Den enkle delen er evangeliene. I Lukas 8,1-3 leser vi om flere navngitte kvinner som reiser sammen med Jesus og disiplene når Jesus forkynner i ulike byer og landsbyer, og det er vel ting som tyder på at de i praksis var disipler. De 12 navngitte disiplene alle var menn, men det trenger strengt tatt ikke å bety annet enn at kvinnesynet som var vanlig blant jødene på den tiden sannsynligvis ville vært totalt umulig å reise rundt med kvinner som han omtalte som disipler. Så mens ortodokse jøder i dag nekter å sitte ved siden av kvinner de ikke er gift med på fly eller buss, så tok Jesus seg tid til å snakke med kvinnene, kanskje til og med på tomannshånd (se f.eks. historien om kvinnen ved brønnen.)
Når vi kommer til Paulus blir ting mer spennende. I brevene sine hilser han til mange kvinner som har gjort seg bemerket blant de kristne, se f.eks. siste kapittel av romerbrevet. I galaterbrevet skriver Paulus "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." Så dette begynner egentlig ganske bra.
Men så kommer vi til efeserbrevet: "Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt."
Første korinterbrev: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten."
Og det topper seg vel egentlig i 1. brev til Timoteus: "En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet."
Kvinnesynet i Bibelen er noe av det jeg hadde aller størst problemer med i den tiden jeg var på det mest konservative. I den tiden jeg gikk på videregående var det ikke noe problem. Jeg hadde ikke kontakt med mye folk, og blant de jeg hadde med å gjøre var det stort sett en gjengs oppfatning at kvinnene skulle gifte seg og underordne seg mannen. Etter hvert som jeg ble tvunget til å forholde meg til et større miljø, så oppdaget jeg mange ikke delte det synet.
Når man skal se på Bibelen som ufeilbarlig, så må man starte med å anta at den faktisk er ufeilbarlig, og at alt som ser ut som feil og selvmotsigelser bare tilsynelatende er det, og at feilen ligger hos meg som leser den uten å forstå den tilstrekkelig. Det krever også en utstrakt harmonisering, for man kan ikke tillate seg å tenke at ulike forfattere har hatt ulike oppfatninger. Siden alt er inspirert av Gud, kanskje til og med diktert av Gud, så må bøkene ha sammenfallende forkynnelse. Når det gjaldt det jeg oppfattet som Jesus og Paulus sitt kvinnesyn, så ble forskjellene etter hvert så store at jeg ikke greide å harmonisere dem med hverandre. Så jeg gjorde det jeg var blitt opplært til, jeg la dem til sides og håpet at det skulle finne den korrekte tolkningen senere. Det gjorde jeg aldri, og jeg ble tvunget til å vurdere andre muligheter.
De 3 siste sitatene fra Paulus gir oss en fin mulighet til å få et lite glimt av hvordan liberale teologer arbeider med sin historisk-kritiske metode. Hvis vi starter med det siste eksempelet der kvinnen skal bli frelst gjennom barnefødsler, så står det i et brev de fleste av dagens liberale teologer er enige om at er en ren forfalskning. Det viktigste argumentet er at brevene til Timoteus og Titus beskriver en organisering og et hierarki i menighetene som man ikke finner noen andre steder i brevene til Paulus. Så går det på at læren minner mer om den noen kaller for "proto-ortodoks" lære fra århundret etter Paulus. Og man ser at brevene har en betydelig andel ord som ikke er brukt ellers i NT, men som er vanligere i kristne skrifter fra det 2. århundret.
Efeserbrevet er mer omdiskutert. Her viser det seg at Paulus plutselig har fått sansen for fryktelig lange setninger, noe han ikke har hatt i sine andre brev. Det virker også som om teologien er mer avansert og polert enn i andre brev. Og igjen er vokabularet viktig. Alt i alt virker det som mange, kanskje de fleste, liberale teologer heller mot at Paulus mest sannsynlig ikke er forfatteren her.
Det mest spennende eksempelet er fra 1. korinterbrev der kvinnen skal være stille og underordne seg. Dette brevet er de aller fleste enige om at det faktisk er Paulus som har skrevet. Og problemet med akkurat dette avsnittet har med plassering og flyt å gjøre. For avsnittet kommer midt inne i en redegjørelse om hvordan man skal praktisere tungetale og profetisk tale i menigheten. Og hvis man tar vekk versene som går på hvordan kvinner skal underordne seg, så flyter teksten bedre. Budskapet strider også tilsynelatende mot et avsnitt tidligere i brevet der kvinner får lov å tale i menigheten hvis de dekker til hodet. Avsnittet har i noen manuskripter dukket opp andre steder i brevet, noe som kan være en indikasjon på at det er lagt til senere og at det bare har tatt litt tid før det har satt seg riktig sted.
Selv om jeg fortsatt skulle hatt en prat med Paulus om menneskesynet hans, så finnes det grunner til å tro at han hadde et kvinnesyn som virkelig var mye mer moderne enn det som var gjeldende både hos jøder og romere mens han levde. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og jeg regner med å bli kontaktet av folk som ønsker å fortelle meg hvorfor jeg tar feil. Men jeg var kommet til et punkt der jeg til slutt måtte innse at det var enklere for meg å akseptere at deler av Bibelen var forfalsket enn det var å skulle tviholde på at den var ufeilbarlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar