Kvinnesynet i det Nye Testamentet

Jeg har tidligere blogget om det kvinnesynet som finnes i mosebøkene der kvinnene framstilles som en eiendel og egentlig ikke har så mange flere rettigheter enn slavene. Kvinnesynet i det Nye Testamentet er ganske sikkert noe mer nyansert, men her er vi nødt for å gå litt dypere og kikke litt bak det som står.

Den enkle delen er evangeliene. I Lukas 8,1-3 leser vi om flere navngitte kvinner som reiser sammen med Jesus og disiplene når Jesus forkynner i ulike byer og landsbyer, og det er vel ting som tyder på at de i praksis var disipler. De 12 navngitte disiplene alle var menn, men det trenger strengt tatt ikke å bety annet enn at kvinnesynet som var vanlig blant jødene på den tiden sannsynligvis ville vært totalt umulig å reise rundt med kvinner som han omtalte som disipler. Så mens ortodokse jøder i dag nekter å sitte ved siden av kvinner de ikke er gift med på fly eller buss, så tok Jesus seg tid til å snakke med kvinnene, kanskje til og med på tomannshånd (se f.eks. historien om kvinnen ved brønnen.)

Når vi kommer til Paulus blir ting mer spennende. I brevene sine hilser han til mange kvinner som har gjort seg bemerket blant de kristne, se f.eks. siste kapittel av romerbrevet. I galaterbrevet skriver Paulus "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." Så dette begynner egentlig ganske bra.

Men så kommer vi til efeserbrevet: "Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt."

Første korinterbrev: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten."

Og det topper seg vel egentlig i 1. brev til Timoteus: "En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet."

Kvinnesynet i Bibelen er noe av det jeg hadde aller størst problemer med i den tiden jeg var på det mest konservative. I den tiden jeg gikk på videregående var det ikke noe problem. Jeg hadde ikke kontakt med mye folk, og blant de jeg hadde med å gjøre var det stort sett en gjengs oppfatning at kvinnene skulle gifte seg og underordne seg mannen. Etter hvert som jeg ble tvunget til å forholde meg til et større miljø, så oppdaget jeg mange ikke delte det synet. 

Når man skal se på Bibelen som ufeilbarlig, så må man starte med å anta at den faktisk er ufeilbarlig, og at alt som ser ut som feil og selvmotsigelser bare tilsynelatende er det, og at feilen ligger hos meg som leser den uten å forstå den tilstrekkelig. Det krever også en utstrakt harmonisering, for man kan ikke tillate seg å tenke at ulike forfattere har hatt ulike oppfatninger. Siden alt er inspirert av Gud, kanskje til og med diktert av Gud, så må bøkene ha sammenfallende forkynnelse. Når det gjaldt det jeg oppfattet som Jesus og Paulus sitt kvinnesyn, så ble forskjellene etter hvert så store at jeg ikke greide å harmonisere dem med hverandre. Så jeg gjorde det jeg var blitt opplært til, jeg la dem til sides og håpet at det skulle finne den korrekte tolkningen senere. Det gjorde jeg aldri, og jeg ble tvunget til å vurdere andre muligheter. 

De 3 siste sitatene fra Paulus gir oss en fin mulighet til å få et lite glimt av hvordan liberale teologer arbeider med sin historisk-kritiske metode. Hvis vi starter med det siste eksempelet der kvinnen skal bli frelst gjennom barnefødsler, så står det i et brev de fleste av dagens liberale teologer er enige om at er en ren forfalskning. Det viktigste argumentet er at brevene til Timoteus og Titus beskriver en organisering og et hierarki i menighetene som man ikke finner noen andre steder i brevene til Paulus. Så går det på at læren minner mer om den noen kaller for "proto-ortodoks" lære fra århundret etter Paulus. Og man ser at brevene har en betydelig andel ord som ikke er brukt ellers i NT, men som er vanligere i kristne skrifter fra det 2. århundret. 

Efeserbrevet er mer omdiskutert. Her viser det seg at Paulus plutselig har fått sansen for fryktelig lange setninger, noe han ikke har hatt i sine andre brev. Det virker også som om teologien er mer avansert og polert enn i andre brev. Og igjen er vokabularet viktig. Alt i alt virker det som mange, kanskje de fleste, liberale teologer heller mot at Paulus mest sannsynlig ikke er forfatteren her.

Det mest spennende eksempelet er fra 1. korinterbrev der kvinnen skal være stille og underordne seg. Dette brevet er de aller fleste enige om at det faktisk er Paulus som har skrevet. Og problemet med akkurat dette avsnittet har med plassering og flyt å gjøre. For avsnittet kommer midt inne i en redegjørelse om hvordan man skal praktisere tungetale og profetisk tale i menigheten. Og hvis man tar vekk versene som går på hvordan kvinner skal underordne seg, så flyter teksten bedre. Budskapet strider også tilsynelatende mot et avsnitt tidligere i brevet der kvinner får lov å tale i menigheten hvis de dekker til hodet. Avsnittet har i noen manuskripter dukket opp andre steder i brevet, noe som kan være en indikasjon på at det er lagt til senere og at det bare har tatt litt tid før det har satt seg riktig sted. 

Selv om jeg fortsatt skulle hatt en prat med Paulus om menneskesynet hans, så finnes det grunner til å tro at han hadde et kvinnesyn som virkelig var mye mer moderne enn det som var gjeldende både hos jøder og romere mens han levde. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og jeg regner med å bli kontaktet av folk som ønsker å fortelle meg hvorfor jeg tar feil. Men jeg var kommet til et punkt der jeg til slutt måtte innse at det var enklere for meg å akseptere at deler av Bibelen var forfalsket enn det var å skulle tviholde på at den var ufeilbarlig. 

Har religiøse systemer evne til å regulere seg selv?

Jeg har i et tidligere innlegg kalt "Hvorfor er vi religiøse?" skrevet litt om hvordan hjernen bl.a. inneholder 2 store nettverk som ikke er koblet sammen i nevneverdig grad og som ikke kan være aktive samtidig, noe som kan se ut for å ha den finurlige virkningen at evnen til analytisk tenkning kobles ut når den religiøse delen av hjernen er aktiv. Et opplagt spørsmål som det ikke var plass til å behandle i det opprinnelige innlegget blir da hvilke faktorer hindrer at religiøse systemer sporer av fullstendig? Kan vi stole på at kirkesamfunnene våre har en så overlegen moral at de gjør de rette valgene på egenhånd, eller må de reguleres av lover og forskrifter som nesten alt annet i samfunnet vårt? Jeg skal prøve å komme med et par eksempler fra kirkehistorien der ting virkelig har gått over styr og se om vi greier å finne ut hva som gjorde at ting tok seg inn igjen.

Det første eksempelet som kommer opp er den spanske inkvisisjonen. Dette var en mektig institusjon innen den katolske kirke som skulle ta hånd om vranglære og hekseri. Hvor mange som ble drept har vist seg å være vanskelig å finne ut. Det viser seg som vanlig at noen har interesse av å blåse opp tallene mens andre ønsker å gjøre problemet minst mulig. Moderne anslag går på at den spanske inkvisisjonen henrettet mellom 3.000 og 10.000 personer, og at kanskje noe sånn som 100.000 døde under tortur i fengsel. Er det én ting som er helt sikkert, så er det at inkvisisjonen ikke tok slutt pga. mangel på hekser og vranglærere. Det er heller ingenting som tyder på at de oppdaget det som står om at klinten og hveten skal få vokse sammen til innhøstingen. Det var ganske enkelt Napoleon som avskaffet den spanske inkvisisjonen i 1813. Den blusset riktignok opp igjen et par ganger før den ble endelig avskaffet i 1834, men det var på nytt et rent politisk vedtak.

Vi kommer heller ikke utenom avlatshandelen. "Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer." Som dere husker fra kristdendomsundervisningen på barneskolen, så var skjærsilden et sted man ble renset for syndene sine etter at man var død og før man kunne slippe inn i himmelen. Det å gjøre mange gode gjerninger mens man levde ville gi en lettere passasje gjennom skjærsilden. Nå var det også noen som kom på den geniale forretningsideen å selge avlat der man betalte penger til den katolske kirke for å gi allerede døde slektninger en enklere renselse på andre siden. Dette var en praksis bl.a. Martin Luther hadde problemer med, og de 95 tesene, som vi alle har hørt om men de færreste av oss har lest, handlet i alle hovedsak om avlatshandel. Og reformasjonen ble sånn sett nærmest en direkte følge av avlatshandelen. Avlatshandelen ble avskaffet i 1567 av pave Pius V. Her kunne det være fristende å konkludere med at dette greide de til slutt å rydde opp i på egen hånd uten innblanding av konger og keisere. Men Martin Luther hengte opp sine 95 teser allerede i 1517, og i 1567 var store deler av Tyskland protestantisk. Så tap av omdømme og innflytelse ble så omfattende at de neppe hadde noe særlig annet valg enn å avskaffe elendigheten.

Inkvisisjonen tok av en eller annen grunn aldri skikkelig av i Norge. De norske trolldomsprosessene derimot kom lenge etter reformasjonen, og altså i god tid etter at Norge var blitt luthersk. Man regner med at rundt 300 personer ble brent på bålet. Som en del av 100-års markeringen for Luthers 95 teser fikk vi en omfattende og streng trolldomslovgivning i Norge. Disse lovene ble ikke opphevet før i 1848, og kan kanskje være en grunn for å ikke skryte altfor uhemmet om vår kristne kulturarv. Den siste heksen i Norge ble brent allerede i 1695, altså mer enn 150 år før trolldomsloven ble avskaffet. Så hva skjedde her? Hvorfor sluttet prosessene så lenge før lovendringen? Akkurat det var litt vanskelig å finne et godt fasitsvar på. En rekke politiske og sosiale faktorer blir trukket fram. Det at opplysningstiden hadde begynt har kanskje hatt en betydning. Men det kan se ut som den viktigste faktoren var omorganisering og profesjonalisering av domstolene. Dommere skulle være høyt utdannet og godt kvalifiserte. Man sluttet å godta tilståelser som var kommet fram under tortur. Man aksepterte ikke resultatene av vanntesten. Slik at alle tiltalte som fikk sakene sine prøvd i høyere rettsinstanser ble raskt og greit frifunnet. Samtidig er det kanskje mulig å tenke seg at det var nettopp opplysningstiden som gjorde at profesjonelle dommere og grundig bevisførsel plutselig ble sett på som viktig?

Vi slipper ikke unna en rask tur innom barneoppdragelsen. Det er litt uklart for meg hvordan bibelsk oppdragelse av jenter foregår. Når det gjelder gutter, derimot, finnes det liten tvil:

"La ikke gutten mangle formaning! Gir du ham ris, skal han ikke dø. Når du slår ham med riset, berger du ham fra dødsriket."

Problemet her er selvsagt at dette er forbudt i henhold til norsk lov. Jeg har diskutert med et antall kristne som mener at som kristen er man forpliktet til å slå ungene sine, men at de likevel lar være på grunn av det norske forbudet. Og igjen er det ikke kristne menigheter som har lest seg opp på forskningen som finnes rundt barneoppdragelse. Det er tvert i mot et forbud som har spart mange barn av kristne foreldre for mange slag opp gjennom årene.

Når det gjelder vigsling av homofile i Den norske kirken så har vi et interessant fenomen. For her var det demokratiet som slo inn. Det var medlemmene selv som valgte kirkerådet som vedtok dette. Det var ikke noen erkebiskopen med mandat direkte fra Gud som fikset det. Dermed kan det virke som at et stort og mangfoldig kirkesystem med høy grad av medbestemmelse faktisk kan være en måte å få til selvregulering. Men jeg er usikker på hvilke andre betingelser som må være til stedet og om en fungerende selvregulering vil kunne vedvare over lengre tid.

Men nå tenker jeg at vi kan begynne å hanskes med problemene som bl.a. KrF nå står i. Er det utilbørlig innblanding i religionsfriheten å foreslå forbud mot homoterapi? Er det riktig å gi statsstøtte til trossamfunn som støter ut mennesker fordi de har stemt ved siste stortingsvalg? Eller som nekter kvinner å ha ledende stillinger? Eller som nekter ungene å delta på bursdagsfeiringer? Hvis vi kikker tilbake på historien, er det grunn til å tro at hvis vi bare lukker øynene og fortsetter å dele ut penger uten å stille krav så ordner alt seg?

Noahs ark - Del 1

Hvordan kom denne krabaten seg til arken? Hva fikk den å spise? Og hvem holdt rent buret? 

Alle har lært om Noahs ark på søndagsskolen eller skolen. Menneskene på jorden hadde begynt å gjøre onde ting, og Gud angret på at han hadde skapt dem og ville utslette dem. Men er det noen som husker fra søndagsskolen nøyaktig hva de gjorde?

"Det var kjemper på jorden i de dager, og siden også. For gudesønnene gikk inn til menneskedøtrene, som fødte dem barn. Dette er de mektige fra eldgammel tid, de navngjetne.

Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte."

Det er ikke opplagt at det første verset egentlig er en del av opplistingen av synder, men jeg tenker jo dersom det virkelig gikk kjemper rundt på jorden som var hybrider av gudesønner og menneskedøtre så ville det vært en typisk ting som gjorde Gud sint. I så fall har kvinnene en stor del av skylden både for syndefallet og syndeflommen. Det andre verset er litt mer uspesifisert, de planla onde ting. Litt senere i kapitlet er også vold nevnt som en problemstilling.

Etter at Noah hadde bygget arken kom dyrene:

"Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på marken skal to av hvert slag komme inn til deg, så de kan berge livet."

Så her kommer de altså tuslende, løver, sebraer, isbjørner, dovendyr, kenguruer, pandaer og alt annet du kan tenke deg. Pandaen har kanskje gått noe sånn som 10.000 km for å komme fra Kina til Midtøsten. Jeg har aldri sett en panda løpe lengre strekninger, og jeg tenker vel at den lett kunne brukt et halvt år på turen. Siden 99% av kostholdet til pandaen består av bambusskudd, så kan men tenke seg at det kan ha vært en krevende reise.

Når alle var kommet vel ombord i arken begynte det å regne.

"I det året Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser åpnet seg. Og det regnet over jorden i førti dager og førti netter."

Et aldri så lite problem her er at det vannet som er i skyene ikke utgjør mer enn noe sånn som 25 mm nedbør over hele jorden. Det blir en ganske grei rotbløyte, men ikke noe mer enn det. Hvis det skal regne i 40 dager og 40 netter så betyr det at det enten må være en ganske formidabel fordampning, eller så må Gud ha skapt nytt regn underveis. Men her kom det uventet hjelp fra vitenskapen for noen år siden, for det er ting som tyder på at det er betydelige mengder med vann i mantelen til jorden, kanskje så mye som 5 ganger det som befinner seg på overflaten. Så det som står om kildene i det store dyp kan ha noe for seg.

Det er likevel et problem man ganske fort snubler over, nemlig at vann som kommer veltende opp fra det indre av jorda nødvendigvis vil være varmt. Veldig varmt. Det er også uklart hvordan f.eks. svovelinnhold og sammensetningen av salter vil være. Fiskene får et problem, de vil oppleve å få feil temperaturer og feil saltinnhold. Det er veldig vanskelig å lage en blanding som både ferskvannsfisk og saltvannsfisk kan overleve i.

Om bord på arken skal pandaene våre ha mat. Mye mat. En panda spiser mer enn 10 kg med bambusskudd om dagen. Helst ferske. Vi kan lese at de befant seg ombord i arken i ca. 11 måneder. Det betyr at 2 pandaer trenger mer enn 6 tonn(!) med bambusskudd i løpet av reisen. Og at det vil være en tilsvarende mengde møkk som skal håndteres. Dette gir oss en liten ide om kompleksiteten i både planlegging og utførelse. Og hvilken lastekapasitet arken trengte.

Det finnes også en liten selvmotsigelse her. Litt tidligere leste vi at det kom to av alle typer dyr inkludert fugler. I neste kapittel får vi en repetisjon der det plutselig er det plutselig blitt 7 par av et antall dyr, inkludert alle fugler:

"Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn sammen, og av alle dyr som ikke er rene, ett par, hann og hunn sammen, av himmelens fugler på samme måte, sju par, hann og hunn, for å holde hver art på hele jorden i live."

Her skjuler det seg også en aldri så liten anakronisme, for lovene om rene og urene dyr kom med Moses lang tid etterpå. Hvis man da ikke skal anta at det er noe universelt urent med f.eks. pandaene våre som ikke avhenger av moseloven.

Nå er det viktig å være klar over at veldig lite av det jeg har skrevet her kan brukes som argument mot at dette faktisk har skjedd. En allmektig Gud kan ha fikset alle disse problemene på uendelig mange måter. Det er ikke sikkert pandaene trengte mat hverken på vei til arken eller de 11 månedene den var om bord. Kenguruen kan ha blitt en mestersvømmer på vei fra Australia. Fisk som overlever i kokende svovelholdig brakkvann? Egentlig ikke noe problem. Noah kan ha puslet med båtbygging i godt over 500 år, og Gud kan ha beskyttet materialene han brukte slik at ikke nederste dekket råtnet mens Noah bygde de to neste.

På den annen side: Hvorfor Gud skulle sette opp et dramastykke i denne skalaen med så mye arbeid bak når likevel nesten ingen som så det overlevde? Var det ment som en maktdemonstrasjon overfor "gudesønnene" vi leste om i starten? Og hvis det var meningen at dette skulle leses bokstavelig, hadde det ikke virket litt mer troverdig hvis forfatteren viste at han forstod noe av logistikken som lå bak? Eller om han hadde prøvd å beskrive kjempemaurslukerne som tok turen over fra Sør-Amerika?

For å virkelig rote ting til trengs det ung-jord-kreasjonister som prøver å integrere vannflommen i naturvitenskapen. Jeg håper at jeg en eller annen gang får anledning til å skrive en Del 2 som omhandler nettopp dette, f.eks. med utgangspunkt i Answers in Genesis sitt omfattende materiale der de bl.a. argumenterer for at dinosaurene var ombord i arken sammen med Noah, men ble utryddet kort tid etterpå av en ekstremt kort istid.

Bokanmeldelse: Krigene i det gamle testamentet

En av fordelene med å blogge er at man får bøker. Noen ganger til jul eller bursdag, andre ganger bare dukker de opp i posten. Nå har det seg slik at jeg har mange bøker jeg ønsker å lese men begrenset med tid til å gjøre det. Så tynne og lettleste bøker har helt klart størst sjanse til å nå fram.

Den boken jeg har prioritert denne gangen er altså "Krigene i Det gamle testamentet: Et forsøk på å forstå" av Olof Edsinger. Boken er på 142 sider pluss appendiks og noter, og emnet er tilstrekkelig spennende til at jeg ønsket å ta en kikk. Som dere alle husker fra søndagsskolen, så flyktet Israels folk fra slaveriet i Egypt og skulle innta det lovede land. Listen over folkeslag og konger som ble utryddet i de slagene som nødvendigvis fulgte er lang. Og mange har strevd med å forklare denne delen av Bibelen.

Boken havner helt klart i kategorien trosforsvar og er sånn sett skrevet for å styrke troen hos de som allerede mener noenlunde det samme som forfatteren. Det ser vi allerede i innledningen. Det er brukt 2 sider til "ulike tilnærmingsmåter" der et par av ytterpunktene blir presentert uten særlig drøfting, og man veldig raskt ender opp med prinsippet "Bibelen forklarer seg selv": "Burde ikke Jesu og apostlenes tilnærming til Det gamle testamentets beretninger være rettesnor også for oss, i dette tilfelle i vår søken etter forståelse av Bibelens mange krigsskildringer? Burde vi ikke slutte oss til det samme bibelsynet som vår Herre og Frelser?" Vanskelig å svare nei på disse spørsmålene, og allerede her skjønner vi at ting ikke kommer til å være åpent for diskusjon. Selv om han mot slutten av innledningen ber om overbærenhet dersom vi synes han går for langt i sin iver etter å forklare beretningene.

"Bibelen forklarer seg selv" er en måte å tolke Bibelen der den stort sett blir sett på isolert og man lar tydelige avsnitt forklare de mindre tydelige. Og når man starter med å anta at Bibelen er korrekt og henger sammen, så viser det seg som regel at man greier å få den til å bli korrekt og å henge sammen. "Bibelen forklarer seg selv", også kjent som "skrift forklarer skrift", er det prinsippet jeg er lært opp til. Jeg kjenner igjen mye av måten å tenke og argumentere på fra meg selv i tidligere år.

Mesteparten av boken er da også gjenfortelling av Bibelen. Og når Bibelen brukes for å rettferdiggjøre krigene i Bibelen så burde det ikke være noen stor overraskelse at man ender opp med å få alt til å passe sammen. Jeg velger å se på de store linjene i Bibelen som kjent stoff og hopper glatt over mesteparten av de delene av boken.

Det mest spenstige i hele boken er kanskje følgende avsnitt: "Som bibellesere kan man derfor si at vi stilles overfor to alternativer: Enten så aksepterer vi en ganske slående selvmotsigelse. Eller så drar vi den slutningen at Josva 10-11 er ment å skulle bli tolket hyperbolisk, og at det derfor slett ikke trenger å dreie seg om noen selvmotsigelse; i stedet handler det om at Josva og Dommerne er skrevet i ulike sjangre - den første i sjangeren «krigsskildring», den andre i sjangeren «realhistorie»".

Problematikken som ble tatt opp, er at noen av folkeslagene som ble utryddet til siste mann i Josvas bok dukker opp senere i historien og lager problemer, og blir da gjerne utryddet på nytt. Hvis man fortsatt skal anta at Bibelen er sann og konsistent, så er det ganske elegant å anta at de første gangene folkeslaget ble "utryddet" så var det hele en overdrivelse og boken det står i var ment å være i en sjanger som tillater overdrivelser. Spørsmålet om hva annet som skal tolkes på tilsvarende måte blir ikke behandlet.

Begrunnelsen for krigene er todelt. Folkeslagene fortjente å bli utryddet fordi de hadde en ond religion. Dessuten har Gud selv lovet Abraham at hans etterkommere skal bo i akkurat dette området: "Israelittenes erobring av Kanaans land var noe langt mer enn en etnisk rensing av det slaget vi forbinder med steder som Rwanda, Balkan og Darfur. Det var ikke først og fremst kanaaneernes etnisitet som var problemet. [...] Som vi snart skal komme tilbake til, var det i stedet kanaanernes religion som var forgiftet. Enda viktigere var det likevel at de landområdene som Israel erobret, allerede hadde blitt gitt dem av Herren selv - nærmere bestemt til deres stamfar Abraham."

Så er det et antall avsnitt som forteller om hvor fæle disse religionene er, og det kommer beskrivelser av barneofringer og tempelprostitusjon og til og med homofili. Og konklusjonen er enkel: "Faktum er at ingen sivilisert nasjon burde ha noen overbærenhet med en gruppe mennesker som praktiserte denne typen religion." Jeg tenker jo at når man har påvist at Josvas bok er av en sjanger som tillater overdrivelser, så ville et naturlig spørsmål være om det ikke var mulig å tenke seg at også begrunnelsen for krigene kunne være litt overdrevet? Det virker ikke som en slik tanke noen gang har streifet forfatteren.

Det er brukt noen sider på å sammenlikne islamsk jihad med krigene i det gamle testamentet. Her innrømmer jeg veldig lett at jeg ikke kan nok om islam til å bedømme nøyaktigheten av det som skrives. Men forfatteren greier ikke å løfte øynene fra Bibelen og sammenlikne ting fra et historisk perspektiv. Når han skriver at "Muhammed selv får bare private åpenbaringer - umulig for menneskene å verifisere", så er det forsåvidt sant. Men når han da trekker inn plagene i Egypt og kryssingen av Rødehavet som mer pålitelige historisk, så kan det kanskje virke litt rart for noen, spesielt siden det ikke finnes historiske kilder utenfor Bibelen som forteller om disse hendelsene.

Jeg kan heller ikke historien om korsfarerne godt nok til å kunne uttale meg om sammenlikningen med korstogene, men jeg kan slå fast at han har hatt en annen historiebok på videregående enn det jeg hadde. Her fra et sitat fra Copan og Flannagan: "Det var ikke blodtørstighet og grådighet, men kjærligheten til Gud og nesten som drev korstogsfarerne til å ofre sine liv for andre."

Boken tar opp mange interessante problemstillinger og besvarer spørsmålene ut fra hva Bibelen og andre apologeter sier om emnet. Mange av spørsmålene er krevende, og jeg kan ikke annet enn å si at det er modig å begi seg ut på å finne denne type svar. Ut fra omtaler av boken andre steder er det tydelig at den treffer målgruppen. Så hvis jeg skulle dristet meg til å trille terning, så ville jeg kanskje gitt boken en femmer?

Hvorfor er vi religiøse?

Neuroner, tegning fra 1899. 


Miskunn og sannhet skal møte hverandre,

rettferd og fred skal kysse hverandre.

Salme 85,11

Det høres sikker litt rart ut, men det bibelverset her var med og hjalp meg ut av min fundamentalistiske kristendom. Det er mange år siden jeg så at det var en balanse her som jeg ikke greide å finne hos meg selv. Sannhet og rettferdighet representerer de harde og logiske verdiene mens miskunn og fred er de myke verdiene. Og jeg forestilte meg at grunnen til at de "møtte" og "kysset" hverandre er at de er fra to ulike domener og ikke kan eksistere sammen. De kan ikke blandes med hverandre, men de kan akkurat berøre hverandre i grenseflaten mellom domenene. 

Det er selvsagt mulig å tenke seg helt andre tolkninger av dette verset, men etter litt lett googling så fant jeg veldig få spreke alternativer, så jeg holder på min tolkning. 

Nå kom jeg tilfeldigvis innom et innlegg ute på internett der ordene "opposing domains hypothesis" var nevnt. Jeg forstod ganske fort at her var det snakk om akkurat det som er beskrevet i verset fra Salmenes bok, og dette førte meg ut på oppdagelsesferd i nyere hjerneforskning.

Før vi går videre med hjerneforskningen: Midt på vinteren her i Norge er det vanlig at man setter seg i bilen og kjører til nærmeste kjøpesenter e.l. og kjøper et grantre. Gjerne et som er hugget i Danmark. Dette treet kjører man så hjem, og i god tid før 24. desember så sleper man det inn i stua, setter det i et stativ som er spesiallaget til formålet og pynter det med lys og glasskuler. Under grantreet legger man gjerne gjenstander som er pakket inn i papir og som man pakker ut igjen om kvelden. Noen går til og med rundt treet og synger sanger som man ikke hører annet enn i desember mens de holder hender. Hva er grunnen til at man ikke stopper opp og tenker at dette er egentlig utrolig pussige ting å gjøre?

Noe av det som har skjedd innen hjerneforskning i nyere tid er at man har fått så avanserte måter å lage bilder av hvordan hjernen jobber at man har mulighet til å se hvilke deler av hjernen som er koblet sammen. Og det har vist seg at hjernen består av flere separate nettverk som jobber nokså uavhengig av hverandre og med få kontaktpunker mellom. 

Det første nettverket de oppdaget var aktivt når en person ikke gjorde noe fornuftig. Dette ble derfor kalt for Default Mode Network, gjerne forkortet DMN. Så oppdaget de at når en person ble skannet mens han gjorde analytiske oppgaver, så var det et annet nettverk som var aktivt. Dette ble da kalt for Task Positive Network eller TPN. Man oppdaget også at disse to nettverkene er koblet slik at de ikke er aktive samtidig, og at man typisk bytter mange ganger mellom dem i løpet av en dag. 

Disse to nettverkene har veldig ulike ansvarsområder. DMN håndterer irrasjonelle ting som dagdrømmer, religion, sosiale ferdigheter, empati osv. Mens TPN holder styr på logikk og analyser. Det finnes et par nyere forskningsrapporter som antyder at f.eks. Aspergers syndrom kan skyldes at man ikke får skikkelig kontakt med det nettet i hjernen som holder styr på de irrasjonelle tingene, og dermed er det mulig å tenke seg at de tingene en med Asperger er spesielt god på finnes i TPN mens de han eller hun er spesielt dårlig på hører til DMN. 

En slik måte å dele hjernen gir mening innen flere religiøse fenomener. Hvorfor er det så vanskelig å avsløre at det religiøse systemet man har laget seg ikke er konsistent? Det skyldes selvsagt at den analytiske delen av hjernen blir skrudd av når den religiøse delen er aktiv. Hvorfor er det så lett å se at alle andre religioner og retninger er feil? Her vil jeg gjette at det fortsatt er den religiøse delen av hjernen som er aktiv og at det egentlig er den irrasjonelle frykten for fremmede idéer som slår inn, men at vi feiltolker det og tror at vi behandler det analytisk.

Hva skjer når man likevel, etter mange år, til slutt greier å se gjennom og avsløre sitt eget religiøse system? Det vet jeg ikke, og jeg tror ikke forskningen har kommet langt nok til å forklare det enda. Jeg kan forsikre om at det er en langvarig og krevende sak, og jeg er nokså sikker på at det er irreversibelt. Eplet er plukket ned og spist og kan ikke henges tilbake på treet.

Hvorfor er hjernen vår koblet slik? Det håper jeg å komme tilbake med en egen bloggpost om senere. Veldig kort tror jeg det har gitt oss fordeler og ulemper opp gjennom historien, og sannsynligvis mest fordeler. Det er nærliggende å tenke seg at siden religionene endrer seg mye raskere enn genene våre, så ligger det en fordel i å tilhøre en religion som gir fordeler framfor nabostammens religion. Man kan gjerne forestille seg at dette er darwinisme på steroider. I dag er det f.eks. mulig å tenke seg at HIV/AIDS er lite utbredt i Nord-Afrika pga. at religionen der har strengere seksualmoral enn religionene lengre sør i Afrika.

Politiske programmer, spesielt for fløypartier og særinteressepartier, inneholder mye stoff som bærer preg av å aldri ha vært innom den analytiske delen av hjernen. Og på en måte er det forståelig. Politikk som baserer seg på forskning og faglige utredninger er tross alt dørgende kjedelig. Så når du leser i avisen at forskere, journalister og lærere vanligvis tilhører det ytterste venstre, så er det ikke sikkert det er faglig begrunnet. Det trenger ikke bety annet enn at også disse folkene har en religiøs del av hjernen som trenger stimulering.

Barn som leker er vel kanskje det områder der det er lettest å se nytten av å ha et irrasjonelt nettverk i hjernen. For her har man muligheten til å ha det gøy samtidig som man forbereder seg på voksenlivet.

Dette er relativt ny forskning, og jeg tar alle mulige forbehold om at mye av dette vil kunne endre seg de neste årene. Av naturlige årsaker er det vanskelig å komme med bare én konklusjon denne gangen, så jeg prøver meg med 2. Velg den som passer best:

Konklusjon 1: Gud skapte deg med analytiske evner av en grunn. Bruk dem.

Konklusjon 2: Nyere forskning ser ut for å indikere at en evolusjonsmessig finurlighet gjør at en stor del av hjernen ikke blir fullt ut utnyttet uten at man har noen form for religiøse eller spirituelle eller i det minste irrasjonelle opplevelser å gå opp i. Det er bred enighet om at man bør bruke størst mulig del av hjernen. 

Sauer og geiter

Jeg har tidligere antydet, kanskje uten å skrive det veldig direkte, at Bibelen kan fungere som et ekkokammer. De erfaringene og verdiene du har med deg når du leser i Bibelen leser du inn i teksten på en måte som gir gjenklang og gjør at de kommer forsterket ut. Dette gjelder selv om du mener du leser Bibelen bokstavelig, kanskje spesielt da, for da er du mest sannsynligvis ikke klar over denne typen effekter. Og det handler sannsynligvis mer om hvordan vi mennesker er skrudd sammen enn om hvordan Bibelen er.

Når det gjelder advarslene om vranglære så har jeg fram til nå akseptert uten videre at jeg nå selv har blitt en av de vranglærerne som Bibelen advarer mot, og at jeg ikke får gjort noe med det. Det er bare slik. Men nå helt i det siste har det skjedd ting som har gjort at jeg har oppdaget at det aldeles ikke trenger være slik, og at det også her er mulig å komme opp med alternative tolkninger.

Hvis vi starter ut med Paulus denne gangen, så sier han "Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen." I det miljøet jeg vokste opp så var det helt opplagt at å tro løgnen var å tro på det liberalteologer, feminister, sosialister osv. kom opp med. Og jeg kan love deg at hvis du starter å lese Bibelen med en slik tanke i hodet så finner du massiv støtte. Men nå åpner det seg helt annen og for meg totalt uventet mulighet. For det viser seg at mange av nyhetene som ble mest delt på Facebook og Twitter under den amerikanske valgkampen var falske. Eller løgn. Eller "alternative fakta" for de som synes det høres bedre ut. Og folk trodde på dem. Faktisk var det så ille at de som har regnet på det mener at falske nyheter ble mer delt enn ekte i 2016. Og når man tenker på at en stadig større del av befolkningen bruker Facebook som sin primære nyhetskilde så begynner det å bli skremmende.

Det rareste er kanskje at noen av sakene som ble spredt ikke i egentlig forstand var falske nyheter, men heller satire. Grunnen til at de ble spredt som falske nyheter var at folk flest ikke leser mer enn første avsnitt og billedteksten før de hisser seg opp og sprer nyheten videre. Siden vi ikke har åpent innsyn inn i Facebook så er det litt vanskelig å lage god statistikk på ting. Men det som sannsynligvis var den mest spredte falske nyhetssaken hadde overskriften "Obama Signs Executive Order Banning The Pledge Of Allegiance In Schools Nationwide". Ut fra kommentarene å bedømme er dette en sak som vekker minst like sterke følelser i USA som spørsmålet om å ta Jesus ut av julesangene i skolene i Norge. Og de som har spredt saken har vært uhyggelig dårlige på kildekritikk. For jo lengre du leser, jo rarere blir artikkelen, og når du kommer til setninger av type "Stories like this have helped put my children through college, buy a new car, a home and even get the sex reassignment surgery my wife Barbara always wanted since she was a little boy", så bør man ta hintet. Dette er ikke en nyhet.

Ellers er det veldokumentert (i alle fall hvis man stoler på noe av det som står om i "venstremedia" som noen liker å kalle det) at et antall falske nyheter er laget kun for å hale annonsepenger fra Google. Eller kanskje til og med for å sverte den ene siden i valgkampen, spesielt i tilfeller der man har kunnet koble websidene mot russiske interesser.

Jesus sier «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Dette må jo åpenbart være den daglige kampen vi kristne har mot synden i verden, igjen i form av liberale teologer, kvinnelige prester, samboerskap og homofili? Det er i alle fall det jeg alltid har tenkt. Men slik jeg ser det er det fullt mulig å tenke seg at de neste årene kan dette verset brukes om moderate kristne som våger å stå opp mot en stadig mer egoistisk og kjælighetsløs kristendom og regjeringer som deler mange av de samme verdiene.

Det er noen ganger lett å glemme hvor religiøst USA egentlig er. Vi snakker om et land der 70% av befolkningen regner seg som kristne og 40% av befolkningen tror verden ble skapt for 6000 år siden. Foreløpige analyser tyder på at rundt 80% av de hvite evangelikale kristne som stemte, stemte Trump. Det er mye, og for de som ikke er veldig inne i slike systemer virker det kanskje litt rart. Men når det kommer en kandidat som er mot abort, mot homofile rettigheter og mot miljøvern, så har man som konservativ kristen ganske enkelt ikke noe valg. Det ser man sånn sett av valgdagsmålingene, for 20% av de som stemte Trump mente samtidig at han var uegnet som president.

Jeg har begynt å lure på om presidentvalget i USA markerer begynnelsen på slutten for demokratiet slik vi kjenner det i dag. Universet er i ferd med å bli splittet i to deler uten noen interaksjon mellom delene der den ene halvdelen bruker FOX News og Breitbart som nyhetskilder eller får denne typen nyheter i feed'en på Facebook. Hva som er mulig å gjøre her vet jeg ikke, og det ligger også langt utenfor det bloggen skal handle om.

Jeg har i tidligere bloggposter snakket om absolutte sannheter som ikke er åpne for diskusjon og som noen ganger "trumper" alt annet. Blant mange kristne i USA virker det som spørsmål om abort, homofili, fremmede religioner, statlige regulering og skytevåpen er i denne kategorien. Noen ganger må vi løfte blikket fra alle de tingene vi har forpliktet oss på å hate og frykte og heller se om det er noen større linjer som viser seg.

‘For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Bibelen forklarer seg selv

Bibelen kommer uten bruksanvisning. Det er sånn sett ikke veldig oppsiktsvekkende, de fleste bøker kommer tross alt uten. Men for en så komplisert bok som Bibelen som forkynner frelse og fortapelse og som i stor grad har vært med og formet verdenshistorien, så er det egentlig litt rart at den kommer uten noen form for fortolkningsnøkkel. Ulike prinsipp for fortolkning har vært prøvd opp gjennom, og de gir til dels ganske forskjellige resultater. Noen påstår at de ikke tolker Bibelen men leser det som står bokstavelig. Min påstand er at det er helt umulig og i beste fall gir en forståelse som er veldig selektiv.

En av bibelgruppene jeg var med på i ungdommen hadde som prinsipp at man skal la skrift forklare skrift. Også kjent som å la Bibelen tolke seg selv. Det går på ting som å tolke et vers ut fra sammenhengen det er skrevet, sjekke hvem teksten er skrevet til osv. Men viktigst av alt er å la tydelige vers forklare mindre tydelige vers. Virkelig vrange vers legger man bare stille og rolig til side og ser om man får mer ut av dem en annen gang. Det ligger også inne som et premiss at det bare finnes én riktig tolkning. En nødvendig del av dette er at Bibelen er 100% nøyaktig, eller at det i det minste er mulig å sette sammen en samling av håndskrifter som gjør den 100% nøyaktig.

Et lite eksempel: Paulus skriver "For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger" mens Jakob skriver "Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død". Reformerte kirker velger vanligvis Paulus sin versjon som tydeligst, mens katolske og ortodokse kirker velger Jakob. Det er relativt lett å finne støtte for begge syn i resten av Bibelen. Når man skal la skrift forklare skrift, så velger gjerne man det verset man synes er det tydeligste og bruker det som nøkkel til å forklare resten av Bibelen. Dermed forsterker man alle bibelversene som mener det samme og toner ned alle som ellers ville vært problematiske. Og nesten samme hva man velger så ender man opp med et tolkningssystem som er noenlunde internt konsistent.

Et problem som kanskje ikke er åpenbart er at så snart vi godtar at Bibelen er ufeilbarlig og skal tolke seg selv så avskjærer vi oss fra de fleste typer kritikk. Det er helt uinteressante hva vitenskapen sier, hva som står i historiebøkene, hva religionsforskere har kommet fram til eller hva andre kristne måtte mene. Sånn sett har vi laget oss et system som er fullstendig frikoblet fra resten av universet.

Noen ganger møter vi på ganske så tydelige vers som likevel viser seg å ikke være så viktige likevel. F.eks. sier Jesus: "Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene." Det å drive ut onde ånder og tale nye tungemål har blitt praktisert i stor stil, selv om det nok må sies at åndeutdrivelse nok ikke er like stuerent i vår tid. Men det å håndtere giftslanger er temmelig eksotisk. Det finnes noen sekter i USA som praktiserer "snake handling" på gudstjenestene og dermed mener det er bevist at de er de eneste rettroende. Utover det tror jeg de fleste er enige om at det nok aldri var ment å tolkes så bokstavelig som den delen av verset som går på nye tungemål.

Når det gjelder homofili er det også noen ganske få vers å støtte seg til. De er også relativt tydelige, og her er det sjelden tvil blant konservative kristne. Noen ganger kan man få inntrykk av at synet på homofili er den ene store saken som definerer og forener konservative kristne. Og jeg synes det er trist, for det er så mange gode saker man kunne engasjert seg i. F.eks. nevnte ikke Jesus homofili med ett ord, og da mener jeg vi må ha lov å spørre oss selv om hvor viktig dette egentlig er. Hvis man tar seg tid til å lese gjennom evangeliene vil man kanskje oppdage at Jesus talte mye om pengegriskhet og ikke veldig mye om seksualmoral. I bedehusene i dag taler man gjerne mye om seksualmoral og kanskje ikke fullt så mye om pengegriskhet. Og her virker det kanskje som man er litt selektive, for når det f.eks. står "for kjærligheten til penger er roten til alt ondt" så kan man ikke klage på at det ikke står tydelig nok.

Så kommer et av de vrangeste punktene, eller i alle fall det jeg har størst problem med å få folk til å forstå, nemlig mangel på debatterbarhet. Jesus sier: "Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp." Når noen kom til meg og skulle diskutere religion og ikke mente det samme som meg, så var de plutselig vranglærere som var på vei til helvete. Dermed var det min oppgave å omvende dem. Og du får en fryktelig dårlig debatt på den måten. Det er også et elendig utgangspunkt for en hver form for samarbeid. Nå etter at jeg rotet bort fasiten min så er jeg mye mer åpen og interessert i hva motparten mener. Men når jeg merker at de ser på meg som en fortapt synder som må omvendes, så kan jeg bli litt vrang. Og de skal heller får lov å kalle meg for intolerant. 

Det med mangel på debatterbarhet gjør også at det er vanskelig å tenke gjennom sine egne standpunkter på noen fornuftig måte. Hvis man f.eks. begynner å gå sitt eget syn på helvete etter i sømmene, så risikerer man å ende opp som en vranglærer som havner nettopp i helvete, så da lar man det kanskje heller bare ligge.

Til slutt kommer det siste punktet som ødelegger hele logikken. "Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." Her blir igjen verden splittet i to. Noen mener at alle som tar seg tid til å studere Bibelen ut fra de riktige prinsippene vil komme ut med noenlunde riktig tolkning, og at Den Hellige Ånd sin rolle har vært å ta vare på skriftene opp gjennom historien. Mens andre mener at man må være en ekte kristen og lese Bibelen under veiledning av Den Hellige Ånd for å kunne forstå den riktig. Så når man diskuterer religion og får høre at "Du ser det, at jeg leser Bibelen under veiledning av Den Hellige Ånd og han sier meg noe annet!", så vet du at diskusjonen er slutt. Egentlig har du ikke tapt diskusjonen, du har bare ingen mulighet til å vinne den.

Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvorfor så mange som leser Bibelen utfra dette prinsippet ender opp med lignende typer strenge systemer? Hvis vi f.eks. tenker oss at vi godtar at jorden er eldre enn 6000 år gammel, så setter vi plutselig vitenskapen foran en bokstavelig tolkning av skapelsesberetningen, og da er vi ute av systemet. Hvis vi finner ut at det ikke er nok med tro alene, så er vi plutselig på lag med de som godtar tradisjon ved siden av Bibelen, og det går i alle fall ikke. Hvis vi synes de delene av Bibelen som handler om nestekjærlighet og toleranse er de tydeligste, så kommer vi i fare for å forkaste den entydige tolkningen av Bibelen, og da har vi brukt "Bibelen forklarer seg selv"-prinsippet til å jobbe oss ut av nettopp dette prinsippet. For ikke å snakke om hvis vi påstår at LHBT-personer bør ha rettigheter i kirken. Da har vi godtatt at etikk og moral endrer seg over tid og har forkastet Bibelen som eneste kilde til guddommelig etikk for alle tider.

Dette er fryktelig tung materie å jobbe seg gjennom som voksen, og man skal være rimelig sikker på at man selv har rett før man prøver å dytte disse prinsippene på et barn. Dette kommer også uten inkludert sikkerhetsnett. For når man har basert livet sitt på at at hele Bibelen er 100% korrekt som lærebok innen naturvitenskap, historie og psykologi og har fordømt alle andre som tar lettere på det, så raser alt når systemet man har laget seg til slutt sprekker opp. Man kan ikke bare gå ett skritt tilbake og si at OK, så inneholder Bibelen kanskje en og annen historisk og naturvitenskapelig unøyaktighet, men alt som er viktig læremessig er i alle fall korrekt. Man blir nødt for å gå hele veien tilbake til start og vurdere på nytt alt man tidligere har tatt for gitt. Det er veldig lærerikt, men først og fremst gruelig tungt.