Litt om falsifiserbarhet

Copyright Castielli. Distributed under Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported

Hvis du slår opp "falsifiserbarhet" på Wikipedia, så vil du se at eksempelet de bruker er svaner. Påstanden "alle svaner er hvite" er falsifiserbar. Hvis du finner bare én eneste svane som er rød, grønn eller svart så blir påstanden falsifisert. Samme hvor mange millioner hvite svaner du har funnet så hjelper det ikke hvis det dukker opp bare én eneste svart. Og ja, det finnes svarte svaner.

Det at en påstand er falsifiserbar er ikke det samme som at den er feil og kommer til å bli falsifisert. Påstanden "det finnes ikke grønne svaner" er falsifiserbar, men så vidt jeg vet så er den ikke falsifisert, rett og slett fordi ingen har funnet grønne svaner.

Vi prøver oss på en påstand som ikke er falsifiserbar:

- Jeg har en gnom i kjelleren.
- Eh, javel? Hvordan ser den ut?
- Den velger vanligvis å være usynlig.
- Vanligvis?
- Ja, ungene har sett den en gang. De forteller at den var grønn med lysende gule øyne.
- OK... Det hørtes vel egentlig mest ut som de har sett en dårlig episode av Scooby Doo?
- Nei, nei. Ungene kom løpende opp trappen. Du skulle sett hvor redde de var. Noen ganger hører vi den romstere i veggene om natten.
- Du har selvsagt sjekket at du ikke har rotter i huset?
- Hvorfor skulle jeg det? Det er jo helt opplagt at det er gnomen vi hører. En gang rev den til og med ned et bilde som hang på stueveggen midt på natta. Det var et forferdelig brak. Og så stjeler den sokker. Vi har en hel skuff med enslige sokker der gnomen har vært og stjålet den andre.

Tilsynelatende er det ikke noen vesentlig forskjell på påstandene "alle svaner er hvite" og "jeg har en gnom i kjelleren". Men i påstanden "alle svaner er hvite" ligger det implisitt at hvis man greier å finne en grønn eller svart svane uten at noen har vært ute med malerkosten, så er påstanden falsifisert. Når man begynner å grave litt i "jeg har en gnom i kjelleren", så viser det seg derimot ganske fort at det ikke er mulig å sette opp objektive kriterier for å falsifisere påstanden. Ikke bare det. Det viser seg også at fenomener som er vanskelige å forklare på annet vis blir brukt som en verifikasjon av påstanden.

Innen religion er det svært vanlig å møte på påstander som er helt umulig å falsifisere. Jeg prøver å sette opp en dialog for å illustrere:

- Jorden er nokså nøyaktig 6000 år gammel!
- OK? Jeg forstår du ikke er gammel nok til å ha sett "Det var en gang et menneske" på TV?
- Joda, jeg har sett det. Det er bare propaganda. Du vet vel at det er en sammensvergelse blant vitenskapsfolk for å få oss til å tro at universet er gammelt?
- Nei, jeg må innrømme at jeg ikke hadde fått med meg det... Men hvordan vet du alderen?
- Det er bare å regne seg bakover i slektsstavlene i Bibelen. Da vil du se at Adam ble skapt for nokså nøyaktig 6000 år siden.
- Nå er det vel et antall fenomener som blir vanskelige å forklare hvis jorden er bare 6000 år. Hva med lyset fra fjerne galakser som har nådd oss?
- Det er mange gode forklaringer på det. Det enkleste er om Gud bare skapte lyset mellom stjernene.
- Så du mener det universet vi ser bare er verdens største lysbildeshow?
- Ikke nødvendigvis. Det er andre gode forklaringer også. Den mest lovende til nå er at midt i universet var det et hvitt hull der jorden ble liggende. Det ville gjort at tiden hos oss gikk mye langsommere enn i resten av universet. Så da kunne Gud både skape galaksene og lyset kunne nå fram til jorden i løpet av en dag.
- Og hvordan får vi påvist et slikt hvitt hull?
- Det er ikke mulig. De som har regnet på det har funnet ut at det ikke finnes noen måte vi kan oppdage noe slikt.
- Det var jo sånn sett beleilig. Hva med all oljen vi har i Nordsjøen? Hvor kommer den fra hvis jorden er bare 6000 år gammel?
- Det er enkelt. Gud skapte den.
- Ja, det var jo opplagt. At jeg ikke tenkte på det... Hva med dinosaurene? Ikke plass til dem i arken?
- Joda, det var det. Men de ble i all hovedsak utryddet av den 800 år lange istiden etter vannflommen.
- OK, så de norske fjordene ble ikke dannet for 2,5 millioner år siden men for ca. 4000 år siden?
- Det stemmer!
- Apropos vannflommen... Den fant jo sted helt opp mot historisk tid.
- I år 2348 f.kr. for å være nøyaktig.
- Du verden. Igjen basert på slektstavler antar jeg?
- Stemmer det.
- Hva med egypterne? Vannflommen kom jo i en periode der de drev og bygget pyramider. Hvordan greide de å ta opp igjen pyramidebyggingen etter at de ble utslettet av vannet?
- Det er selvsagt bare tull. For å få pyramidene til å virke gamle har de såkalte vitenskapsfolkene plassert alle faraoene etter hverandre. Alle forstår jo at for å få dette til å gå opp må de har regjert 2 eller 3 samtidig, mest sannsynlig over ulike deler av Egypt. Og bare for å understreke hvor udugelige vitenskapfolkene våre er, så har de ikke oppdaget at alle pyramidene er bygget på de steinlagene som ble avsatt etter flommen.

Som man ser, så er det ganske enkelt ikke mulig å pønske ut et argument som virker her. Og jeg tenker vel at selv om det skulle vise seg å være en Gud som har skapt jorden, så kommer vi mye lengre ved å forske på disse tingene enn ved å bare sitte ned og fortelle oss selv at dette finner vi aldri ut av likevel.

Innen vitenskap er falsifiserbarhet helt kritisk viktig. På mange områder er det slik vitenskapen kommer seg framover. Det er sjelden ting er fullt ut verifiserbare, dermed må man falsifisere gjeldende teorier for å komme videre.  For noen som ser vitenskapen fra sidelinjen så vil det kunne se ut som vingling. Spesielt innen en del religiøse miljøer der fasiten er gitt på forhånd, vil man finne utallige bevis på hvordan vitenskapen i sin iver etter å forklare universet uten å trekke inn Gud feiler på spektakulært vis gang etter gang.

Mangel av falsifiserbarhet er kanskje tydeligst når det står mellom religion og vitenskap. Men også når man diskuter religion kommer dette opp. Er det Luther eller Calvin som har rett? Eller kanskje Paven? Eller ligger sannheten fortsatt et sted der ute og venter på å bli oppdaget? Min påstand er det får vi aldri vite, for ingen av systemene er falsifiserbare. Og det er helt greit, for hvis alt vi holdt på med var falsifiserbart, så var det bare vitenskap og ingen religion.

Da jeg kom til det punktet der jeg måtte skrote mitt fundamentalistiske bibelsyn var det egentlig to viktige ting som skjedde. Det første var at verden ble kompleks. Tidligere hadde den vært enkel, og det var som regel de enkle løsningene jeg mente ville fungere best. Det andre som skjedde var at jeg ble oppmerksom på mange av de logiske feilslutningene jeg selv hadde gjort. Og det å diskutere religion som om det var vitenskap var bare en av mange.

Det som skremmer meg mest, er at det føles som om stadig flere påstander som skulle vært falsifiserbare ender opp med å bli "gnom i kjelleren"-diskusjoner. Når man i den amerikanske valgkampen slenger ut en påstand om at det foregår valgfusk i stor stil til fordel for demokratene, så burde det være en lett sak for observatører og valgforskere å si at dette har vi tilbakevist for lenge siden, det har ikke vært og er ikke blitt et problem. Men det eneste man oppnår med det er å bli møtt med stadig villere konspirasjonsteorier, og alle forsøk på å imøtegå disse blir sett på som en bekreftelse på at det må foregå noe snusk. Det er fortsatt folk som blir syke av mobilstråling, som tror vaksiner fører til autisme, og som påstår at fly slipper ned kjemikalier over oss for at vi skal bli lettere å kontrollere. Og det finnes ikke et argument i hele verden som biter på dem. Så man kan gjerne si at diskusjonen er gått fra å være vitenskapelig til å bli religiøs.

Så neste gang du følger en diskusjon der begge parter er overbevist om at de har vunnet, så ta en ekstra sjekk på om mangel på falsifiserbarhet spiller en rolle på en eller begge sider.

Personlighetstyper og kristendom

Hvis man googler kombinasjoner av personlighetstyper og kristendom, så vil man finne ganske mange kristne sider som forteller hvorfor man skal unngå å ta personlighetstester. Argumentet som ser ut for å gå igjen er at Bibelen forteller oss at mennesket i sin naturlige form er bare ondskapsfult og at det er galt å begynne å lete etter positive karaktertrekk.

For de som aldri har vært i noe skikkelig konservativt miljø kan det være vanskelig å forstå hvor dypt dette her virkelig sitter. Derfor skal jeg sette av plass til et par sitater. Dette her kunne vært meg for 25 år siden, rent bortsett fra at jeg aldri har vært så flink til å bruke vanskelig ord. (For å slippe å vedlikeholde lenker så er sitatene uten referanser. Man finner dem ved å google):

"The cult of personality testing threatens to throw our understanding of the person dangerously off balance. I would suggest that it is here that we find its greatest dangers. Personality testing can foster and encourage the myth of the ‘rich internal self’ and the moral obfuscation that can so often accompany it. On the basis of a rudimentary quiz, a test such as the MBTI offers us a flattering image of who we truly are. It assures us that our personalities are healthy and natural. We are heroic figures—‘crafters’, ‘composers’, ‘protectors’, and ‘counselors’—and the world should learn to value us more. We don’t really encounter sin and fallenness in the world of such personality testing; even pathology does not make an appearance."

"The Bible has the truth about mankind. Personality tests, at their best, are a combination of information and misinformation, truth and fiction, cobbled together. We have recommended for years that Christians refrain from using personality tests and, if possible, refuse to take them. Understanding the self comes from the Bible, not from the imaginative and even educated guesses of humans, who are by nature self-deceived."

Hvis man på den annen side googler personlighetsutvikling og kristendom, så får man kanskje en ny overraskelse. For dette er nemlig helt greit. Selvsagt forutsatt at målet er å få mer av personligheten til Jesus.

Nå sier egen erfaring meg at de fleste mennesker jeg treffer på er hyggelige folk som gjør sitt beste. Det har også vist seg at de har en jevnt over fin miks av gode og dårlige egenskaper. Og det gjelder alle, kristne som ikke-kristne.

Når det gjelder personlighetstyper, så finnes det i all hovedsak 2 modeller å velge mellom. Det er Big 5 som har en viss aksept blant forskere, men som bare gir deg 5 tall mellom null og hundre og egentlig forteller veldig lite. Og så har vi Myers-Briggs som har mange problemer, men som i mye større grad ender opp med å beskrive en personlighetstype som mange kjenner seg igjen i. 

Big 5 beskriver en person ut fra 5 akser som på engelsk har fått navnene "openness to experience", "conscientiousness", "extraversion", "agreeableness" og "neuroticism". Norske oversettelser varierer litt, jeg kommer til å bruke "åpenhet", "kontroll", "utadvendthet", "omgjengelighet" og "neurotisisme".

Nå vil jeg prøve om det er mulig å tenke seg hvordan plasseringen langs de ulike aksene i Big 5 vil påvirke en persons forhold til kristendom.

Den første egenskapen vi ser på er utadvendthet. Utadvendte folk som kommer til gudstjeneste på søndagen er sannsynligvis interessert i å hilse på flest mulig. Innadvendte ønsker kanskje å sitte ned og føle på stemningen. Og jeg tror begge deler er greit. Noen menigheter med en veldig utadvendt profil har kanskje så mange som skal ønske folk velkommen at det kan være en prøvelse for innadvendte personer å få satt seg ned i hjørnet sitt.

Graden av omgjengelighet er også viktig. De som har har forsket på sammenheng mellom personlighetstyper og religion har kommet fram til en litt lite intuitiv sammenheng her: Det har nemlig vist seg at folk med stor grad av omgjengelighet har større sannsynlighet for å være religiøse, og også større sannsynlighet for å ha en fundamentalistisk religion. Min egen erfaring tilsier at mange av de mest fundamentale kristne jeg har møtt er fantastisk hyggelige mennesker. Men selv om min egen erfaring stemmer med det forskerne har kommet fram til, så synes jeg det virker rart. Noen steder finner man "agreeableness" oversatt med "varme", og da tenker man lett varme følelser i ene enden og kald logikk i andre enden. Og da er det lett å tenke seg at det sitter noen i den ene enden her og mener at vi som kristent land er forpliktet til å ta imot alle mennesker som ønsker å komme til oss. Mens det sitter noen kaldere og mer logiske personer i andre enden og påpeker at det faktisk aldri vil kunne fungere. Og jeg vil egentlig si at begge deler er greit og at begge typer trengs. Og jeg tror at folk i begge ender her kan fungere sammen.

Så har vi kontroll. Noen mennesker er organiserte og pålitelige. Andre er fleksible og spontane og mange ganger kreative. De menneskene som har høy skår på kontroll vil vanligvis ha egenskaper som blir sett på som positive i tradisjonelle kristne miljøer. De er stort sett pålitelige og flittige og står gjerne tidlig opp om morgenen. Veldig høy skår på kontroll vil noen ganger føre til at man ender opp med en veldig streng og detaljert kristendom med veldig mange ting å passe på, mens folk med veldig lav skår kanskje ha problemer med å finne seg til rette i mange kristne sammenhenger.

Den egenskapen som kanskje har mest å si for hvilken type kristendom man ender opp med, er graden av åpenhet. Har man liten grad av åpenhet så søker man trygghet. Og da er det kanskje lett å tenke seg at man som trygghetssøker ender opp på et lite konservativt bedehus. Mens en med høy grad av åpenhet ønsker å åpne for nye tanker og ideer. Og langs denne aksen er det kanskje de største konfliktene finnes. Og her har jeg ikke noen gode forslag på hva som kan gjøres. For i den ene enden sitter det folk som synes det er greit med trommer og bass, godtar både samboere og homofile, og er villige til å diskutere både søndagsåpne butikker og legalisering av narkotika. Mens i den andre enden sitter de som mener at alt dette er djevelens verk og at alt som ikke fantes på bedehuset i 1850 ganske sikkert er synd. Heldigvis befinner de fleste seg et sted mellom disse ytterpunktene. Men likevel, denne er vanskelig.

Den siste parameteren er neurotisisme. Folk som skårer lavt her vil sannsynligvis bli sett på som stødige og skikkelige kristne, mens folk som skårer høyt kanskje vil streve med å bli akseptert. Det finnes forskning som tyder på at folk med høy grad av neurotisisme har større sannsynlighet for å være med i en religiøs sammenheng på grunn av fordelene det gir.

Jeg kan vel røpe at i personlighetstester pleier jeg å få relativt lav skår på kontroll og omgjengelighet og høy skår på åpenhet. Så egentlig har jeg en personlighetstype som skal ha problemer med å finne seg til rette i veldig mange tradisjonelle kristne sammenhenger. Samtidig laget jeg meg et system som ikke passet særlig godt med personligheten min. Mitt system var veldig strengt med mange regler, og ville egentlig passet godt for noen med høy grad av kontroll. Samtidig var fasiten gitt og det var liten mulighet for å tenke nytt. Og dermed ble jeg presset vekk fra åpenhet. Men introversjon og lav grad av omgjengelighet passet derimot veldig godt, for systemet mitt var på alle vis innesluttet.

På alle områder i livet er man nødt for å strekke seg. Det gjelder i jobbsammenheng, i familien, fritidsaktiviteter osv. Selv om man er introvert så kan man veldig godt ha ansvaret for den daglige kontakten med en viktig kunde. Samtidig er det veldig greit å være klar over at man er introvert slik at man ikke søker på den ledige jobben som selger. Og selv om man er trygghetssøker, så kan man av og til utfordre seg selv med å teste ut nye ting.

Problemet mitt i forhold til kristendom var at jeg valgte en kristendom som krevde at jeg strakk meg konstant i veldig lite hensiktsmessige retninger. Som introvert burde jeg utfordret meg selv på å være sosial, i passe doser. Jeg burde godtatt at jeg har lav skår på kontroll og dermed er bedre på å holde den store oversikten enn å holde styr på en mengde detaljer. Og med høy skår på åpenhet så skulle jeg i alle fall ikke valgt med en kristendom som var fullstendig stengt for nye impulser. Så resultatet mitt var at jeg over altfor mange år brukte mye av energien min på å være en type person som jeg aldri var skapt til å være. Og til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ta et par skritt tilbake og prøve å finne ut hva jeg egentlig holdt på med. Og selv om det finnes en del folk som kan fortelle at alt man trenger å vite om seg selv som person finnes i Bibelen, så kan jeg forsikre om at jeg aldri greide å finne det. Jeg har brukt lang tid i godt voksen alder på å finne ut hvem jeg egentlig er.

Dermed kommer jeg igjen inn på det med hensiktsmessighet. Hvis man først skal velge seg en religion, så kan man like godt velge en man trives med. Er man detaljfokusert og trygghetssøkende av natur, så er det selvsagt ikke noe galt med å velge seg en konservativ kristendom med mange regler og trygge rammer. Men en ekstra bonus hvis man forstår at ikke alle andre trenger det samme.

Så bare helt uhøytidelig, hvilken type person var Jesus? Vi vet at han talte for store folkemengder, men at han trengte mye tid for seg selv etterpå. Noe jeg tenker indikerer en viss grad av introversjon. Han var sterk motstander av fariseerne med alle sine detaljerte lover og forskrifter, så jeg tenker han kommer litt ned på skalaen for kontroll. Han var definitivt åpen for nye ideer. Og han må nødvendigvis ha skåret kjempehøyt på omgjengelighet og varme. Den episoden på tempelplassen kunne kanskje indikere en viss grad av neurotisisme, men ellers tyder det mest på at han må ha vært bunnsolid.

Men hvis dette skulle være riktig, betyr det at vi har funnet en type personlighet som alle kristne skal jobbe mot? Der er jeg nokså sikker på at svaret er nei. Hvis Gud skapte alle de fantastiske personlighetstypene som finnes, så er det er fordi han ville ha en fargerik verden. Gud kunne utmerket godt ha skapt verden i svart/hvitt, men han valgte farger.

Kan det tenkes at det finnes en type guddommelig sinnelag der alle akser slutter å eksistere og alle bokser forsvinner? Jeg har til nå ikke sett noe som tyder på det. Jeg har til nå ikke møtt noen som er så midt i sannheten at det ikke lengre er mulig å plassere dem sånn noenlunde på de ulike aksene. Det at mange kristne virker å ha mange av de samme egenskapene tror jeg dels har å gjøre med hvilken type personer som søker seg til kristne miljøer og dels hvordan de har lært seg at kristne skal være.

I våre dager er det mange kirkesamfunn som faktisk bruker personlighetstester i menighetsarbeidet. De som har fått mest oppmerksomhet på dette i Norge er sannsynligvis IMI Kirken som går relativt høyt ut og annonserer Myers-Briggs kurs. Og jeg synes det er bra. Det setter et fokus på forskjellighet som jeg tror er helt nødvendig.

Paulus sammenligner mennesker i menigheten med en kropp som består av ulike deler med ulike funksjoner og egenskaper: "Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere»."

System X

I denne bloggposten skal jeg prøve etter beste evne å sette opp og pirke litt i deler av idésystemet jeg hadde som 20-åring. De første avsnittene her kan virke tunge og nerdete, men heng med likevel. Det blir mer lettlest etter hvert, og jeg håper emnet viser seg å være interessant. Jeg tror dette kan være nyttig for å forstå hvordan slike systemer henger sammen for å forstå sitt eget verdensbildet og for å forstå hva som skjer i både kristne sekter og politiske fløypartier.

Denne gangen låner jeg og spinner videre på en tanke fra Douglas R. Hofstadter sin bok "Metamagical Themas" som inneholder en utvidet versjon av spalten med samme navn han skrev for Scientific American. Han har et kapittel om selvreplikerende strukturer der han bl.a. gjengir innholdet i et brev han fikk fra en Donald R. Going i etterkant av at den opprinnelige artikkelen stod på trykk. Going introduserer et System X som en måte å representere et religiøst idésystem. Jeg har ikke greid å finne andre som har satt dette opp på samme måte, og så langt jeg vet, så er ikke dette formalisert. Så jeg tillater meg å gjengi dette nokså fritt og spinne videre på det.

La oss se litt på følgende setning: "Min store oppgave i livet er å overbevise andre om at denne setningen er sann". En veldig rar setning, og jeg skulle vært bra teit for å gå inn på et slikt prosjekt. Men setningen inneholder noe av det som skal til for at en idé skal begynne å spre seg på egenhånd. For hvis du greier å overbevise noen om at setningen er sann, så er de plutselig forpliktet til å være med og spre setningen videre. En annen egenskap man like godt kan legge merke til med det samme, er at setningen inneholder sin egen interne logikk. Det er ikke noe fra utsiden som gir den tyngde.

La oss gå ett skritt videre. Her er en nokså fritt gjengitt versjon av det opprinnelige System X fra boken til Hofstadter:

System X

• System X er sant. Alle tilsynelatende selvmotsigelser har en god forklaring.
• Alle som tror på System X kommer til himmelen.
• Det er min plikt å forkynne System X for andre mennesker.

Dette begynner å ligne litt på religion. Foreløpig litt skralt med innhold, men noen observasjoner kan vi gjøre allerede nå. Noe av det viktigste er at bevisene for at System X er sant bare finnes inne i System X. Når man befinner seg inne i System X blir det til gjengjeld absolutte sannheter. Dette gjør at vi veldig fort ender opp med innsidelogikk og utsidelogikk der utsidelogikken ikke trenger være nøytral, den kommer bare fra en person som sitter med sitt eget System X som ikke er kompatibelt med mitt System X. Og her er det rom for virkelig spektakulære diskusjoner der man ikke engang greier å bli enige om hva man egentlig diskuterer.

Det neste man må ha klart for seg, er hva et slikt system ikke er. Bibelen er ikke et slikt system. Martin Luther sine skrifter er ikke et slikt system. Dette systemet oppstår i hodet til hver enkelt person. Så Martin Luther sitt System X forsvant med Martin Luther. Men vi kan si en del om hvordan det må ha vært og hvordan det utviklet seg over tid ut fra det Martin Luther skrev. To religiøse mennesker som går i samme menighet og leser de samme bekjennelsesskriftene vil ende opp med hvert sitt unike System X. Men det er stor sannsynlighet for at de vil være tilstrekkelig like til at begge kan bruke innsidelogikk og forstå hverandre når de snakker sammen. Jeg er ganske sikker på at alle religiøse mennesker i verden sitter med hvert sitt helt unike System X.

Det er også viktig å forstå at siden dette systemet bare finnes i hver enkelt person sitt hode så er det også i utgangspunktet frikoblet fra alt annet og eksisterer kun som en egen boble eller et parallelt univers skilt fra alt annet. Og jo mer man isolerer seg fra omverdenen, jo særere system er det mulig å lage. Er man med i en tilstrekkelig sær sekt som krever at man i størst mulig grad avstår å samhandle med denne syndige verden, så er det mulig å komme virkelig ut og sykle, selv om man i utgangspunktet er en ganske så normal og oppegående person.

Jeg tenker det er mange måter man kan holde sitt eget System X noenlunde sunt. Det å holde seg oppdatert på gjeldende forskning er bra, så lenge man er åpen og ærlig og ikke gjør det bare for å kunne avfeie alt sammen med et velvalgt bibelvers eller for å plukke ut akkurat det som passer med ens eget system. Det å ha venner fra ulike typer miljøer er bra, så lenge man er oppriktig interessert i hva de mener og ikke skaffer seg venner utelukkende for å få en mulighet til å misjonere for dem.

Som medlem av en religiøs gruppe oppstår det sannsynligvis også en slags "System Y" som er det settet med meninger man føler man må presentere for å bli akseptert i gruppen. Dette kan også inkludere hvordan man kler seg og oppfører seg. Mye av dette bør egentlig stemme ganske greit med ens eget System X. Men en del ting gjør det ganske sikkert ikke. Det kan være perifere ting som bare ikke stikker så veldig dypt, eller det kan være sentrale punkter der man virkelig er fundamentalt uenig uten å ha mulighet til å si noe om det. Hvis spriket mellom System X og System Y blir tilstrekkelig stort så vil man, så langt jeg kan se, ha valget mellom å justere sitt System X, bryte ut av gruppen, eller fortsette å leve som en hykler. Kostnaden ved å bryte ut av gruppen vil være med og avgjøre hva man ender opp med. 

Slike religiøse systemer inneholder ofte en form for "mothake"eller innelåsing som gjør det vanskelig å endre systemet, uavhengig av hvor uhensiktsmessig det måtte være i sin nåværende form. Det går gjerne på ting som at det vil såre Gud, føre en til en evig fortapelse, gjøre at man blir utstøtt fra miljøet man hører til eller fra familien osv.

Og til slutt så har vi gjerne en form for "misjonsbefaling" som gjør at budskapet blir spredt videre.

Da jeg var rundt 30 år opplevde jeg et behov for å forstå mer av meg selv og verden rundt meg. Det gjorde at jeg gradvis og over mange år begynte å forstå hvordan mitt eget System X var skrudd sammen. Nå skal jeg prøve å sette opp en svært forenklet og svært ufullstendig utgave av mitt eget System X fra da jeg var 20 år gammel.

System X

• Bibelen er Guds fullkomne ord. Alle selvmotsigelser er bare tilsynelatende og kan alltid forklares på et eller annet vis. 
• Jeg er en av svært få personer som virkelig har funnet sannheten. De fleste andre er bare fanget i religiøse systemer som de har konstruert selv. 
• Alle som ikke har funnet den samme sannheten som jeg kommer til helvete. 
• [...]
• Skilsmisse er synd ut fra Bibelen, men kan forsvares i enkelte tilfeller. 
• Det er ikke mulig å forsvare et forbud mot alkohol ut fra Bibelen, men jeg tror likevel det er best å være totalavholds for min egen del. 
• Bibelen omtaler menn og kvinner som likeverdige selv om de har ulike oppgaver. 
• [...]

Jeg er av natur introvert, noe som nok forklarer hvorfor jeg aldri fikk på plass et skikkelig punkt om hvordan budskapet skulle spres videre. Jeg var på dette tidspunktet heller ikke med i noen gruppe av likesinnede. Så mitt System X var veldig stusselig og introvert. 

Da jeg var noe sånn som 17-18 år mente jeg at skilsmisse fra totalforbudt ut fra Bibelen. Så det var et av de punktene i systemet mitt som endret seg. Jeg var klar over at jeg med endringen var på kollisjonskurs med mange konservative kristne rundt meg. Og jeg strevde med å få det til å passe inn i min egen måte å tolke Bibelen. Men jeg mente (og mener fortsatt) at man har en større forpliktelse overfor egne barn enn overfor ektefellen, selv om det er vanskelig å forsvare ut fra Bibelen. Jeg hadde også sett tilfeller der den ene parten var i ferd med å gå fullstendig til grunne i ekteskap som etter min vurdering ikke kunne reddes. Så her var det det virkelige livet som meldte seg og laget trøbbel for systemet mitt. 

Når det gjelder alkohol, så er jeg fra en slekt som er preget av totalavhold. Og der mente jeg selv at totalavhold var det eneste riktige ut fra Bibelen. Men så var det en dag jeg fant på at jeg skulle ta for meg bibelordboken og se hva som stod om dette. Jeg leste alle bibelversene som inneholdt ordene "vin" eller "sterk drikk", og konkluderte med at det var helt umulig å forsvare den typen totalavhold der man skal prøve å hindre flest mulig andre i å få tak i alkohol. Det finnes noen få advarsler i Bibelen om overdrevent alkoholbruk. Det finnes også et par vers som kan brukes til å forsvare totalavhold for egen del. Men ellers er det meste positivt. Så her er et eksempel på at systemet mitt ble justert etter ny lesning av Bibelen. 

Det punktet om å anta at Bibelen omtaler menn og kvinner som likeverdige høres kanskje litt rart ut. For det er vel bare å slå opp og sjekke? Det gjorde jeg også, og jeg greide alltid å finne en god forklaring på avsnitt som var litt vanskelige. Og selv om jeg mener jeg har lest hele Bibelen mer enn 50 ganger, så gikk det ikke opp for meg at kvinner i store deler av Bibelen er beskrevet som en eiendel. Så her tror jeg at mitt System X har virket som et kraftig filter som gjorde at jeg ikke oppdaget hva som faktisk stod i teksten jeg leste. Det finnes fortsatt konservative kristne (både menn og kvinner) som ikke ser noe prinsipielt problem i at mannen eier og hersker over kona. Men for min del ble en slik tanke ødeleggende for mitt eget System X. 

Det å komme til det punktet der jeg greide å avsløre mitt eget System X har vært en ubehagelig og tidkrevende prosess. Og det å skaffe meg innsikt i hvordan og hvorfor jeg har laget systemet slik som det ble, har gjort noe med meg som person. Jeg har fortsatt mitt System X, men det er forskjellig fra det jeg hadde for 25 år siden, og jeg er for en stor del klar over hvordan det er skrudd sammen. For 25 år siden var jeg litt for skråsikker på egne vurderinger. I dag bruker jeg lett litt for mye tid på å analysere meg selv for å finne ut hvordan jeg kan gjøre ting enda bedre neste gang. Og det er ikke sikkert at det ene er bedre enn det andre. 

Så mitt forslag er egentlig at hvis man befinner seg i et hensiktsmessig religiøst system og trives der, så la ting være som de er. Det å begynne å dissekere sitt eget System X kan være ubehagelig, og jeg tror det kan få så store konsekvenser at det ikke er sikkert det er verdt det. 

Samtidig tror jeg at folk som deltar i debattene kan ha nytte av å forstå hvordan slike systemer henger sammen. For når jeg sitter og leser f.eks. DagensDebatt.no eller Verdidebatt.no så hender det at jeg treffer på et innlegg som jeg føler er totalt ulogisk og bommer fullstendig på målet. Likevel får innlegget masse likes, delinger og positive kommentarer. Da er min teori at det er skrevet fra innsiden av et System X der det virker logisk og gir mening. Og at innlegget gir gjenklang i mange andre sitt System X, men ikke i mitt. 

Helvete

Jesus sier dette om helvete:

"Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer til helvete." Matt 5,29-30

Hvis du prøver å spørre en konservativ kristen hvorfor det ikke er flere enøyde og enarmede kristne, så vil han sannsynligvis svare noe slikt som at en hver idiot vil jo forstå at dette her ikke skal leses bokstavelig. Men blant de første kristne var ikke dette like opplagt. Og det viste seg også ganske raskt at det var en helt annen kroppsdel som var opphavet til de største fristelsene. I alle fall så vil du se at den første "kanon" som ble vedtatt på det første kirkemøtet var at personer som hadde kastrert seg selv ikke fikk bli prester. Så neste gang du ser en kristen familie med ekstra stor bil så kan du sende en tanke til kirkemøtet i Nikea som fikk stoppet galskapen før det tok skikkelig av.

Hva vet vi egentlig om helvete? Det står litt om det i Johannes Åpenbaring:

"Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder og som driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død." Åp 21,8

Svovel er flytende mellom 115 og 445 grader. Det er forholdsvis varmt. Hvis man ble senket ned flytende svovel her på jorden, så ville man rukket å tenke gjennom hvordan man hadde havnet her, men ikke stort mer enn det. Hvis man derimot kombinerer et opphold i en sjø av smeltet svovel og evig liv, så har man sannsynligvis laget en ultimat pine. I alle fall greier ikke jeg å tenke ut noe verre. Og egentlig blir det ganske forståelig at menn valgte å kastrere seg, selv med de metodene som fantes i de første århundrene etter Kristus, hvis man var tilstrekkelig overbevist om at dette reddet en fra et evig liv i ildsjøen.

For en evighet er lenge. Det er ikke ganske lenge, ikke engang veldig lenge. Det er bare lenge. Hvis du synes det høres lenge ut å gå 50 år her på jorden med ett øye, én arm og uten mulighet til å få barn, så er det ingenting mot 50 år i en sjø av smeltet og brennende svovel. Universet er kanskje noe sånn som 13,8 milliarder år gammelt. Og da skulle man kanskje tro at det fikk være nok. Men neida, da har man knapt begynt på evigheten.

Er det greit å skremme barn med helvete? Betyr det egentlig noe? I verste fall så påfører man barna noen år med psykiske plager. Men hvis alternativet er en evighet i ildsjøen, hva betyr det da?

Hva sier den Norske Kirke om helvete? Det er (som det ofte er med DNK) vanskelig å finne noe skikkelig svar på internett. Det nærmeste jeg har greid å komme et offisielt svar er på web-sidene for konfirmanter, et spørsmål med tittelen "Hva skjer når vi dør?". Der står det følgende: "Kristendom handler ikke om å dømme folk, men å tilby håp. Vi er ikke opptatt av helvete – vi er opptatt at vi, i motsetning til humanismen, har et håp om at det finnes et sted etter døden. At vi skal se de vi er glade i igjen. Og at veien dit heter Jesus." Min tolkning av det blir at "det finnes et Helvete, men vi liker ikke å snakke om det". Og jeg som er vokst opp med svart/hvitt tenkning synes fortsatt et at slikt standpunkt er litt rart.

Paulus sammenlikner seg med en toppidretsutøver:
"En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet." 1 Kor 9,25-27

I dag er det vanlig at toppidretsutøvere planlegger for den dagen de er ferdig med toppidretten. De skaffer seg utdannelse, har venner utenfor idrettsmiljøet osv. Unge kristne som kaster seg inn i et prosjekt i dag går noen ganger inn med alt de har. De bryter med de gamle vennene, satser alle sparepengene sine, dropper utdannelse og reiser til et fremmed land for å være misjonærer. Når de så en dag kommer til det punktet der de er utbrent og bryter med organisasjonen de reiste for, så står de på bar bakke. De er uten venner, uten jobb og sliter kanskje med skyldfølelse fordi de sviktet kallet sitt.

Men det trenger ikke gi seg denne typen utadvente utslag. Mitt system var trist og innesluttet, og det store målet var å leve mest mulig adskilt fra denne syndige verden og fra andre villfarne kirkesamfunn. Jeg trengte ikke noen sterke åndelige ledere til å piske meg framover. Jeg greide etter hvert å vedlikeholde systemet mitt selv. Men jeg tror likevel drivkreftene i bunnen kan være noen av de samme. For min del var frykten for å gå fortapt viktig. Tanken på å være en av svært få utvalgte som hadde funnet sannheten var viktig. Og så må jeg nok også, når jeg ser tilbake, innse at det var en strategi for å unngå situasjoner som jeg ikke var flink til å håndtere.

Når man følger debatten om usunn kristendom og kommer over uttrykk som "absolutte sannheter", "livets to utganger" o.l så er det lett å bare lese videre uten å stoppe opp og tenke. Men man har sannsynligvis akkurat lest det som er selve kjernen i argumentasjonen. Dette dreier seg helt bokstavelig om himmel og helvete. Hvordan man har det noen få år på denne forgjengelige jorden betyr strengt tatt ingen ting i den store sammenhengen. Mener de. Og mente jeg tidligere.

Absolutte sannheter har med seg sitt eget sett med problemer. De er ikke åpne for diskusjon, og er dermed gode verktøy for sterke ledertyper. Når du ser hvor ille helvete egentlig er, så kan du forsvare de fleste midler som har til hensikt å holde folk unna. Dermed er absolutte sannheter fine å gjemme seg bak når noen vil stille en til ansvar for det man har gjort. Og jeg tror noen av de grusomste handlingene som har blitt gjort av tilhengere av ulike religioner opp gjennom tidene blir lettere å forstå (men ikke forsvare) hvis man forstår noen av de absolutte sannhetene som ligger i bunnen.

Samtidig synes jeg det er vanskelig å se for seg hva som skal være med og drive kristendommen framover hvis vi tar vekk disse sannhetene. Spørreundersøkelser som er gjort indikerer at de fleste amerikanere ikke lenger tror på absolutte sannheter. Ikke engang blant kristne ser det ut for å være flertall. Betyr det at det er på tide å droppe absolutte sannheter og la alle spørsmål være åpne for diskusjon? Vil det føre til en sunnere kristendom? Vil kristendommen i det hele tatt overleve?

Er det mulig på noe vis å kombinere et sterkt fokus på helvete med en sunn og balansert kristendom? Nå er det noe sånn som 1500 år siden vi sluttet å ta bokstavelig det som står om å kutte av kroppsdeler. Vil vi i framtiden slutte å ta bokstavelig den delen av versene som omhandler helvete?

Er mannen satt til å herske over kvinnen?

Jeg har alltid lest en form for likeverd mellom mann og kvinne inn i Bibelen. Det er ingen tvil om at Bibelen tenker seg ulike roller for menn og kvinner, men det er tross alt mulig å være like mye verdt selv om man ikke gjør akkurat det samme. Men i det siste har det bildet mitt begynt å slå sprekker. Så vi tar en veldig rask og overfladisk ekspedisjon og prøver å se hva som egentlig står i Bibelen om dette.

De 2 første kapitlene i Bibelen omhandler skapelsen, og allerede der begynner de første bibelversene om forholdet mellom mann og kvinne å dukke opp.

"Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp." 1 Mos 2,24

Dette er et kort vers som egentlig ikke sier veldig mye før man begynner å tolke. Likevel er det mange som leser inn et monogamt, frivillig, livslangt ekteskap mellom likeverdige parter her. Som vi kommer til å se, så er dette tanker som er vanskelige å finne igjen i resten av Bibelen. En mulig forklaring er at dette var det som gjaldt før syndefallet. (Selv om Adam av naturlige grunner ikke hadde foreldre han kunne flytte ut fra.)

Så vi skal til historien om syndefallet. De som trenger å friske opp lærdommen fra søndagsskolen kan ta turen til bibel.no og lese historien der i 1. Mosebok 3. kapittel. I alle fall så får slangen, kvinnen og mannen hver sin forbannelse etter at først Eva og så Adam har spist av treet de ikke skulle spise av. Siste delen av kvinnens forbannelse er dette:

"Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg." 1 Mos 3,16

Det er mange og lange fortolkninger av denne ene setningen, og det er helt tydelig at dette er et problematisk avsnitt. Det ordet som er oversatt med begjære kan bety et ønske om å herske over, og dermed er det nokså vanlig å lese en advarsel mot feminisme inn i dette. Den nærmest naivt enkle fortolkningen er selvsagt å anta at forfatteren her ser på det som at mannen har en gudgitt rett og plikt til å herske over kona. Og før vi prøver å finne lange alternative forklaringer så vil vi prøve å skaffe oss et inntrykk av om resten av GT støtter denne tanken.

Vi har i en tidligere post vært innom det tiende budet: "Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til." Her er kona listet opp som en simpel eiendel på linje med oksen og eselet. Så klart, hvis kona er mannens eiendom, så har han også mulighet for å herske over henne.

I 4. Mosebok kap. 30 kan vi lese om at når en mann avlegger et løfte så er han nødt for å holde det han lover, mens hvis en kvinne gjør det samme, så kan faren eller ektemannen (avhengig av om hun er gift eller ikke) annullere løftet.

Om skilsmisse:

"Det kan hende at en mann har tatt en kvinne til ekte, men ikke lenger ser på henne med velvilje fordi han har funnet noe usømmelig hos henne. Han skriver et skilsmissebrev, gir henne det og sender henne bort fra sitt hus." 5 Mos 24,1

Så det er bare mannen som har rett til å kreve skilsmisse. Hva dette "usømmelige" som nevnes består i vet jeg ikke. Det er neppe seksuell umoral, for det krever steining.

Så et av de vanskeligere versene:

"Om en mann treffer en jente som er jomfru og ikke er lovet bort, og han forgriper seg på henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, da skal mannen som lå med jenta, betale hennes far femti sjekel sølv. Hun skal være hans kone fordi han krenket henne, og han får ikke skille seg fra henne så lenge han lever." 5 Mos 22,28

Dette er ganske heftig. Og et raskt søk på Google avslører at det er laget mange og lange forklaringer for å tone ned det som står her. I vår moderne vestlige verden vil det for de fleste virke komplett uforståelig at ei jente som har blitt voldtatt skal gifte seg med voldtektsmannen uten mulighet for å skille seg. Men igjen, hvis vi ser på jenta som en eiendel så faller ting på plass. Det er samme tankegang som når du har ødelagt en dyr leke på lekebutikken. Du betaler den, tar den med deg, og kommer ikke tilbake med den. Hva jenta måtte mene om dette ser ikke ut til å være interessant.

Dette er selvsagt noen ganske få avsnitt av veldig mange som omhandler kvinner i GT. Men ut fra det vi har sett, så kan det virke som mannen både eier og hersker over kvinnen, og at det hun mener og sier tillegges svært liten vekt. Jeg tror også at de som leser videre på egen hånd vil få forsterket dette inntrykket. Det er fullt mulig å lese disse avsnittene som spesialtilfeller og komme med lange og kompliserte forklaringer på hvert enkelt av dem om hvorfor det ikke er helt slik vi får inntrykk av ved overfladisk lesning. Samtidig virker det for meg som vi får et konsistent bilde av et kvinnesyn fra en annen tid og kultur hvis vi går for de korte og enkle forklaringene.

I det siste har kvinnesynet til andre religioner vært framme i media, og da kan det være nyttig å vite litt om hva som står i vår egen bok før man uttaler seg altfor bestemt. For det er ikke sikkert at kvinnene som levde under Moseloven hadde det veldig forskjellig fra de som lever under f.eks. Taliban i dag.

Jeg er også overrasket over min egen manglende evne til å oppdage hva som faktisk står her. For selv om jeg har lest Bibelen mange ganger, så har jeg her lest inn mine egne moderne vestlige verdier uten å oppdage at det er andre mulige måter å tolke dette.

Men så var det til slutt det med GT og NT, gammel og ny pakt. For da jeg spurte om vanskelige ting fra GT, så var alltid forklaringen at dette hørte til i den gamle pakt. Det var selvsagt ikke slik i den nye. Hva NT egentlig mener om kvinner er et omfattende og sammensatt spørsmål som krever minst et par separate bloggposter. Men jeg skal likevel ta med en liten smakebit helt til slutt. Dette skriver Paulus i et av brevene sine:

"Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten." 1 Kor 14,34-35

Hvis vi ser hvem Paulus taler til her i dette brevet, så er det hele tiden "brødre". 2011-oversettelsen brukes riktignok "søsken", men ut fra det jeg kan se, så betyr ordet bare "brødre", selv i overført betydning. Så det han tilsynelatende gjør her, er å henvende seg til mennene i menigheten og be dem passe på at konene deres ikke forstyrrer gudstjenesten.

Utgangen fra Egypt - Skrev Moses mosebøkene?

For folk som ikke har vært med i noen form for konservativt kristent miljø så høres det kanskje ut som en rar ting å diskutere. Men det er fortsatt et stridsspørsmål, og vi kommer innom så pass mange interessante ting her at det kan være verdt å se nærmere på.

Dette er et emne det er skrevet mange tunge bøker om, så vi kommer bare til å skrape litt i overflaten. Men jeg håper likevel at jeg kan grave fram et par av de momentene man må ta hensyn til. 

I første mosebok leser vi at Abraham kom fra en by som kalles "Ur i Kaldea". Ur er helt bokstavelig urgammel, og de som har greie på arkeologi mener at den ble grunnlagt en gang rundt 3800 f.kr. Hvis vi følger tidsregningene i Bibelen, så skal Abraham ha levd rundt 1800 f.kr. Så dette ser jo greit ut? Problemet er at den skulle ligge i Kaldea. Kaldeerne mener man har eskistert som folkegruppe fra rundt år 900 til rundt 600 f.kr. Så når man da mener Moses levde rundt 1300 f.kr. så blir det vanskelig. Så enten er stedsnavnet redigert og holdt oppdatert i ettertid, eller så er dette en indikasjon på at disse tingene er skrevet ned mye senere enn de hendte. Den enkle måten å komme seg rundt hele problemet, er selvsagt å slå fast at når Bibelen sier at Abraham bodde i Kaldea, så betyr det at historikerne tar feil og at Kaldea fantes på denne tiden. Og det er en logikk som er vanskelig å argumentere mot. Det er mange stedsnavn i mosebøkene og mye er sagt og skrevet om dem, men jeg stopper her. 

En annen ting som har vært mye brukt er analyser av språket. F.eks. inneholder Bibelen 2 skapelsesberetninger som kommer rett etter hverandre og er ganske ulike i form og innhold. Når det første i tillegg bruker "Elohim" om Gud, og den andre "Jehova" (eller "Jahve" avhengig av hvilke vokaler man velger å sette inn, hebraisk skriftspråk hadde i utgangspunktet bare konsonanter), så er i alle fall en mulig forklaring at det har vært 2 ulike forfattere inne i bildet. Blant de som har studert dette her er det vanlig å anta at det er 4 forfattere og en redaksjon involvert i de 5 mosebøkene. Men dette er det skrevet mange tunge bøker om, og jeg skal ikke ta dette videre her.

Det jeg ønsker å bruke mest plass på, er utgangen fra Egypt. En veldig kort oppsummering for dere som ikke husker fra søndagsskolen: Israelerne ble slaver i Egypt. Med Moses som leder, og etter at Gud hadde sendt mange landeplager over Egypt så dro de ut i Sinai-ørkenen for å komme til det lovede landet Kanaan. (De som foretrekker den lange versjonen kan lese de 20 første kapitlene i 2. mosebok.) 

Hvor mange var det som reiste? I 2. mosebok 12 kan vi lese at det var 600.000 menn pluss kvinner og barn. Pluss at et ukjent antall egyptere slo følge med dem. Så det må ha vært et sted rundt 2 millioner mennesker som dro ut. To millioner mennesker er veldig mange. Dette her er ikke noen tur i parken med slekt og venner, her kreves det ganske omfattende logistikk. Hvis de går 10 i bredden og med 2 meters avstand så vil du få 400 km langt tog. Det betyr at hvis de tok raskeste vei, så ville de første være framme i Israel før de siste var begynt å gå. Det betyr også at hvis de holdt 4 km/t dag og natt så ville det ta mer enn 2 uker fra de første begynte å gå til de siste trengte å bryte opp. 

I kapittel 14 kan vi lese om hvordan den Egyptiske hæren satte etter folket og fikk trengt dem opp mot Rødehavet. "Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og ryttere og fulgte etter dem midt ut i havet."  Hvor lang tid brukte de over? De brukte én natt, og vannet vendt tilbake om morgenen: "Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over vognene og rytterne deres!» Så rakte Moses hånden ut over havet, og ved morgengry vendte vannet tilbake."

Det er brukt mye plass på å beskrive hvordan Gud skilte havet, men ikke mye om hvordan de kom seg over. Det er snakk om 2 millioner mennesker i alle aldre med geiter og hunder og klær og telt og drikkevann og alt annet man trenger for å klare seg i ørkenen, og det eneste som står er "og israelittene gikk tørrskodd tvers gjennom vannet"? Jeg forestiller meg at en person som var med her ville vært så imponert over at alle kom over i løpet av natten at han skrev noen ord om hvordan det hadde foregått.

Litt etter at de krysset Rødehavet: "Siden kom de til Elim. Der var det tolv vannkilder og sytti daddelpalmer. Og de slo leir der ved vannet." Da jeg leste dette tidligere, så så jeg for meg gruppe med folk som drakk vann av kildene og hvilte i skyggen under palmetrærne. Men her er det bare å jobbe. Det er 2 millioner mennesker som skal ha vann fra 12 vannkilder. Og jeg tenker fortsatt at hvis forfatteren var med på dette, så måtte han være såpass imponert at han skrev noen ord om logistikken.

I 5. mosebok 2: "I lang tid vandret vi omkring i Se'ir-fjellene." Jeg tenker vel at det å vandre rundt i et fjellområde med så mange folk er vanskelig. Jeg vet lite om nøyaktig hvor de gikk og kjenner ikke området. Men jeg forestiller meg at når man vandrer rundt i et fjellområde, så kan man i alle fall ikke gå mer enn 10 i bredden, kanskje ikke så mange en gang. Så jeg ser for meg å spille Snake med 400 km lang slange.

Til slutt tar vi med den ene historien om når de fikk vaktler å spise. Vi er i 4. mosebok kapittel 11. "Nå vil Herren gi dere kjøtt. Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere." Det å forsyne 2 millioner mennesker med en måneds forbruk av kjøtt er selvsagt krevende: "Da brøt det løs en storm fra Herren. Den førte vaktler inn fra havet og strødde dem ut over leiren, et lag på to alen, så langt som en dagsreise på begge sider, rundt hele leiren. Folket gikk ut og samlet vaktler hele dagen og natten og hele neste dagen med. Ingen sanket mindre enn ti homer. Og de la dem i hauger rundt hele leiren."

To alen er sannsynligvis rundt 90 cm. Så vi snakker om nesten en meter med død fugl i en diameter på en dagsreise rundt leieren. Og dette er folk som er godt trent, så en dagsreise bør være ganske mange kilometer. Og igjen er det mange spørsmål man skulle ønske seg et svar på. Hvordan greide de å få alle disse fuglene til å holde seg i 30 dager? Hvordan skaffer man nok brensel til å tilberede så mye fugl? Hvor høye ble egentlig haugene med vaktler? Hva hadde de med seg av redskaper som gjorde det mulig å samle inn alle disse fuglene på halvannet døgn?

Så min konklusjon er fortellingene her har blitt akkurat slik man skulle forvente av historier som er blitt fortalt muntlig opp gjennom generasjonene før de ble skrevet ned. Det trenger ikke være den eneste mulige forklaringen, men den virker tilstrekkelig sannsynlig til at jeg synes det er vanskelig å bare skrote den.

Så til slutt ett spørsmål til de som er ekstra spesielt interessert. I både 2. Mos 16 og 4. Mos 11 er det en historie om vaktler. Dels ligner historiene en hel del på hverandre og dels er de tilstrekkelig ulike til at det ikke kan være samme historien. Og jeg må bare innrømme at selv om jeg har lest begge historiene mange ganger, så har jeg ikke oppdaget før nå at de er forskjellige. Er dette to separate hendelser eller er det én historie som har blitt til to pga. ulike muntlige fortellertradisjoner?

Rock - En tapt og glemt kamp?

Bildet er av Sharon den Adel i Within Temptation. Originalen finnes her.
Dagens varme tanker går til bruker Olarcadia for å gjøre bildet tilgjengelig for bruk
og til Wikimedia Foundation som bruker tid og krefter på å sikre at slike bilder kan brukes fritt.
Bildet er tilgjengelig under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 Unported lisensen. 

Denne gangen skal jeg ta opp et emne som var aktuelt for 30-40 år siden men som vi ikke hører noe særlig om nå, nemlig rock og all elendigheten den førte med seg.

Jeg prøvde å google ulike kombinasjoner med "rock" og "synd", men det var så få gode treff at jeg ikke kunne bruke noen av sitatene uten å henge ut enkeltpersoner. Det finnes fortsatt et og annet sint leserinnlegg i Dagen der man beskylder skolene for å utsette elever for satanisme gjennom musikken de blir påtvunget. Tilbake i 2008 var det en nyhet om en norsk forsamling som trykker opp og distribuerer bønnesedler mot det de kalte "djevelrockens far". Det finnes også noen få amerikanske sekter som fortsetter å gi ut traktater. Men ellers virker det å være stille.

Da jeg vokste opp hadde jeg totalforbud mot all musikk som inneholdt trommer og gitarer som trengte strøm. Og det forbudet hadde jeg helt til jeg flyttet hjemmefra som 20-åring. Et og annet paukeslag var greit, så dermed hadde jeg noe klassisk musikk på kassett.

Hva var egentlig grunnen til denne frykten? Hjemme hadde vi flere bøker om elendigheten som fulgte med rock. Det var masse om baklengsmaskering og sublime budskap skjult i sangene. Vi fikk høre om at det ville føre til moralsk forfall, seksuell umoral, og stor økning i antall drap og selvmord. Og så var det selvsagt røverhistorier om okkulte ritualer og ofring av geiter på scenen. Og det at noen grupper så at de kunne få enorm oppmerksomhet ved å sette 666 og noen opp-ned kors på plateomslaget gjorde ikke saken bedre.

Da jeg flyttet til Stavanger kjøpte jeg nokså raskt min første CD-spiller. Man skulle kanskje tror at jeg gikk rett på platebutikken og skaffet meg noe Metallica eller i det minste Michael Jackson. Men neida. Mine 3 første CD-plater var komplett innspilling av Edvard Grieg sine lyriske stykker for piano.

Først da jeg nærmet meg 30 begynte det å gå opp for meg at det egentlig ikke var klassisk musikk som var min greie. Jeg prøvde litt forskjellig, og var innom Abba, Carpenters, Michael Jackson, Pink Floyd, Roxette, litt ulike typer elektronika og forskjellig annet. En del helt grei musikk, men det ble liksom aldri noe eureka-øyeblikk.

Det viktigste argumentet til motstanderne virket å være at rock var en protest mot det bestående i samfunnet. Det var også et argument jeg kjøpte, og det har nok nok ligget litt i bakhodet mitt og gjort at jeg ikke i særlig grad har utforsket rock og metall. Når jeg tenker på det nå, så er det egentlig et litt rart argument å bruke fra et kristent ståsted. For Jesus selv brukte tilsynelatende en hver anledning til å provosere det bestående religiøse lederskapet hos jødene på sin tid. (Akkurat det emnet blir det ikke plass til å gå nærmere inn på her, men det kan lett dukke opp ett eller flere innlegg om det senere.)

Vendepunktet for min del kom for noen år siden etter at jeg hadde sett The Snowman på TV. Det er en skikkelig dårlig tegnefilm for barn, og eneste grunnen til at den fortsatt blir vist er musikken. Jeg snublet over Nightwish sin versjon av "Walking In The Air" på Spotify, og det ble inngangen til et helt nytt univers for meg. Jeg hadde aldri hørt om Nightwish før og tenkte: "Nattønske? Sikkert billige cover-versjoner med panfløyte og det hele". Men akkurat det øyeblikket etter første verset der de slår første tonen på gitaren var fullstendig magisk. Jeg fant ut at disse her laget jo en hel del bra musikk. Ganske snart kom jeg over Sirenia og fikk et antall nye favoritter på albumene The 13th Floor og Nine Destinies and a Downfall. Og så kom de trillende i tur og orden Edenbridge, Epica, Within Temptation, Delain, After Forever, Leaves' Eyes og flere. Og det kommer nok enda flere til etter hvert.

De som kan litt mer om musikk enn meg ser med en gang at vi nå er over i symfonisk og gotisk metall, altså forholdsvis tung og mørk musikk. Og det var også problemet mitt. For plutselig var jeg med begge beina midt oppi den typen musikk jeg hadde aller mest fordommer mot og som jeg selv hadde advart andre mot. Og det er alltid ubehagelig å møte seg selv i døra på denne måten. Jeg merker også at når jeg spiller musikken min for andre, så er de veldig raske med å foreslå musikk jeg kanskje vil like enda bedre, og de er mer enn villige til å finne gode kristne alternativer til meg.

Bibelen nevner musikk i mange sammenhenger. Temaet er som sagt ikke særlig aktuelt lengre, så jeg skal holde denne delen kort. Vi nøyer oss med å lese Salme 150:

"Halleluja!
Lovsyng Gud i hans helligdom!
Lov ham i hans mektige hvelving.

Lov ham for hans storverk.
Lov ham for hans store velde.

Lov ham med gjallende horn.
Lov ham med harpe og lyre.

Lov ham med trommer og dans.
Lov ham med strengespill og fløyte.

Lov ham til tonende symbaler.
Lov ham med rungende symbaler!

Alt som har ånde, skal love Herren.
Halleluja!"

Som dere ser, så er både strengeinstrumentene og trommesettet på plass her. Og hadde de hatt mulighet til å sette strøm på harpa og fått ut noe skikkelig tung vrengelyd så tror jeg de hadde gjort det. (Akkurat den påstanden står fullt og helt på min regning, den er vanskelig å sannsynliggjøre ut fra Bibelen.) 

Så konklusjonen ble vel at rock ikke førte til en økning i mord og selvmord eller generell fordervelse av samfunnet. Det ble ikke vanligere med djeveldyrkelse, og det er nok ikke bare strenge regler hos Mattilsynet som gjør at vi ikke ser ofring av geiter særlig ofte. I Norge hadde vi en kort periode et helt marginalt black metal miljø som satte fyr på kirker, men det er ikke en problemstilling lenger. Så kampen er over og stort sett glemt, og man finner i dag både instrumentene og musikkformene i de fleste kirker. Og 30 år fra nå er det kanskje andre slike kamper vi sitter og mimrer om. 

Men fortsatt har jeg inntrykk av at de mørkere typene metall er tvilstilfelle. Dermed blir dagens spørsmål: Er det greit å ha på Nightwish sin Amaranth i bilen mens man kjører til kirken på søndagen? 

Ti bud og sure druer - Kan Bibelen leses bokstavelig?

Det er fortsatt mange som lærer at man skal lese Bibelen helt bokstavelig uten å tolke den. Men selv om jeg har lest Bibelen veldig mange ganger og sannsynligvis var det mange vil kalle "bibeltro", så har jeg alltid vært klar over at jeg tolker. Det er bare det at mitt fortolkningssystem i mine egne øyne var suverent bra og uten interne selvmotsigelser. Jeg trodde selv at jeg skulle kunne bevise i en hver debatt eller rettssak at min måte å tolke Bibelen var den eneste som ville resultere i en 100% konsistent og feilfri Bibel. Akkurat det tror jeg ikke lenger.

Men for å teste ut om det er mulig å lese Bibelen bokstavelig og uten å tolke, så har jeg lett etter en del av Bibelen som er kort, konsentrert og viktig. Og da har jeg tenkt ut at det ikke er noen del av Bibelen som er bedre egnet til formålet enn de 10 bud. Mange mener at budene gjelder for alle folk til alle tider. De er tross alt skrevet i stein av Gud selv og er mest sannsynlig ment å være selve kjernen av gudgitt moral.

Hvordan er så de 10 bud? Vi tar i bruk Google og finner ganske raskt fram til den Norske Kirke sin oversikt, som må vel være det nærmeste vi kommer en offisiell norsk versjon: 

1) Du skal ikke ha andre guder enn meg. 

2) Du skal ikke misbruke Guds navn.  

3) Du skal holde hviledagen hellig.  

4) Du skal ære din far og din mor.  

5) Du skal ikke slå i hjel.  

6) Du skal ikke bryte ekteskapet.  

7) Du skal ikke stjele.  

8) Du skal ikke tale usant om din neste.  

9) Du skal ikke begjære din nestes eiendom.  

10) Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Dette er stort sett enkelt og ryddig, og mange vil ikke ha noe problem med å akseptere budene som greie leveregler. Når man studerer dem litt nærmere, så vil man kanskje stusse på hva det egentlig vil si å misbruke Guds navn. Kanskje man lurer på hvorfor det er barna som har forpliktelser overfor foreldrene og ikke omvendt. Og kanskje noen til og med ville etterlyst noe som lignet litt på menneskerettighetene. Men greit nok, det er detaljer vi kanskje kunne ha levd med, og hvis vi ikke skulle gått dypere enn dette, så hadde det blitt en kort bloggpost. 

Så vi går til 2. Mosebok kapittel 20 og ser på et lite utvalg av budene slik de faktisk står i den nyeste oversettelsen til Bibelselskapet. 

Første bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud."

Allerede her virker det for meg som vi må begynne å tolke litt. Og de som har oversatt Bibelen til norsk har allerede tolket litt for oss. For det som i denne bibeloversettelsen er oversatt med "gudebilder" er oversatt med "noget utskåret billede" i eldre oversettelser. Er det f.eks. greit å lage kunst i kirken hvis man bare ikke har tenkt å tilbe det man laget? Det kommer an på hvilken oversettelse man bruker og hvordan man velger å tolke teksten som står der.

Når man leser det med å straffe til 3. eller 4. ledd så vil det nok for mange virke noe gammeldags og fremmed. Jeg har sannsynligvis 16 tipp-oldeforeldre. De har sannsynligvis vært døde i over 100 år nå og jeg må bare innrømme at jeg ikke vet navnet på noen av dem. Og jeg vet i alle fall ikke hva de har gjort av rett og galt. Så for meg er det nok en litt fremmed tanke at jeg skulle stå til ansvar for de syndene de har gjort. 

Andre bud: "Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn." Hva betyr dette? På søndagsskolen lærte jeg at dette handlet om banning. Men nå er det tross alt ikke "Gud i Himmelen" som er det vanligste kraftuttrykket. Så den forklaringen virker søkt. Og hva menes når det står at Herren ikke frikjenner? Er virkelig banning en av de syndene det ikke er tilgivelse for? Da er vi mange som har et seriøst problem. Så langt jeg ser, så må dette tolkes før det gir mening, og jeg må bare innrømme at her sitter ikke med fasiten på hva som er riktig tolkning. 

Tredje bud: "Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den."

Her er plutselig hviledagen fra DNK sine bud blitt til "sabbat", og det er da vitterlig lørdagen? Har KrF virkelig misforstått så grundig når de kjemper mot søndagsåpne butikker? For de skulle jo ha slåss mot lørdagsåpent? Et poeng er at det også gjelder "innflytteren som bor i byene dine", for da er det ikke tilstrekkelig å holde budet selv, man må sørge for at andre også holder budet.

Som med alle generiske bud som må fylles med innhold, så skjer det lett rare ting her også. Da jeg vokste opp varierte fortolkningene fra at det var greit å jobbe på søndagen så lenge man ikke forstyrret naboene til at man ikke fikk lov å bruke saks og lim eller klatre i trær. Jødene tok det enda mye lengre, og det er ikke uten grunn at Jesus så seg nødt til å si at "sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten". 

Sjette bud: "Du skal ikke bryte ekteskapet". I tidligere oversettelser stod et "Du skal ikke drive hor". Det virker jo å være et kort og enkelt bud. Problemet er igjen det som lett skjer når man skal begynne å fylle det med innhold. Da tar man gjerne med ganske mye bare for å være helt sikker på at man tolker det bokstavelig nok. Og det er virkelig bare fantasien som setter grenser for hva man kan putte inn i dette budet. Men det skal jeg prøve å komme tilbake til en annen gang.

Tiende bud: "Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til."

Dette er kanskje det budet som virker aller mest fremmed i vår tid. For her er kona listet opp som mannens eiendel sammen med slaver og husdyr. Så dette budet er bare skrevet til mannen. Og siden din "neste" eller "nabo" har kone, så er han sannsynligvis også en mann. Budet anerkjenner også slavehold, noe de fleste land i dag har avskaffet. I Den Norske Kirke sin versjon er budet blitt kjønnsnøytralt og man har avskaffet slaveriet. Og noen vil kanskje si at det er helt greit. (En interessant detalj her er at de fleste eldre bibeloversettelser prøver å tone ned det med slaver og velger å oversette med "tjener" og "tjenestepike" e.l. Så Bibelselskapet skal ha skryt for å være ærligere i 2011-oversettelsen.)

Det tiende budet er også for min del et godt eksempel på hvor sterke briller jeg har lest Bibelen med. Jeg må ha lest budet godt over 100 ganger uten å oppdage at det ikke er kjønnsnøytralt. Og da det endelig gikk opp for meg, så tok det fortsatt lang tid før jeg forstod at grunnen var at kvinnene knapt ble regnet som selvstendige individer, men først var foreldrenes og deretter ektemannens eiendom. 

Hvis jeg skal velge ett bibelvers som virkelig har blitt vrangt for meg, så er det tiende budet en sterk kandidat. Dette er ikke en obskur detalj gjemt mellom endeløse slektstavler i krønikebøkene. Det er selve kjernen av moral i det gamle testamentet som er forbeholdt den ene halvdelen av befolkningen samtidig som den andre halvdelen er beskrevet som en eiendel. Og det finnes ganske mange kristne som mener at det skal være slik fortsatt. Jeg tenker jo for min del at det er litt suspekt at det "tilfeldigvis" skulle passe så godt til en moral som var vanlig på den tiden.

Men vi skal ennå litt videre. Profeten Esekiel skriver følgende: "Herrens ord kom til meg: Hvordan kan dere bruke dette ordtaket i Israels land: «Fedrene spiser sure druer, og barna får dårlige tenner.» Så sant jeg lever, sier Herren Gud: Dere får ikke bruke dette ordtaket mer i Israel. Se, alt liv tilhører meg, både farens liv og sønnens liv. Den som synder, skal selv dø." Er ikke dette litt rart? Dette virker jo å stride mot det første budet og prinsippet om å straffe til 3. eller 4. ledd?

Så tilbake til spørsmålene vi skulle besvare: Kan budene leses bokstavelig? Min påstand er helt klart "nei". De må tolkes, til og med på flere plan. Representerer budene Guds uforanderlige vilje til alle mennesker gjennom alle tider? Det får blir opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om. Jeg selv tenker nok "nei". 

Mitt forhold til Bibelen

Jeg har lest hele Bibelen flere ganger enn de fleste andre. Jeg fikk 1930-utgaven i julegave da jeg gikk i 2. klasse, og tok utfordringen. Jeg tror jeg må ha lest den rundt 50 ganger innen jeg var ferdig utdannet. Jeg har aldri studert religion, så jeg kan lite om reformatorer og kirkemøter. Men jeg har lest Bibelen tilstrekkelig mange ganger til at jeg kan skrive litt om hva som står i den.

Etter hvert lærte jeg at Bibelen var den eneste boken som var 100% ufeilbarlig. Det fantes ingen selvmotsigelser, og Bibelen var det eneste verket du trengte for å lære om barneoppdragelse, naturhistorie, psykologi, seksualmoral og mye mye annet.

Så dermed gikk jeg rundt med en veldig streng forståelse av Bibelen og verden rundt meg. Verden var ganske enkelt i svart/hvitt, der det aller meste var svart. Gråtoner eksisterte knapt, og det var i alle fall ingen farger. De sprekkene som fantes i det religiøse systemet mitt glattet jeg over på beste vis og trøstet meg med at siden jeg jo visste at Bibelen var ufeilbarlig, så lå problemet i min ende. Da var det jeg som leste på feil måte.

Det at jeg var sikker på at jeg var en av ytterst få som virkelig hadde forstått Bibelen riktig gjorde etter hvert rare ting med meg og min forståelse av verden rundt meg. For selvsikkerheten spredte seg til andre områder av livet, og jeg ble egentlig litt som en viss amerikansk president; jeg var den som visste best om det meste. Alt fra hvordan folk rundt meg burde leve livene sine til hvordan ting burde gjøres på jobb. Når folk rundt meg gjorde andre valg enn jeg selv ville gjort, så skyldtes det som regel vrang vilje eller ren ondskap. At folk kunne gjøre ulike valg ut fra ulike personlighetstrekk var en mulighet jeg egentlig ikke vurderte. Og at folk kunne komme til en annen konklusjon enn meg rett og slett fordi de kunne faget bedre var helt utenkelig. 

Selve det religiøse systemet mitt var skuddsikkert og vanntett. Og hadde jeg bare greid å holde det ved like, så kunne jeg ha sittet alene i en liten leilighet den dag i dag og ventet på at Jesus skulle komme tilbake. Det som skjedde, var at jeg begynte å oppdage selvmotsigelser i Bibelen som ble stadig vanskeligere å glatte over. Og minst like viktig så opplevde jeg at den ikke beskrev verden og menneskene i den på en måte som stemte med det jeg selv observerte. Så det som skulle være det ufeilbarlige fundamentet i systemet mitt begynte å svikte. Og sakte og i rykk og napp sviktet også det det religiøse systemet. Mitt syn på meg selv, på folk rundt meg, og på resten av verden endret seg voldsomt som et resultat av dette. Men det tok fryktelig mange år og har vært en særdeles ubehagelig reise. 

Så langt jeg er i stand til å forstå, så er det ingenting utenfor Bibelen som gir den autoritet. Det er ingen naturfenomener som forskerne må slå opp i Bibelen for å forklare. Bibelen er ikke stedet historikerne går for å finne pålitelige kilder om de store historiske begivenhetene i verden. Og teoriene om hvordan universet har blitt til og hvordan liv har oppstått og utviklet seg står tålig greit på egne bein. 

Når jeg nå ikke har greid å finne noe utenfor Bibelen som gir den autoritet, er det da noe inni Bibelen som gjør det? Som enkelte har kontaktet meg for å påpeke: Bibelen sier selv at "hver bok i Skriften er innblåst av Gud". Problemet er selvsagt at det står inne i Bibelen. Jeg trodde selv at jeg kunne bevise at mitt tolkningssystem gjorde at Bibelen ble den eneste boken i verden som var helt fri for feil og selvmotsigelser. Det tror jeg ikke lenger. Nå har jeg i stedet forstått noe om hvordan jeg ser både Bibelen og resten av verden gjennom ulike filter og fargede briller.

F.eks. har jeg et kulturelt bias som gjør at jeg leser moderne vestlige verdier inn i det Gamle Testamentet. Og jeg hadde et veldig sterk bekreftelsesbias som gjorde at jeg ganske enkelt ikke oppdaget mulige tolkninger som ikke passet inn i det systemet jeg allerede hadde dannet meg. Og før noen påpeker det: Jeg er selvsagt fullstendig klar over at jeg fortsatt ser verden gjennom fargede briller. Men nå vet jeg at brillene eksisterer, og jeg greier av og til å forstå litt av hvordan de påvirker mitt syn på både meg selv og resten av verden. 

Nå vil noen helt sikkert tenke at her var det mye snakk om Bibelen og lite om Gud og Jesus og nestekjærligheten og slike ting. Og det er helt riktig. Det var Bibelen som var fundamentet mitt. Ikke gudstroen. Jeg hørte en gang en som kalte det jeg holdt på med for å dyrke Bibelen framfor Gud. Systemet mitt var ganske enkelt så fundamentalistisk at det ikke var rom for menneskelighet. Jeg vet det høres sprøtt ut, men det var nestekjærligheten som gjorde at systemet mitt begynte å sprekke opp. Jeg begynte å skjønne at nestekjærligheten også inkluderte ufullkomne mennesker som kanskje ikke engang var i stand til å holde orden på et så komplisert religiøst system som det jeg gjorde. 

Noe av det som frustrerer meg aller mest, er når folk skal ha meg til å vende tilbake til det systemet jeg kom fra. Det er ganske enkelt ikke mulig. Det vil kreve at jeg kryper tilbake inn i boblen min og på nytt setter meg for meg selv og venter på at Jesus skal komme tilbake mens jeg gremmer meg over alle de syndige menneskene rundt meg. Og bruker en hver anledning til å fortelle alle som prøver å ta kontakt med meg om hvorfor de selv er vranglærere. Så de som ønsker meg tilbake dit jeg kom fra vil uansett ikke kunne være sammen med den personen jeg var den gangen.