Tenke, handle, føle

Fotograf: Ian Furst - Lisens: CC BY-SA 3.0

"Livet mitt skal dreie seg om å tenke de tankene Gud ønsker at jeg skal tenke, våge å gjøre de gjerningene Jesus ville gjort på jorden, og ikke basere ting på følelser men på vissheten om at jeg er frelst og på vei til Himmelen, alt sammen mens jeg holder ut på denne jorden som ligger i det onde." Dette kunne kanskje vært en oppsummering av hvordan det var å være meg for 30 år siden. Det kan virke vanskelig å forstå hvordan man kan komme inn i noe slikt, men jeg tror mange som har vært i en lignende situasjon kan være enig med meg om at det er lett. Det er bare å vikle seg inn i et usunt kristent system og ta tiden til hjelp. Det å komme seg ut er den krevende delen. 

Da jeg var en liten gutt så elsket jeg å ligge i sengen og filosofere over de store spørsmålene. Hvor stort er universet, hvor mange stjerner er det, hvordan føles det å være død? Hvis universet virkelig er så komplisert at Gud må ha skapt det, hva da med Gud som er enda mer komplisert? Hvem skapte Gud? Da jeg ble eldre sluttet jeg med det, for jeg skjønte jo at slike ting kunne gjøre Gud sint. Bibelen er nokså tydelig på at Gud gransker tankene våre og lønner oss ut fra det han finner der. Og da er veien kort til et tankefengsel der veldig mange ting ikke er lov å tenke. 

Det var selvsagt ikke bare listen over syndige tanker som vokste. Det samme gjaldt handlinger. Og klart, hvis det meste av det man kan være med på utenom kristne aktiviteter er med og lokker en bort fra Jesus og Himmelen, så sier det seg nesten selv at man blir veldig begrenset. Spesielt når man har passert det punktet at alle menigheter i området er så villfarne at det er tryggest å holde seg unna. Da blir man sittende hjemme alene og gremme seg over all synd og umoral i samfunnet. Og det er ganske stusselig. 

Følelsene er det som forteller oss hvordan vi har det. Egentlig. Innerst inne. Når man har gått tilstrekkelig lenge uten å gi seg selv lov å kjenne etter hvordan man har det, så vil til slutt kroppen gi beskjed om at noe er galt. Og man vil kanskje fortsatt ikke være i stand til å ta hintet. I en fabrikk er det trykk- og temperaturmålere plassert rundt i prosessen for at vi skal kunne overvåke at alt er greit og kunne korrigere hvis noe ikke er det. Tar man vekk disse så kan det fortsatt gå greit, men det er mye vanskeligere å sette inn riktig tiltak når det ikke gjør det. 

Smått og forsiktig må man så få gang på dette systemet. Tenke-handle-føle-tenke-handle-føles osv. osv. Først tenker man at det er jo rart å sitte alene hjemme som kristen når bibelen sier så mye om nestekjærlighet. Så tar man mot til seg og går på møter et sted. Så kjenner man etter og finner ut at dette føltes egentlig ganske bra. I neste omgang så tenker man at det er jo litt vanskelig å vise ekte nestekjærlighet overfor mennesker som man er overbevist om at bedriver vranglære. Så man prøver å ta deres perspektiv på verden og kristendommen. Og så kjenner man at jo, dette fungerte, det føles godt, man forstår folk rundt meg på en helt ny måte. Samtidig som man kanskje blir litt betenkt over det verdensbildet enkelte har. Og så fører det igjen til tallrike nye iterasjoner. 

Man begynner å lure på hvorfor man egentlig tror at Gud ser på all verdslig musikk som synd. Så går man på platebutikken og kjøper en CD. Man kommer hjem, setter på musikken og kjenner at jo, dette føles godt og gjør godt, men man er fortsatt litt i tvil. Så tenker man etter om det stemmer det man har hørt om tekstene i slik musikk. Så får man den perioden der man sjekker alle tekstene veldig nøye. For til slutt å kjenne at jo, tekstene er jevnt over gode, og mange av dem treffer. Og selv de tekstene man egentlig tenker man burde mislike fordi de har elementer av religionskritikk treffer veldig godt fordi man føler de beskriver ens egne negative opplevelser med religion. 

Det høres kanskje enkelt ut, men dette er prosesser som tar mange år. Og det er kun helt i det siste at jeg faktisk har begynt å skjønne hva som skjedde og greid å sette ord på det. At tenke-handle-føle er motoren som driver meg framover og gir meg retning. I utgangspunktet høres det jo ut som en veldig egoistisk greie der alt dreier som om meg og min identitet. Men etter hvert skjønner man at både ens egne verdier, menneskesyn og verdensbilde er med og påvirker denne syklusen. Men jo, det er egoistisk, og det er en luksus vi kan tillate oss fordi vi har tilstrekkelig med tid og ressurser. En person som bruker alle sine krefter på å overleve fra dag til dag har kanskje ikke mye å oppnå her. 

Foreløpig er dette bare min private greie. Jeg tror at tenke-handle-føle er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for andre. Men så gikk det opp for meg at BITE-modellen til Steven Hassan går direkte inn i dette. BITE står for "Behavior, Information, Thought, and Emotional Control" og er rett og slett en modell for hvordan en kult får kontroll over medlemmene sine. "Thought Control" går jo direkte på å kontrollere tankene til medlemmene vha. ting som indoktrinering, tankestopp-teknikker, forbud mot kritiske spørsmål osv. "Behavior Control" går på å regulere handlingene til medlemmene, f.eks. gjennom hva som er synd. Og "Emotional Control" går på å snevre inn hvilke følelser man har lov å føle, hvordan stoppe uønskede følelser osv. Og bare for å toppe det hele har vi "Information Control" som gjør at man ikke har noen som helst mulighet til å skaffe seg et hensiktsmessig verdensbilde. Og hvis en kult oppnår tilnærmet full kontroll over medlemmene ved å låse fast alle delene av "tenke-handle-føle"-syklusen, så tenker jeg at det kan være en indikasjon på at vi har noe viktig her med gyldighet langt utover meg selv. 

Samme hva man er med i av religiøse eller ideologiske sammenslutninger, så må det være lov å stoppe opp og kjenne etter om dette er greit. Får jeg lov å tenke, handle og føle tilstrekkelig fritt til at jeg trives med det? Hvor langt er jeg villig til å strekke meg fordi jeg har vennene mine i miljøet? Og her er vi forskjellige. For noen er det viktig å følge strømmen og mene det samme som de andre i miljøet eller menigheten. Motsatt vil kanskje en som har gått gjennom negative erfaringer kunne være mer følsom og reagere på ting som andre mener er helt greit. Og ta gjerne en ny sjekk etter et par år. I starten er alt nytt og spennende. Ting føles åpent og fritt og man er sikker på at man har funnet den plassen man vil være for alltid. Og så overser og man kanskje faresignalene. 

Alle steder man kan være medlem er det mulig å kjenne igjen faktorer fra BITE-modellen. I en rockeklubb er det ikke sikkert det føles greit å oppdage at en egentlig foretrekke country. Man vil kanskje oppleve at enkelte bruker et ladet språk når man snakker om norsk visepop. Og mange av medlemmene vil kanskje ikke se på det som et problem. Og blir det for ille så melder man seg bare ut, det er tross alt ingen som tror man går fortapt om man melder seg ut av rockeklubben. 

Så stopp opp og kjenn etter! Fang tankene, handlingene og følelsene og se nærmere på dem. Tenkte jeg virkelig fritt nå, eller var jeg fanget i et gammelt tankemønster eller følte jeg meg forpliktet til å komme til konklusjonen jeg gjorde? Greide jeg å omsette tankene mine til hensiktsmessige handlinger? Og våget jeg å kjenne etter med hele meg hvordan det egentlig føltes, helt innerst inne? 

---

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe der, men så innser jeg at de forenklingene man gjør nå man skal presse ting inn i en bloggpost ble for store denne gangen. Og selv om jeg mangler de kunnskapene som skal til for å skrive utfyllende, så må jeg i alle fall nevne de største forenklingene jeg ser selv. 

En modell jeg har sett om hvordan vi er laget setter opp identitet, verdensbilde og verdigrunnlag. Jeg har her kun skrevet litt om identitet og en syklus jeg tenker er med og utvikler min egen identitet. Identiteten min påvirker selvsagt de 2 andre, og det er mulig de har egne sykluser i tillegg, det vet jeg ikke. Uansett er ikke det å jobbe med hvem jeg egentlig er ikke så egoistisk som det kanskje høres ut. 

Kanskje enda viktigere er det at de prosessene jeg beskriver her går på metakognisjon. Det at jeg selv tar tak i grunnlaget for min egen tro og analyserer mine egne tankemønster og prøver å sette meg inn i andre mennesker sitt verdensbilde er ett nivå over vanlig tenkning. Uten selvinnsikt er jeg ikke i stand til å engang vurdere tanken om at jeg kan ta feil på noe område. Da er jeg en fundamentalist som dundrer i vei med mine egne læresetninger som jeg aldri har hatt oppe til noen reell vurdering uten å ta hensyn til mennesker rundt meg. Det står om Adam og Eva etter at de spiste av kunnskapens tre: "Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne." Det var rett og slett evne til selvinnsikt vi pådro oss i syndefallet. Ingen steder har vi forpliktet oss på å henge eplet tilbake på treet. 

Er Jesus en historisk person?

Hva vet vi om Jesus ut fra evangeliene? I veldig korte trekk så vet vi at Jesus ble født i Betlehem av Maria en eller annen gang rundt begynnelsen av vår tidsregning og at han vokste opp i Nasaret. Videre vet vi at han samlet 12 eller 70 disipler rundt seg, at han talte til folket i vanskelige lignelser, og at han likte å reise fram og tilbake over Genesaretsjøen i båt. Han helbredet mange og vekket noen opp fra de døde. Han hadde en siste nattverd med disiplene før han ble forrådt av Judas og ble korsfestet av Pontius Pilatus. Han stod opp på den 3. dagen og viste seg for disiplene og ga dem misjonsbefalingen.

Siden evangeliene er skrevet lenge etter at både Jesus og apostlene levde, så kunne det være spennende å se hva tidligere skrifter sier. De 7 brevene man er rimelig sikre på at det faktisk er Paulus som har skrevet er sånn sett de eldste skriftene i det nye testamentet, og dermed kunne det være interessant å vite hva Paulus har fått med seg. Han har tross alt vært og snakket med Peter og burde ha fått med seg et og annet.

Når man er lært opp til at alle delene av bibelen harmoniserer med alle andre delene av bibelen, så er det ganske krevende å skulle legge merke til hva som ikke står. Men i alle fall, Paulus har fått med seg at Jesus er født av en kvinne og født under loven. At denne kvinnen tilfeldigvis heter Maria har han ikke fått med seg, heller ikke at det skjedde i Betlehem. Det er ingen stall, ingen stjerne, ingen vismenn, ingen flukt til Egypt. Paulus tar seg heller aldri bryet med å fortelle hva Jesus sa eller gjorde her på jorden. Den lengste passasjen der Paulus siterer fra Jesu liv er nattverden. Ved første øyekast stemmer den veldig godt med det som står i evangeliene. Men er man litt ekstra våken, så ser man at hendelsen ikke er plassert i tid og rom. Det står ingenting om 12 disipler, det er ingen Judas Iskariot. Og kanskje rarest av alt, det han vet om nattverden er åpenbart fra Herren og ikke fortalt ham av Peter. Det at Jesus ble korsfestet er svært viktig for Paulus. Men han har tilsynelatende ikke hørt om Pontius Pilatus eller hvordan Peter fornektet Jesus.

Han har fått med seg oppstandelsen og at Jesus viste seg for mange mennesker:

«og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.»

Men her kan det være krevende å skjønne hvem det snakkes om, for han nevner både «de tolv» og «apostlene». Kefas (Peter) og Jakob listes opp separat, og det er mulig å tenke seg at Kefas her representerer «de tolv» og Jakob representerer «apostlene». (Altså at det underforstått er først Kefas, så resten av de tolv. Senere Jakob, og deretter resten av apostlene.) Dette er en spennende mulighet, for det kan tyde på at vi har en inndeling hos Paulus som ikke finnes i evangeliene. 

Paulus har nokså tydelig heller ikke hørt om misjonsbefalingen. Eller så har han hørt om den og konkludert med at den ikke er allmenngyldig. Eller kanskje tenker han til og med at misjonsbefalingen er oppfylt og avsluttet. Eller den er bare ikke viktig nok til at han ser noe poeng i å nevne den. Og siden det fortsatt er mange år til forfatteren av Matteus-evangeliet kommer til å skrive ned misjonsbefalingen så vet vi nokså sikkert at Paulus ikke har lest den. 

Men det største problemet her er hvorfor Paulus ikke siterer Jesus i brevene sine. En vanlig oppfattelse er at alt Jesus hadde gjort og sagt var allment kjent og sånn sett ikke verdt å repeteres. Men dette er skrevet lenge før evangeliene var skrevet ned, og de som ikke hadde hatt besøk av noen av apostlene hadde bare hørt om Jesus som del av en kjempelang rekke i hviskeleken. Samtidig er det flere steder at Paulus må argumentere for læren sin, og det er vanskelig å se for seg en mer effektiv måte å ende en diskusjon enn å kunne sitere Jesus. 

Så jeg har lenge tenkt at det er noe rart her. Brevene er rett og slett ikke slik i alle fall jeg hadde forventet de skulle være gitt at han sitter med informasjonen som finnes i evangeliene. Samtidig har jeg heller ikke greid å komme opp med noen alternativ forklaring. Helt til jeg nylig snublet over en forsker som mener at Paulus kan ha sett for seg en Jesus som ble korsfestet og oppstod oppe i verdensrommet og som man bare kunne få kunnskap om gjennom åpenbaring. Dette forklarer nokså elegant mye av det som står i Paulus sine brev som ellers er vanskelig å forstå. Samtidig som noen passasjer som blir vanskeligere. Nå gikk det sannsynligvis ikke så fryktelig mange år mellom at Paulus døde og evangeliene ble skrevet. Er det tilstrekkelig lenge til at Jesus kan ha utviklet seg fra en ren himmelsk skikkelse på Paulus sin tid til en person som gikk rundt på jorden og helbredet syke i Markus evangeliet? Jeg synes hypotesen er spennende og fortjener å bli behandlet seriøst. 

Er det greit å ta opp slike spørsmål? Jeg var rett og slett så på bærtur i mange år at jeg har vært nødt for å gå gjennom alt jeg trodde jeg visste på nytt. Jeg satte så store begrensninger på hva jeg selv hadde lov å tenke at jeg ble sittende dønn fast i egne tankemønster. Så ja, jeg tenker det må være lov å stille spørsmålet og tenke gjennom alternativene seriøst. Om Jesus var en historisk person eller ikke skal jeg ikke mene noe veldig sterkt om her. Men så lite som vi faktisk vet om Jesu liv og gjerninger, så føler jeg meg lurt av alle de som har forsikret meg om hvor troverdig dette er. Samtidig vil jeg være rask å legge til at jeg ikke ser på dette som et stort problem for de som ønsker å være kristne. Jeg tror tvert om at det bare er sunt å grave i materien og sjekke hva som egentlig ligger under. Det gjør det mye vanskeligere å ende opp i en usunt system der man vet 100% sikkert at bare en selv og noen få utvalgte har rett og alle andre tar feil. 

Finnes det feil i Bibelen?

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggpost var grunnsteinen i systemet mitt en ufeilbarlig Bibel. Jeg har lest Bibelen noe sånn som 50 ganger før jeg var ferdig utdannet, og jeg greide aldri å finne noe som var påviselig feil. Det var enkelte passasjer som ble litt krevende med årene, men jeg la dem fint til side og regnet med å finne problemet hos meg selv ved en senere anledning. Og tross alt, en allmektig Gud skulle ha verdens minste problem med å skrive ned og bevare sitt ord for ettertiden i en fullkommen tilstand. Hvis han ønsket det. Men nå i dag tar vi på oss de kritiske brillene og ser om mine observasjoner fra mange år tilbake er riktige. Jeg er ikke først og fremst ute etter å angripe Bibelen, men vil heller oppfordre folk til å lese den og tenke gjennom hva som står der. Også de krevende avsnittene. 

Jeg vet av erfaring at det ikke finnes selvmotsigelser i Bibelen som ikke kan tolkes vekk. Jeg har vært ganske god på akkurat det selv. Så med unntak av en tilsynelatende enkel tall-tabbe så kommer jeg ikke til å lete etter avsnitt som skal bevise intern inkonsistens. Jeg vil heller se litt på moralen vi finner, beskrivelse av store hendelser. Og kanskje til slutt se om det finnes eksempler der det ville være naturlig å tro at ulike forfattere har hatt forskjellige budskap de ønsker å formidle. 

Vi starter med Noah. Hvor mange par fugler av hver type var det i arken? I 1. Mosebok kapittel 7 og vers 3 får Noah beskjed om å ta med sju par av alle fugler. Bare 5 vers senere står det at Gud faktisk sendte bare ett par av hver type fugl. Dette er sånn sett ikke noe stor sak hvis man ikke er dypt inne i tallsymbolikken i Bibelen. Men det er likevel en stor nok sak for meg som baserte livet på Bibelens ufeilbarlighet. For gitt at vi har en allmektig Gud som er i stand til å bevare sitt ord så lenge jorden består, hvorfor har han tillatt en tabbe som denne? Nå er det selvsagt ikke bare jeg som har oppdaget at det er et issue her, og hvis man googler problemstillingen så finner man mange kreative svar. Problemet er bare at man ender opp med en grad av gymnastisk fortolkning som jeg tenker umulig kan være riktig. Jeg går ikke nærmere inn på dette, de som ønsker det kan ta en kikk selv og se om de blir overbevist. En litt alternativ tolkning her kunne selvsagt vært at Noah selv måtte ut og fange de resterende 6 parene med fugler. 

En annen kategori er store hendelser som man ikke finner bevis for at har skjedd. Vannflommen (se egen bloggpost) som vi allerede har vært innom er et godt eksempel. Skapelsen for 6000 år siden. OG utgangen fra Egypt. Kong Salomo hadde så store rikdommer at det står at han "gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein". Det er også beskrevet i detalj de store mengdene gull og sølv som ble brukt da tempelet i Jerusalem ble bygget. Med så store mengder edle metaller i omløp så vil man miste noe på åkeren eller i søppelet. Og arkeologene vil før eller siden finne noe av det. Men det har ikke skjedd enda. Det er selvsagt ikke mulig å bevise at kong Salomo ikke var så rik som Bibelen vil ha det til. Men mangelen på omfattende arkeologiske funn av smykker av gull og sølv sier litt. Og problemet er ikke at ingen har prøvd å grave. 

Noen typer moral holder seg ikke særlig godt. Jeg regner med alle har hørt historien om Noah på søndagsskolen? Om den gangen han drakk seg full og kledde seg naken? Ikke jeg heller. Og der er det gode grunner til: 

Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark. Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute. Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken. Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, sa han: «Forbannet er Kanaan! For sine brødre skal han være den laveste blant slaver!» - 1. Mos. 9,18-25

Så Kanaan og etterkommerne hans skal være slaver fordi han var sønnen til en som hadde sett faren sin naken? Selv om jeg ikke så noe problem her tidligere, så synes jeg det virker fryktelig rart i dag. Hadde dette skjedd i dag så kunne Noah risikert å bli tauet inn for blotting. En vanlig forklaring er at Ham foraktet Noah for det som skjedde eller kanskje til og med hånte ham, selv om teksten ikke antyder noe slikt. Det gjør uansett ikke noen stor forskjell i måten Kanaan og etterkommerne ble straffet for Hams ugjerninger. Men jeg tror uansett ikke vi trenger å lete etter alternative forklaringer. Jeg tenker at deler av mannen ble sett på som så privat og hellig at dette bare var en rimelig straff for å ha sett noe man ikke burde se. Dette er også tydelig i moseloven: 

Det kan hende at en mann og hans landsmann kommer i slagsmål. Kona til den ene kommer til for å redde mannen sin fra den som slår. Hun rekker hånden ut og griper ham i kjønnsdelene. Da skal du hugge hånden av henne. Vis ingen medfølelse. - 5. Mos. 25,11-12

Hele problemstillingen virker nesten litt søkt. Jeg har aldri hørt om at to slåsskjemper har blitt skilt fra hverandre ved at kona til den ene har tatt balletak på den andre. Men det kan selvsagt være vanligere enn jeg tror. Men uansett, i dag tror jeg de fleste vil være enige om at den foreskrevne straffen ikke på noen måte står i forhold til forbrytelsen. Jeg synes også det er problematisk at det mangler symmetri her. Det er ikke noen lov som sier at menn skal ha en tilsvarende respekt for damer.  

Til slutt lovet jeg å prøve å finne et eksempel der ulike forfattere har hatt ulike ting de ønsker å fortelle. Og jeg tror kanskje jeg har funnet et slikt eksempel i historien om Paulus. Spørsmålet er ganske enkelt: Hvor reiste Paulus og hvem traff han etter at han hadde møtt Gud og blitt omvendt? Og hva ønsker de ulike forfatterne å fortelle med sin historie? 

Avsnittene er litt lange å sitere i sin helhet, så jeg lager en oppsummeringen. Slå gjerne opp selv og sjekk at jeg ikke tuller. 

I følge Apostelgjerningene kap. 9 var Paulus på vei til Damaskus der han ble "en god stund" før han måtte flykte fra byen og reiste til Jerusalem. Der gikk han inn og ut blant apostlene og forkynte. 

Paulus selv skriver litt om dette i Galaterbrevet 1. Der sier han at han ikke reiste til Jerusalem men til Arabia, senere til Damaskus, og først 3 år senere til Jerusalem der han kun traff Kefas (Peter) og Jakob av apostlene. Han var der fjorten dager. Og han avslutter med at "Gud vet at det jeg skriver til dere, ikke er løgn!"

Det er igjen mulig å harmonisere tekstene. "En god stund" kan godt være det samme som "tre år senere". Og når det står at han gikk ut og inn blant apostlene, så står det ikke hvor mange det var eller hvor lenge han var der. Den turen til Arabia er litt vrangere, men det er måter å få den til å stemme også. 

Den viktigste forskjellen er likevel at det tilsynelatende er ulike ting de ønsker å fortelle. Fortellingen i apostelgjerningene legger tilsynelatende stor vekt på at Paulus tidlig reiste til apostlene i Jerusalem og på den måten ble stående i tradisjonen til de apostlene som hadde fulgt Jesus her på jorden. Mens når Paulus forteller om dette selv, så virker det som han er minst like tydelig på at han har fått sin åpenbaring direkte fra Gud og at han har snakket bare littegrann med bare et par av apostlene. Sånn sett er det den siste versjonen som passer best med det synet jeg hadde. For jeg hadde ingen reformator eller prest og biskop jeg rettet meg etter. Og det var i hvert fall ingen pave som kunne vise en komplett linje av forgjengere helt tilbake til apostelen Peter. Jeg leste og tolket Bibelen selv. 

Konklusjonen er at det det finnes mange avsnitt av Bibelen som er vrange å forholde seg til for en som er overbevist om at den er ufeilbarlig, men at det alltid er mulig å tolke seg rundt problemene. Samtidig mistenker jeg at det ville være ganske mange skrifter, både religiøse og sekulære, som ville vise seg å være ufeilbarlige hvis jeg tolket dem etter samme prinsipper som jeg tolket Bibelen. For min del ble det til slutt lettere å akseptere at Bibelen er skrevet av mennesker som skrev ut fra sin tid, sted, kultur og forutsetninger, og at den inneholder feil. Det ble rett og slett for mange tolkningsmessig krevende spagater i lengden. Noen mener at det finnes en objektiv gudgitt moral i Bibelen som er gyldig for alle mennesker gjennom alle tider. Denne objektive moralen synes jeg er vanskelig å få øye på, spesielt i det gamle testamentet. 

Kvinnesynet i det Nye Testamentet

Jeg har tidligere blogget om det kvinnesynet som finnes i mosebøkene der kvinnene framstilles som en eiendel og egentlig ikke har så mange flere rettigheter enn slavene. Kvinnesynet i det Nye Testamentet er ganske sikkert noe mer nyansert, men her er vi nødt for å gå litt dypere og kikke litt bak det som står.

Den enkle delen er evangeliene. I Lukas 8,1-3 leser vi om flere navngitte kvinner som reiser sammen med Jesus og disiplene når Jesus forkynner i ulike byer og landsbyer, og det er vel ting som tyder på at de i praksis var disipler. De 12 navngitte disiplene alle var menn, men det trenger strengt tatt ikke å bety annet enn at kvinnesynet som var vanlig blant jødene på den tiden sannsynligvis ville vært totalt umulig å reise rundt med kvinner som han omtalte som disipler. Så mens ortodokse jøder i dag nekter å sitte ved siden av kvinner de ikke er gift med på fly eller buss, så tok Jesus seg tid til å snakke med kvinnene, kanskje til og med på tomannshånd (se f.eks. historien om kvinnen ved brønnen.)

Når vi kommer til Paulus blir ting mer spennende. I brevene sine hilser han til mange kvinner som har gjort seg bemerket blant de kristne, se f.eks. siste kapittel av romerbrevet. I galaterbrevet skriver Paulus "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." Så dette begynner egentlig ganske bra.

Men så kommer vi til efeserbrevet: "Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt."

Første korinterbrev: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten."

Og det topper seg vel egentlig i 1. brev til Timoteus: "En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet."

Kvinnesynet i Bibelen er noe av det jeg hadde aller størst problemer med i den tiden jeg var på det mest konservative. I den tiden jeg gikk på videregående var det ikke noe problem. Jeg hadde ikke kontakt med mye folk, og blant de jeg hadde med å gjøre var det stort sett en gjengs oppfatning at kvinnene skulle gifte seg og underordne seg mannen. Etter hvert som jeg ble tvunget til å forholde meg til et større miljø, så oppdaget jeg mange ikke delte det synet. 

Når man skal se på Bibelen som ufeilbarlig, så må man starte med å anta at den faktisk er ufeilbarlig, og at alt som ser ut som feil og selvmotsigelser bare tilsynelatende er det, og at feilen ligger hos meg som leser den uten å forstå den tilstrekkelig. Det krever også en utstrakt harmonisering, for man kan ikke tillate seg å tenke at ulike forfattere har hatt ulike oppfatninger. Siden alt er inspirert av Gud, kanskje til og med diktert av Gud, så må bøkene ha sammenfallende forkynnelse. Når det gjaldt det jeg oppfattet som Jesus og Paulus sitt kvinnesyn, så ble forskjellene etter hvert så store at jeg ikke greide å harmonisere dem med hverandre. Så jeg gjorde det jeg var blitt opplært til, jeg la dem til sides og håpet at det skulle finne den korrekte tolkningen senere. Det gjorde jeg aldri, og jeg ble tvunget til å vurdere andre muligheter. 

De 3 siste sitatene fra Paulus gir oss en fin mulighet til å få et lite glimt av hvordan liberale teologer arbeider med sin historisk-kritiske metode. Hvis vi starter med det siste eksempelet der kvinnen skal bli frelst gjennom barnefødsler, så står det i et brev de fleste av dagens liberale teologer er enige om at er en ren forfalskning. Det viktigste argumentet er at brevene til Timoteus og Titus beskriver en organisering og et hierarki i menighetene som man ikke finner noen andre steder i brevene til Paulus. Så går det på at læren minner mer om den noen kaller for "proto-ortodoks" lære fra århundret etter Paulus. Og man ser at brevene har en betydelig andel ord som ikke er brukt ellers i NT, men som er vanligere i kristne skrifter fra det 2. århundret. 

Efeserbrevet er mer omdiskutert. Her viser det seg at Paulus plutselig har fått sansen for fryktelig lange setninger, noe han ikke har hatt i sine andre brev. Det virker også som om teologien er mer avansert og polert enn i andre brev. Og igjen er vokabularet viktig. Alt i alt virker det som mange, kanskje de fleste, liberale teologer heller mot at Paulus mest sannsynlig ikke er forfatteren her.

Det mest spennende eksempelet er fra 1. korinterbrev der kvinnen skal være stille og underordne seg. Dette brevet er de aller fleste enige om at det faktisk er Paulus som har skrevet. Og problemet med akkurat dette avsnittet har med plassering og flyt å gjøre. For avsnittet kommer midt inne i en redegjørelse om hvordan man skal praktisere tungetale og profetisk tale i menigheten. Og hvis man tar vekk versene som går på hvordan kvinner skal underordne seg, så flyter teksten bedre. Budskapet strider også tilsynelatende mot et avsnitt tidligere i brevet der kvinner får lov å tale i menigheten hvis de dekker til hodet. Avsnittet har i noen manuskripter dukket opp andre steder i brevet, noe som kan være en indikasjon på at det er lagt til senere og at det bare har tatt litt tid før det har satt seg riktig sted. 

Selv om jeg fortsatt skulle hatt en prat med Paulus om menneskesynet hans, så finnes det grunner til å tro at han hadde et kvinnesyn som virkelig var mye mer moderne enn det som var gjeldende både hos jøder og romere mens han levde. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og jeg regner med å bli kontaktet av folk som ønsker å fortelle meg hvorfor jeg tar feil. Men jeg var kommet til et punkt der jeg til slutt måtte innse at det var enklere for meg å akseptere at deler av Bibelen var forfalsket enn det var å skulle tviholde på at den var ufeilbarlig. 

Har religiøse systemer evne til å regulere seg selv?

Jeg har i et tidligere innlegg kalt "Hvorfor er vi religiøse?" skrevet litt om hvordan hjernen bl.a. inneholder 2 store nettverk som ikke er koblet sammen i nevneverdig grad og som ikke kan være aktive samtidig, noe som kan se ut for å ha den finurlige virkningen at evnen til analytisk tenkning kobles ut når den religiøse delen av hjernen er aktiv. Et opplagt spørsmål som det ikke var plass til å behandle i det opprinnelige innlegget blir da hvilke faktorer hindrer at religiøse systemer sporer av fullstendig? Kan vi stole på at kirkesamfunnene våre har en så overlegen moral at de gjør de rette valgene på egenhånd, eller må de reguleres av lover og forskrifter som nesten alt annet i samfunnet vårt? Jeg skal prøve å komme med et par eksempler fra kirkehistorien der ting virkelig har gått over styr og se om vi greier å finne ut hva som gjorde at ting tok seg inn igjen.

Det første eksempelet som kommer opp er den spanske inkvisisjonen. Dette var en mektig institusjon innen den katolske kirke som skulle ta hånd om vranglære og hekseri. Hvor mange som ble drept har vist seg å være vanskelig å finne ut. Det viser seg som vanlig at noen har interesse av å blåse opp tallene mens andre ønsker å gjøre problemet minst mulig. Moderne anslag går på at den spanske inkvisisjonen henrettet mellom 3.000 og 10.000 personer, og at kanskje noe sånn som 100.000 døde under tortur i fengsel. Er det én ting som er helt sikkert, så er det at inkvisisjonen ikke tok slutt pga. mangel på hekser og vranglærere. Det er heller ingenting som tyder på at de oppdaget det som står om at klinten og hveten skal få vokse sammen til innhøstingen. Det var ganske enkelt Napoleon som avskaffet den spanske inkvisisjonen i 1813. Den blusset riktignok opp igjen et par ganger før den ble endelig avskaffet i 1834, men det var på nytt et rent politisk vedtak.

Vi kommer heller ikke utenom avlatshandelen. "Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer." Som dere husker fra kristdendomsundervisningen på barneskolen, så var skjærsilden et sted man ble renset for syndene sine etter at man var død og før man kunne slippe inn i himmelen. Det å gjøre mange gode gjerninger mens man levde ville gi en lettere passasje gjennom skjærsilden. Nå var det også noen som kom på den geniale forretningsideen å selge avlat der man betalte penger til den katolske kirke for å gi allerede døde slektninger en enklere renselse på andre siden. Dette var en praksis bl.a. Martin Luther hadde problemer med, og de 95 tesene, som vi alle har hørt om men de færreste av oss har lest, handlet i alle hovedsak om avlatshandel. Og reformasjonen ble sånn sett nærmest en direkte følge av avlatshandelen. Avlatshandelen ble avskaffet i 1567 av pave Pius V. Her kunne det være fristende å konkludere med at dette greide de til slutt å rydde opp i på egen hånd uten innblanding av konger og keisere. Men Martin Luther hengte opp sine 95 teser allerede i 1517, og i 1567 var store deler av Tyskland protestantisk. Så tap av omdømme og innflytelse ble så omfattende at de neppe hadde noe særlig annet valg enn å avskaffe elendigheten.

Inkvisisjonen tok av en eller annen grunn aldri skikkelig av i Norge. De norske trolldomsprosessene derimot kom lenge etter reformasjonen, og altså i god tid etter at Norge var blitt luthersk. Man regner med at rundt 300 personer ble brent på bålet. Som en del av 100-års markeringen for Luthers 95 teser fikk vi en omfattende og streng trolldomslovgivning i Norge. Disse lovene ble ikke opphevet før i 1848, og kan kanskje være en grunn for å ikke skryte altfor uhemmet om vår kristne kulturarv. Den siste heksen i Norge ble brent allerede i 1695, altså mer enn 150 år før trolldomsloven ble avskaffet. Så hva skjedde her? Hvorfor sluttet prosessene så lenge før lovendringen? Akkurat det var litt vanskelig å finne et godt fasitsvar på. En rekke politiske og sosiale faktorer blir trukket fram. Det at opplysningstiden hadde begynt har kanskje hatt en betydning. Men det kan se ut som den viktigste faktoren var omorganisering og profesjonalisering av domstolene. Dommere skulle være høyt utdannet og godt kvalifiserte. Man sluttet å godta tilståelser som var kommet fram under tortur. Man aksepterte ikke resultatene av vanntesten. Slik at alle tiltalte som fikk sakene sine prøvd i høyere rettsinstanser ble raskt og greit frifunnet. Samtidig er det kanskje mulig å tenke seg at det var nettopp opplysningstiden som gjorde at profesjonelle dommere og grundig bevisførsel plutselig ble sett på som viktig?

Vi slipper ikke unna en rask tur innom barneoppdragelsen. Det er litt uklart for meg hvordan bibelsk oppdragelse av jenter foregår. Når det gjelder gutter, derimot, finnes det liten tvil:

"La ikke gutten mangle formaning! Gir du ham ris, skal han ikke dø. Når du slår ham med riset, berger du ham fra dødsriket."

Problemet her er selvsagt at dette er forbudt i henhold til norsk lov. Jeg har diskutert med et antall kristne som mener at som kristen er man forpliktet til å slå ungene sine, men at de likevel lar være på grunn av det norske forbudet. Og igjen er det ikke kristne menigheter som har lest seg opp på forskningen som finnes rundt barneoppdragelse. Det er tvert i mot et forbud som har spart mange barn av kristne foreldre for mange slag opp gjennom årene.

Når det gjelder vigsling av homofile i Den norske kirken så har vi et interessant fenomen. For her var det demokratiet som slo inn. Det var medlemmene selv som valgte kirkerådet som vedtok dette. Det var ikke noen erkebiskopen med mandat direkte fra Gud som fikset det. Dermed kan det virke som at et stort og mangfoldig kirkesystem med høy grad av medbestemmelse faktisk kan være en måte å få til selvregulering. Men jeg er usikker på hvilke andre betingelser som må være til stedet og om en fungerende selvregulering vil kunne vedvare over lengre tid.

Men nå tenker jeg at vi kan begynne å hanskes med problemene som bl.a. KrF nå står i. Er det utilbørlig innblanding i religionsfriheten å foreslå forbud mot homoterapi? Er det riktig å gi statsstøtte til trossamfunn som støter ut mennesker fordi de har stemt ved siste stortingsvalg? Eller som nekter kvinner å ha ledende stillinger? Eller som nekter ungene å delta på bursdagsfeiringer? Hvis vi kikker tilbake på historien, er det grunn til å tro at hvis vi bare lukker øynene og fortsetter å dele ut penger uten å stille krav så ordner alt seg?

Noahs ark - Del 1

Hvordan kom denne krabaten seg til arken? Hva fikk den å spise? Og hvem holdt rent buret? 

Alle har lært om Noahs ark på søndagsskolen eller skolen. Menneskene på jorden hadde begynt å gjøre onde ting, og Gud angret på at han hadde skapt dem og ville utslette dem. Men er det noen som husker fra søndagsskolen nøyaktig hva de gjorde?

"Det var kjemper på jorden i de dager, og siden også. For gudesønnene gikk inn til menneskedøtrene, som fødte dem barn. Dette er de mektige fra eldgammel tid, de navngjetne.

Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte."

Det er ikke opplagt at det første verset egentlig er en del av opplistingen av synder, men jeg tenker jo dersom det virkelig gikk kjemper rundt på jorden som var hybrider av gudesønner og menneskedøtre så ville det vært en typisk ting som gjorde Gud sint. I så fall har kvinnene en stor del av skylden både for syndefallet og syndeflommen. Det andre verset er litt mer uspesifisert, de planla onde ting. Litt senere i kapitlet er også vold nevnt som en problemstilling.

Etter at Noah hadde bygget arken kom dyrene:

"Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på marken skal to av hvert slag komme inn til deg, så de kan berge livet."

Så her kommer de altså tuslende, løver, sebraer, isbjørner, dovendyr, kenguruer, pandaer og alt annet du kan tenke deg. Pandaen har kanskje gått noe sånn som 10.000 km for å komme fra Kina til Midtøsten. Jeg har aldri sett en panda løpe lengre strekninger, og jeg tenker vel at den lett kunne brukt et halvt år på turen. Siden 99% av kostholdet til pandaen består av bambusskudd, så kan men tenke seg at det kan ha vært en krevende reise.

Når alle var kommet vel ombord i arken begynte det å regne.

"I det året Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser åpnet seg. Og det regnet over jorden i førti dager og førti netter."

Et aldri så lite problem her er at det vannet som er i skyene ikke utgjør mer enn noe sånn som 25 mm nedbør over hele jorden. Det blir en ganske grei rotbløyte, men ikke noe mer enn det. Hvis det skal regne i 40 dager og 40 netter så betyr det at det enten må være en ganske formidabel fordampning, eller så må Gud ha skapt nytt regn underveis. Men her kom det uventet hjelp fra vitenskapen for noen år siden, for det er ting som tyder på at det er betydelige mengder med vann i mantelen til jorden, kanskje så mye som 5 ganger det som befinner seg på overflaten. Så det som står om kildene i det store dyp kan ha noe for seg.

Det er likevel et problem man ganske fort snubler over, nemlig at vann som kommer veltende opp fra det indre av jorda nødvendigvis vil være varmt. Veldig varmt. Det er også uklart hvordan f.eks. svovelinnhold og sammensetningen av salter vil være. Fiskene får et problem, de vil oppleve å få feil temperaturer og feil saltinnhold. Det er veldig vanskelig å lage en blanding som både ferskvannsfisk og saltvannsfisk kan overleve i.

Om bord på arken skal pandaene våre ha mat. Mye mat. En panda spiser mer enn 10 kg med bambusskudd om dagen. Helst ferske. Vi kan lese at de befant seg ombord i arken i ca. 11 måneder. Det betyr at 2 pandaer trenger mer enn 6 tonn(!) med bambusskudd i løpet av reisen. Og at det vil være en tilsvarende mengde møkk som skal håndteres. Dette gir oss en liten ide om kompleksiteten i både planlegging og utførelse. Og hvilken lastekapasitet arken trengte.

Det finnes også en liten selvmotsigelse her. Litt tidligere leste vi at det kom to av alle typer dyr inkludert fugler. I neste kapittel får vi en repetisjon der det plutselig er det plutselig blitt 7 par av et antall dyr, inkludert alle fugler:

"Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn sammen, og av alle dyr som ikke er rene, ett par, hann og hunn sammen, av himmelens fugler på samme måte, sju par, hann og hunn, for å holde hver art på hele jorden i live."

Her skjuler det seg også en aldri så liten anakronisme, for lovene om rene og urene dyr kom med Moses lang tid etterpå. Hvis man da ikke skal anta at det er noe universelt urent med f.eks. pandaene våre som ikke avhenger av moseloven.

Nå er det viktig å være klar over at veldig lite av det jeg har skrevet her kan brukes som argument mot at dette faktisk har skjedd. En allmektig Gud kan ha fikset alle disse problemene på uendelig mange måter. Det er ikke sikkert pandaene trengte mat hverken på vei til arken eller de 11 månedene den var om bord. Kenguruen kan ha blitt en mestersvømmer på vei fra Australia. Fisk som overlever i kokende svovelholdig brakkvann? Egentlig ikke noe problem. Noah kan ha puslet med båtbygging i godt over 500 år, og Gud kan ha beskyttet materialene han brukte slik at ikke nederste dekket råtnet mens Noah bygde de to neste.

På den annen side: Hvorfor Gud skulle sette opp et dramastykke i denne skalaen med så mye arbeid bak når likevel nesten ingen som så det overlevde? Var det ment som en maktdemonstrasjon overfor "gudesønnene" vi leste om i starten? Og hvis det var meningen at dette skulle leses bokstavelig, hadde det ikke virket litt mer troverdig hvis forfatteren viste at han forstod noe av logistikken som lå bak? Eller om han hadde prøvd å beskrive kjempemaurslukerne som tok turen over fra Sør-Amerika?

For å virkelig rote ting til trengs det ung-jord-kreasjonister som prøver å integrere vannflommen i naturvitenskapen. Jeg håper at jeg en eller annen gang får anledning til å skrive en Del 2 som omhandler nettopp dette, f.eks. med utgangspunkt i Answers in Genesis sitt omfattende materiale der de bl.a. argumenterer for at dinosaurene var ombord i arken sammen med Noah, men ble utryddet kort tid etterpå av en ekstremt kort istid.

Bokanmeldelse: Krigene i det gamle testamentet

En av fordelene med å blogge er at man får bøker. Noen ganger til jul eller bursdag, andre ganger bare dukker de opp i posten. Nå har det seg slik at jeg har mange bøker jeg ønsker å lese men begrenset med tid til å gjøre det. Så tynne og lettleste bøker har helt klart størst sjanse til å nå fram.

Den boken jeg har prioritert denne gangen er altså "Krigene i Det gamle testamentet: Et forsøk på å forstå" av Olof Edsinger. Boken er på 142 sider pluss appendiks og noter, og emnet er tilstrekkelig spennende til at jeg ønsket å ta en kikk. Som dere alle husker fra søndagsskolen, så flyktet Israels folk fra slaveriet i Egypt og skulle innta det lovede land. Listen over folkeslag og konger som ble utryddet i de slagene som nødvendigvis fulgte er lang. Og mange har strevd med å forklare denne delen av Bibelen.

Boken havner helt klart i kategorien trosforsvar og er sånn sett skrevet for å styrke troen hos de som allerede mener noenlunde det samme som forfatteren. Det ser vi allerede i innledningen. Det er brukt 2 sider til "ulike tilnærmingsmåter" der et par av ytterpunktene blir presentert uten særlig drøfting, og man veldig raskt ender opp med prinsippet "Bibelen forklarer seg selv": "Burde ikke Jesu og apostlenes tilnærming til Det gamle testamentets beretninger være rettesnor også for oss, i dette tilfelle i vår søken etter forståelse av Bibelens mange krigsskildringer? Burde vi ikke slutte oss til det samme bibelsynet som vår Herre og Frelser?" Vanskelig å svare nei på disse spørsmålene, og allerede her skjønner vi at ting ikke kommer til å være åpent for diskusjon. Selv om han mot slutten av innledningen ber om overbærenhet dersom vi synes han går for langt i sin iver etter å forklare beretningene.

"Bibelen forklarer seg selv" er en måte å tolke Bibelen der den stort sett blir sett på isolert og man lar tydelige avsnitt forklare de mindre tydelige. Og når man starter med å anta at Bibelen er korrekt og henger sammen, så viser det seg som regel at man greier å få den til å bli korrekt og å henge sammen. "Bibelen forklarer seg selv", også kjent som "skrift forklarer skrift", er det prinsippet jeg er lært opp til. Jeg kjenner igjen mye av måten å tenke og argumentere på fra meg selv i tidligere år.

Mesteparten av boken er da også gjenfortelling av Bibelen. Og når Bibelen brukes for å rettferdiggjøre krigene i Bibelen så burde det ikke være noen stor overraskelse at man ender opp med å få alt til å passe sammen. Jeg velger å se på de store linjene i Bibelen som kjent stoff og hopper glatt over mesteparten av de delene av boken.

Det mest spenstige i hele boken er kanskje følgende avsnitt: "Som bibellesere kan man derfor si at vi stilles overfor to alternativer: Enten så aksepterer vi en ganske slående selvmotsigelse. Eller så drar vi den slutningen at Josva 10-11 er ment å skulle bli tolket hyperbolisk, og at det derfor slett ikke trenger å dreie seg om noen selvmotsigelse; i stedet handler det om at Josva og Dommerne er skrevet i ulike sjangre - den første i sjangeren «krigsskildring», den andre i sjangeren «realhistorie»".

Problematikken som ble tatt opp, er at noen av folkeslagene som ble utryddet til siste mann i Josvas bok dukker opp senere i historien og lager problemer, og blir da gjerne utryddet på nytt. Hvis man fortsatt skal anta at Bibelen er sann og konsistent, så er det ganske elegant å anta at de første gangene folkeslaget ble "utryddet" så var det hele en overdrivelse og boken det står i var ment å være i en sjanger som tillater overdrivelser. Spørsmålet om hva annet som skal tolkes på tilsvarende måte blir ikke behandlet.

Begrunnelsen for krigene er todelt. Folkeslagene fortjente å bli utryddet fordi de hadde en ond religion. Dessuten har Gud selv lovet Abraham at hans etterkommere skal bo i akkurat dette området: "Israelittenes erobring av Kanaans land var noe langt mer enn en etnisk rensing av det slaget vi forbinder med steder som Rwanda, Balkan og Darfur. Det var ikke først og fremst kanaaneernes etnisitet som var problemet. [...] Som vi snart skal komme tilbake til, var det i stedet kanaanernes religion som var forgiftet. Enda viktigere var det likevel at de landområdene som Israel erobret, allerede hadde blitt gitt dem av Herren selv - nærmere bestemt til deres stamfar Abraham."

Så er det et antall avsnitt som forteller om hvor fæle disse religionene er, og det kommer beskrivelser av barneofringer og tempelprostitusjon og til og med homofili. Og konklusjonen er enkel: "Faktum er at ingen sivilisert nasjon burde ha noen overbærenhet med en gruppe mennesker som praktiserte denne typen religion." Jeg tenker jo at når man har påvist at Josvas bok er av en sjanger som tillater overdrivelser, så ville et naturlig spørsmål være om det ikke var mulig å tenke seg at også begrunnelsen for krigene kunne være litt overdrevet? Det virker ikke som en slik tanke noen gang har streifet forfatteren.

Det er brukt noen sider på å sammenlikne islamsk jihad med krigene i det gamle testamentet. Her innrømmer jeg veldig lett at jeg ikke kan nok om islam til å bedømme nøyaktigheten av det som skrives. Men forfatteren greier ikke å løfte øynene fra Bibelen og sammenlikne ting fra et historisk perspektiv. Når han skriver at "Muhammed selv får bare private åpenbaringer - umulig for menneskene å verifisere", så er det forsåvidt sant. Men når han da trekker inn plagene i Egypt og kryssingen av Rødehavet som mer pålitelige historisk, så kan det kanskje virke litt rart for noen, spesielt siden det ikke finnes historiske kilder utenfor Bibelen som forteller om disse hendelsene.

Jeg kan heller ikke historien om korsfarerne godt nok til å kunne uttale meg om sammenlikningen med korstogene, men jeg kan slå fast at han har hatt en annen historiebok på videregående enn det jeg hadde. Her fra et sitat fra Copan og Flannagan: "Det var ikke blodtørstighet og grådighet, men kjærligheten til Gud og nesten som drev korstogsfarerne til å ofre sine liv for andre."

Boken tar opp mange interessante problemstillinger og besvarer spørsmålene ut fra hva Bibelen og andre apologeter sier om emnet. Mange av spørsmålene er krevende, og jeg kan ikke annet enn å si at det er modig å begi seg ut på å finne denne type svar. Ut fra omtaler av boken andre steder er det tydelig at den treffer målgruppen. Så hvis jeg skulle dristet meg til å trille terning, så ville jeg kanskje gitt boken en femmer?