Personlighetstyper og kristendom

Hvis man googler kombinasjoner av personlighetstyper og kristendom, så vil man finne ganske mange kristne sider som forteller hvorfor man skal unngå å ta personlighetstester. Argumentet som ser ut for å gå igjen er at Bibelen forteller oss at mennesket i sin naturlige form er bare ondskapsfult og at det er galt å begynne å lete etter positive karaktertrekk.

For de som aldri har vært i noe skikkelig konservativt miljø kan det være vanskelig å forstå hvor dypt dette her virkelig sitter. Derfor skal jeg sette av plass til et par sitater. Dette her kunne vært meg for 25 år siden, rent bortsett fra at jeg aldri har vært så flink til å bruke vanskelig ord. (For å slippe å vedlikeholde lenker så er sitatene uten referanser. Man finner dem ved å google):

"The cult of personality testing threatens to throw our understanding of the person dangerously off balance. I would suggest that it is here that we find its greatest dangers. Personality testing can foster and encourage the myth of the ‘rich internal self’ and the moral obfuscation that can so often accompany it. On the basis of a rudimentary quiz, a test such as the MBTI offers us a flattering image of who we truly are. It assures us that our personalities are healthy and natural. We are heroic figures—‘crafters’, ‘composers’, ‘protectors’, and ‘counselors’—and the world should learn to value us more. We don’t really encounter sin and fallenness in the world of such personality testing; even pathology does not make an appearance."

"The Bible has the truth about mankind. Personality tests, at their best, are a combination of information and misinformation, truth and fiction, cobbled together. We have recommended for years that Christians refrain from using personality tests and, if possible, refuse to take them. Understanding the self comes from the Bible, not from the imaginative and even educated guesses of humans, who are by nature self-deceived."

Hvis man på den annen side googler personlighetsutvikling og kristendom, så får man kanskje en ny overraskelse. For dette er nemlig helt greit. Selvsagt forutsatt at målet er å få mer av personligheten til Jesus.

Nå sier egen erfaring meg at de fleste mennesker jeg treffer på er hyggelige folk som gjør sitt beste. Det har også vist seg at de har en jevnt over fin miks av gode og dårlige egenskaper. Og det gjelder alle, kristne som ikke-kristne.

Når det gjelder personlighetstyper, så finnes det i all hovedsak 2 modeller å velge mellom. Det er Big 5 som har en viss aksept blant forskere, men som bare gir deg 5 tall mellom null og hundre og egentlig forteller veldig lite. Og så har vi Myers-Briggs som har mange problemer, men som i mye større grad ender opp med å beskrive en personlighetstype som mange kjenner seg igjen i. 

Big 5 beskriver en person ut fra 5 akser som på engelsk har fått navnene "openness to experience", "conscientiousness", "extraversion", "agreeableness" og "neuroticism". Norske oversettelser varierer litt, jeg kommer til å bruke "åpenhet", "kontroll", "utadvendthet", "omgjengelighet" og "neurotisisme".

Nå vil jeg prøve om det er mulig å tenke seg hvordan plasseringen langs de ulike aksene i Big 5 vil påvirke en persons forhold til kristendom.

Den første egenskapen vi ser på er utadvendthet. Utadvendte folk som kommer til gudstjeneste på søndagen er sannsynligvis interessert i å hilse på flest mulig. Innadvendte ønsker kanskje å sitte ned og føle på stemningen. Og jeg tror begge deler er greit. Noen menigheter med en veldig utadvendt profil har kanskje så mange som skal ønske folk velkommen at det kan være en prøvelse for innadvendte personer å få satt seg ned i hjørnet sitt.

Graden av omgjengelighet er også viktig. De som har har forsket på sammenheng mellom personlighetstyper og religion har kommet fram til en litt lite intuitiv sammenheng her: Det har nemlig vist seg at folk med stor grad av omgjengelighet har større sannsynlighet for å være religiøse, og også større sannsynlighet for å ha en fundamentalistisk religion. Min egen erfaring tilsier at mange av de mest fundamentale kristne jeg har møtt er fantastisk hyggelige mennesker. Men selv om min egen erfaring stemmer med det forskerne har kommet fram til, så synes jeg det virker rart. Noen steder finner man "agreeableness" oversatt med "varme", og da tenker man lett varme følelser i ene enden og kald logikk i andre enden. Og da er det lett å tenke seg at det sitter noen i den ene enden her og mener at vi som kristent land er forpliktet til å ta imot alle mennesker som ønsker å komme til oss. Mens det sitter noen kaldere og mer logiske personer i andre enden og påpeker at det faktisk aldri vil kunne fungere. Og jeg vil egentlig si at begge deler er greit og at begge typer trengs. Og jeg tror at folk i begge ender her kan fungere sammen.

Så har vi kontroll. Noen mennesker er organiserte og pålitelige. Andre er fleksible og spontane og mange ganger kreative. De menneskene som har høy skår på kontroll vil vanligvis ha egenskaper som blir sett på som positive i tradisjonelle kristne miljøer. De er stort sett pålitelige og flittige og står gjerne tidlig opp om morgenen. Veldig høy skår på kontroll vil noen ganger føre til at man ender opp med en veldig streng og detaljert kristendom med veldig mange ting å passe på, mens folk med veldig lav skår kanskje ha problemer med å finne seg til rette i mange kristne sammenhenger.

Den egenskapen som kanskje har mest å si for hvilken type kristendom man ender opp med, er graden av åpenhet. Har man liten grad av åpenhet så søker man trygghet. Og da er det kanskje lett å tenke seg at man som trygghetssøker ender opp på et lite konservativt bedehus. Mens en med høy grad av åpenhet ønsker å åpne for nye tanker og ideer. Og langs denne aksen er det kanskje de største konfliktene finnes. Og her har jeg ikke noen gode forslag på hva som kan gjøres. For i den ene enden sitter det folk som synes det er greit med trommer og bass, godtar både samboere og homofile, og er villige til å diskutere både søndagsåpne butikker og legalisering av narkotika. Mens i den andre enden sitter de som mener at alt dette er djevelens verk og at alt som ikke fantes på bedehuset i 1850 ganske sikkert er synd. Heldigvis befinner de fleste seg et sted mellom disse ytterpunktene. Men likevel, denne er vanskelig.

Den siste parameteren er neurotisisme. Folk som skårer lavt her vil sannsynligvis bli sett på som stødige og skikkelige kristne, mens folk som skårer høyt kanskje vil streve med å bli akseptert. Det finnes forskning som tyder på at folk med høy grad av neurotisisme har større sannsynlighet for å være med i en religiøs sammenheng på grunn av fordelene det gir.

Jeg kan vel røpe at i personlighetstester pleier jeg å få relativt lav skår på kontroll og omgjengelighet og høy skår på åpenhet. Så egentlig har jeg en personlighetstype som skal ha problemer med å finne seg til rette i veldig mange tradisjonelle kristne sammenhenger. Samtidig laget jeg meg et system som ikke passet særlig godt med personligheten min. Mitt system var veldig strengt med mange regler, og ville egentlig passet godt for noen med høy grad av kontroll. Samtidig var fasiten gitt og det var liten mulighet for å tenke nytt. Og dermed ble jeg presset vekk fra åpenhet. Men introversjon og lav grad av omgjengelighet passet derimot veldig godt, for systemet mitt var på alle vis innesluttet.

På alle områder i livet er man nødt for å strekke seg. Det gjelder i jobbsammenheng, i familien, fritidsaktiviteter osv. Selv om man er introvert så kan man veldig godt ha ansvaret for den daglige kontakten med en viktig kunde. Samtidig er det veldig greit å være klar over at man er introvert slik at man ikke søker på den ledige jobben som selger. Og selv om man er trygghetssøker, så kan man av og til utfordre seg selv med å teste ut nye ting.

Problemet mitt i forhold til kristendom var at jeg valgte en kristendom som krevde at jeg strakk meg konstant i veldig lite hensiktsmessige retninger. Som introvert burde jeg utfordret meg selv på å være sosial, i passe doser. Jeg burde godtatt at jeg har lav skår på kontroll og dermed er bedre på å holde den store oversikten enn å holde styr på en mengde detaljer. Og med høy skår på åpenhet så skulle jeg i alle fall ikke valgt med en kristendom som var fullstendig stengt for nye impulser. Så resultatet mitt var at jeg over altfor mange år brukte mye av energien min på å være en type person som jeg aldri var skapt til å være. Og til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ta et par skritt tilbake og prøve å finne ut hva jeg egentlig holdt på med. Og selv om det finnes en del folk som kan fortelle at alt man trenger å vite om seg selv som person finnes i Bibelen, så kan jeg forsikre om at jeg aldri greide å finne det. Jeg har brukt lang tid i godt voksen alder på å finne ut hvem jeg egentlig er.

Dermed kommer jeg igjen inn på det med hensiktsmessighet. Hvis man først skal velge seg en religion, så kan man like godt velge en man trives med. Er man detaljfokusert og trygghetssøkende av natur, så er det selvsagt ikke noe galt med å velge seg en konservativ kristendom med mange regler og trygge rammer. Men en ekstra bonus hvis man forstår at ikke alle andre trenger det samme.

Så bare helt uhøytidelig, hvilken type person var Jesus? Vi vet at han talte for store folkemengder, men at han trengte mye tid for seg selv etterpå. Noe jeg tenker indikerer en viss grad av introversjon. Han var sterk motstander av fariseerne med alle sine detaljerte lover og forskrifter, så jeg tenker han kommer litt ned på skalaen for kontroll. Han var definitivt åpen for nye ideer. Og han må nødvendigvis ha skåret kjempehøyt på omgjengelighet og varme. Den episoden på tempelplassen kunne kanskje indikere en viss grad av neurotisisme, men ellers tyder det mest på at han må ha vært bunnsolid.

Men hvis dette skulle være riktig, betyr det at vi har funnet en type personlighet som alle kristne skal jobbe mot? Der er jeg nokså sikker på at svaret er nei. Hvis Gud skapte alle de fantastiske personlighetstypene som finnes, så er det er fordi han ville ha en fargerik verden. Gud kunne utmerket godt ha skapt verden i svart/hvitt, men han valgte farger.

Kan det tenkes at det finnes en type guddommelig sinnelag der alle akser slutter å eksistere og alle bokser forsvinner? Jeg har til nå ikke sett noe som tyder på det. Jeg har til nå ikke møtt noen som er så midt i sannheten at det ikke lengre er mulig å plassere dem sånn noenlunde på de ulike aksene. Det at mange kristne virker å ha mange av de samme egenskapene tror jeg dels har å gjøre med hvilken type personer som søker seg til kristne miljøer og dels hvordan de har lært seg at kristne skal være.

I våre dager er det mange kirkesamfunn som faktisk bruker personlighetstester i menighetsarbeidet. De som har fått mest oppmerksomhet på dette i Norge er sannsynligvis IMI Kirken som går relativt høyt ut og annonserer Myers-Briggs kurs. Og jeg synes det er bra. Det setter et fokus på forskjellighet som jeg tror er helt nødvendig.

Paulus sammenligner mennesker i menigheten med en kropp som består av ulike deler med ulike funksjoner og egenskaper: "Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere»."