Bokanmeldelse: Krigene i det gamle testamentet

En av fordelene med å blogge er at man får bøker. Noen ganger til jul eller bursdag, andre ganger bare dukker de opp i posten. Nå har det seg slik at jeg har mange bøker jeg ønsker å lese men begrenset med tid til å gjøre det. Så tynne og lettleste bøker har helt klart størst sjanse til å nå fram.

Den boken jeg har prioritert denne gangen er altså "Krigene i Det gamle testamentet: Et forsøk på å forstå" av Olof Edsinger. Boken er på 142 sider pluss appendiks og noter, og emnet er tilstrekkelig spennende til at jeg ønsket å ta en kikk. Som dere alle husker fra søndagsskolen, så flyktet Israels folk fra slaveriet i Egypt og skulle innta det lovede land. Listen over folkeslag og konger som ble utryddet i de slagene som nødvendigvis fulgte er lang. Og mange har strevd med å forklare denne delen av Bibelen.

Boken havner helt klart i kategorien trosforsvar og er sånn sett skrevet for å styrke troen hos de som allerede mener noenlunde det samme som forfatteren. Det ser vi allerede i innledningen. Det er brukt 2 sider til "ulike tilnærmingsmåter" der et par av ytterpunktene blir presentert uten særlig drøfting, og man veldig raskt ender opp med prinsippet "Bibelen forklarer seg selv": "Burde ikke Jesu og apostlenes tilnærming til Det gamle testamentets beretninger være rettesnor også for oss, i dette tilfelle i vår søken etter forståelse av Bibelens mange krigsskildringer? Burde vi ikke slutte oss til det samme bibelsynet som vår Herre og Frelser?" Vanskelig å svare nei på disse spørsmålene, og allerede her skjønner vi at ting ikke kommer til å være åpent for diskusjon. Selv om han mot slutten av innledningen ber om overbærenhet dersom vi synes han går for langt i sin iver etter å forklare beretningene.

"Bibelen forklarer seg selv" er en måte å tolke Bibelen der den stort sett blir sett på isolert og man lar tydelige avsnitt forklare de mindre tydelige. Og når man starter med å anta at Bibelen er korrekt og henger sammen, så viser det seg som regel at man greier å få den til å bli korrekt og å henge sammen. "Bibelen forklarer seg selv", også kjent som "skrift forklarer skrift", er det prinsippet jeg er lært opp til. Jeg kjenner igjen mye av måten å tenke og argumentere på fra meg selv i tidligere år.

Mesteparten av boken er da også gjenfortelling av Bibelen. Og når Bibelen brukes for å rettferdiggjøre krigene i Bibelen så burde det ikke være noen stor overraskelse at man ender opp med å få alt til å passe sammen. Jeg velger å se på de store linjene i Bibelen som kjent stoff og hopper glatt over mesteparten av de delene av boken.

Det mest spenstige i hele boken er kanskje følgende avsnitt: "Som bibellesere kan man derfor si at vi stilles overfor to alternativer: Enten så aksepterer vi en ganske slående selvmotsigelse. Eller så drar vi den slutningen at Josva 10-11 er ment å skulle bli tolket hyperbolisk, og at det derfor slett ikke trenger å dreie seg om noen selvmotsigelse; i stedet handler det om at Josva og Dommerne er skrevet i ulike sjangre - den første i sjangeren «krigsskildring», den andre i sjangeren «realhistorie»".

Problematikken som ble tatt opp, er at noen av folkeslagene som ble utryddet til siste mann i Josvas bok dukker opp senere i historien og lager problemer, og blir da gjerne utryddet på nytt. Hvis man fortsatt skal anta at Bibelen er sann og konsistent, så er det ganske elegant å anta at de første gangene folkeslaget ble "utryddet" så var det hele en overdrivelse og boken det står i var ment å være i en sjanger som tillater overdrivelser. Spørsmålet om hva annet som skal tolkes på tilsvarende måte blir ikke behandlet.

Begrunnelsen for krigene er todelt. Folkeslagene fortjente å bli utryddet fordi de hadde en ond religion. Dessuten har Gud selv lovet Abraham at hans etterkommere skal bo i akkurat dette området: "Israelittenes erobring av Kanaans land var noe langt mer enn en etnisk rensing av det slaget vi forbinder med steder som Rwanda, Balkan og Darfur. Det var ikke først og fremst kanaaneernes etnisitet som var problemet. [...] Som vi snart skal komme tilbake til, var det i stedet kanaanernes religion som var forgiftet. Enda viktigere var det likevel at de landområdene som Israel erobret, allerede hadde blitt gitt dem av Herren selv - nærmere bestemt til deres stamfar Abraham."

Så er det et antall avsnitt som forteller om hvor fæle disse religionene er, og det kommer beskrivelser av barneofringer og tempelprostitusjon og til og med homofili. Og konklusjonen er enkel: "Faktum er at ingen sivilisert nasjon burde ha noen overbærenhet med en gruppe mennesker som praktiserte denne typen religion." Jeg tenker jo at når man har påvist at Josvas bok er av en sjanger som tillater overdrivelser, så ville et naturlig spørsmål være om det ikke var mulig å tenke seg at også begrunnelsen for krigene kunne være litt overdrevet? Det virker ikke som en slik tanke noen gang har streifet forfatteren.

Det er brukt noen sider på å sammenlikne islamsk jihad med krigene i det gamle testamentet. Her innrømmer jeg veldig lett at jeg ikke kan nok om islam til å bedømme nøyaktigheten av det som skrives. Men forfatteren greier ikke å løfte øynene fra Bibelen og sammenlikne ting fra et historisk perspektiv. Når han skriver at "Muhammed selv får bare private åpenbaringer - umulig for menneskene å verifisere", så er det forsåvidt sant. Men når han da trekker inn plagene i Egypt og kryssingen av Rødehavet som mer pålitelige historisk, så kan det kanskje virke litt rart for noen, spesielt siden det ikke finnes historiske kilder utenfor Bibelen som forteller om disse hendelsene.

Jeg kan heller ikke historien om korsfarerne godt nok til å kunne uttale meg om sammenlikningen med korstogene, men jeg kan slå fast at han har hatt en annen historiebok på videregående enn det jeg hadde. Her fra et sitat fra Copan og Flannagan: "Det var ikke blodtørstighet og grådighet, men kjærligheten til Gud og nesten som drev korstogsfarerne til å ofre sine liv for andre."

Boken tar opp mange interessante problemstillinger og besvarer spørsmålene ut fra hva Bibelen og andre apologeter sier om emnet. Mange av spørsmålene er krevende, og jeg kan ikke annet enn å si at det er modig å begi seg ut på å finne denne type svar. Ut fra omtaler av boken andre steder er det tydelig at den treffer målgruppen. Så hvis jeg skulle dristet meg til å trille terning, så ville jeg kanskje gitt boken en femmer?