk 1930-utgaven i julegave da jeg gikk i 2. klasse, og tok utfordringen. Jeg tror jeg må ha lest den rundt 50 ganger innen jeg var ferdig utdannet. Jeg har aldri studert religion, så jeg kan lite om reformatorer og kirkemøter. Men jeg har lest Bibelen tilstrekkelig mange ganger til at jeg kan skrive litt om hva som står i den.

Etter hvert lærte jeg at Bibelen var den eneste boken som var 100% ufeilbarlig. Det fantes ingen selvmotsigelser, og Bibelen var det eneste verket du trengte for å lære om barneoppdragelse, naturhistorie, psykologi, seksualmoral og mye mye annet.

Så dermed gikk jeg rundt med en veldig streng forståelse av Bibelen og verden rundt meg. Verden var ganske enkelt i svart/hvitt, der det aller meste var svart. Gråtoner eksisterte knapt, og det var i alle fall ingen farger. De sprekkene som fantes i det religiøse systemet mitt glattet jeg over på beste vis og trøstet meg med at siden jeg jo visste at Bibelen var ufeilbarlig, så lå problemet i min ende. Da var det jeg som leste på feil måte.

Det at jeg var sikker på at jeg var en av ytterst få som virkelig hadde forstått Bibelen riktig gjorde etter hvert rare ting med meg og min forståelse av verden rundt meg. For selvsikkerheten spredte seg til andre områder av livet, og jeg ble egentlig litt som en viss amerikansk president; jeg var den som visste best om det meste. Alt fra hvordan folk rundt meg burde leve livene sine til hvordan ting burde gjøres på jobb. Når folk rundt meg gjorde andre valg enn jeg selv ville gjort, så skyldtes det som regel vrang vilje eller ren ondskap. At folk kunne gjøre ulike valg ut fra ulike personlighetstrekk var en mulighet jeg egentlig ikke vurderte. Og at folk kunne komme til en annen konklusjon enn meg rett og slett fordi de kunne faget bedre var helt utenkelig. 

Selve det religiøse systemet mitt var skuddsikkert og vanntett. Og hadde jeg bare greid å holde det ved like, så kunne jeg ha sittet alene i en liten leilighet den dag i dag og ventet på at Jesus skulle komme tilbake. Det som skjedde, var at jeg begynte å oppdage selvmotsigelser i Bibelen som ble stadig vanskeligere å glatte over. Og minst like viktig så opplevde jeg at den ikke beskrev verden og menneskene i den på en måte som stemte med det jeg selv observerte. Så det som skulle være det ufeilbarlige fundamentet i systemet mitt begynte å svikte. Og sakte og i rykk og napp sviktet også det det religiøse systemet. Mitt syn på meg selv, på folk rundt meg, og på resten av verden endret seg voldsomt som et resultat av dette. Men det tok fryktelig mange år og har vært en særdeles ubehagelig reise. 

Så langt jeg er i stand til å forstå, så er det ingenting utenfor Bibelen som gir den autoritet. Det er ingen naturfenomener som forskerne må slå opp i Bibelen for å forklare. Bibelen er ikke stedet historikerne går for å finne pålitelige kilder om de store historiske begivenhetene i verden. Og teoriene om hvordan universet har blitt til og hvordan liv har oppstått og utviklet seg står tålig greit på egne bein. 

Når jeg nå ikke har greid å finne noe utenfor Bibelen som gir den autoritet, er det da noe inni Bibelen som gjør det? Som enkelte har kontaktet meg for å påpeke: Bibelen sier selv at "hver bok i Skriften er innblåst av Gud". Problemet er selvsagt at det står inne i Bibelen. Jeg trodde selv at jeg kunne bevise at mitt tolkningssystem gjorde at Bibelen ble den eneste boken i verden som var helt fri for feil og selvmotsigelser. Det tror jeg ikke lenger. Nå har jeg i stedet forstått noe om hvordan jeg ser både Bibelen og resten av verden gjennom ulike filter og fargede briller.

F.eks. har jeg et kulturelt bias som gjør at jeg leser moderne vestlige verdier inn i det Gamle Testamentet. Og jeg hadde et veldig sterk bekreftelsesbias som gjorde at jeg ganske enkelt ikke oppdaget mulige tolkninger som ikke passet inn i det systemet jeg allerede hadde dannet meg. Og før noen påpeker det: Jeg er selvsagt fullstendig klar over at jeg fortsatt ser verden gjennom fargede briller. Men nå vet jeg at brillene eksisterer, og jeg greier av og til å forstå litt av hvordan de påvirker mitt syn på både meg selv og resten av verden. 

Nå vil noen helt sikkert tenke at her var det mye snakk om Bibelen og lite om Gud og Jesus og nestekjærligheten og slike ting. Og det er helt riktig. Det var Bibelen som var fundamentet mitt. Ikke gudstroen. Jeg hørte en gang en som kalte det jeg holdt på med for å dyrke Bibelen framfor Gud. Systemet mitt var ganske enkelt så fundamentalistisk at det ikke var rom for menneskelighet. Jeg vet det høres sprøtt ut, men det var nestekjærligheten som gjorde at systemet mitt begynte å sprekke opp. Jeg begynte å skjønne at nestekjærligheten også inkluderte ufullkomne mennesker som kanskje ikke engang var i stand til å holde orden på et så komplisert religiøst system som det jeg gjorde. 

Noe av det som frustrerer meg aller mest, er når folk skal ha meg til å vende tilbake til det systemet jeg kom fra. Det er ganske enkelt ikke mulig. Det vil kreve at jeg kryper tilbake inn i boblen min og på nytt setter meg for meg selv og venter på at Jesus skal komme tilbake mens jeg gremmer meg over alle de syndige menneskene rundt meg. Og bruker en hver anledning til å fortelle alle som prøver å ta kontakt med meg om hvorfor de selv er vranglærere. Så de som ønsker meg tilbake dit jeg kom fra vil uansett ikke kunne være sammen med den personen jeg var den gangen.