Bokanmeldelse: Krigene i det gamle testamentet

En av fordelene med å blogge er at man får bøker. Noen ganger til jul eller bursdag, andre ganger bare dukker de opp i posten. Nå har det seg slik at jeg har mange bøker jeg ønsker å lese men begrenset med tid til å gjøre det. Så tynne og lettleste bøker har helt klart størst sjanse til å nå fram.

Den boken jeg har prioritert denne gangen er altså "Krigene i Det gamle testamentet: Et forsøk på å forstå" av Olof Edsinger. Boken er på 142 sider pluss appendiks og noter, og emnet er tilstrekkelig spennende til at jeg ønsket å ta en kikk. Som dere alle husker fra søndagsskolen, så flyktet Israels folk fra slaveriet i Egypt og skulle innta det lovede land. Listen over folkeslag og konger som ble utryddet i de slagene som nødvendigvis fulgte er lang. Og mange har strevd med å forklare denne delen av Bibelen.

Boken havner helt klart i kategorien trosforsvar og er sånn sett skrevet for å styrke troen hos de som allerede mener noenlunde det samme som forfatteren. Det ser vi allerede i innledningen. Det er brukt 2 sider til "ulike tilnærmingsmåter" der et par av ytterpunktene blir presentert uten særlig drøfting, og man veldig raskt ender opp med prinsippet "Bibelen forklarer seg selv": "Burde ikke Jesu og apostlenes tilnærming til Det gamle testamentets beretninger være rettesnor også for oss, i dette tilfelle i vår søken etter forståelse av Bibelens mange krigsskildringer? Burde vi ikke slutte oss til det samme bibelsynet som vår Herre og Frelser?" Vanskelig å svare nei på disse spørsmålene, og allerede her skjønner vi at ting ikke kommer til å være åpent for diskusjon. Selv om han mot slutten av innledningen ber om overbærenhet dersom vi synes han går for langt i sin iver etter å forklare beretningene.

"Bibelen forklarer seg selv" er en måte å tolke Bibelen der den stort sett blir sett på isolert og man lar tydelige avsnitt forklare de mindre tydelige. Og når man starter med å anta at Bibelen er korrekt og henger sammen, så viser det seg som regel at man greier å få den til å bli korrekt og å henge sammen. "Bibelen forklarer seg selv", også kjent som "skrift forklarer skrift", er det prinsippet jeg er lært opp til. Jeg kjenner igjen mye av måten å tenke og argumentere på fra meg selv i tidligere år.

Mesteparten av boken er da også gjenfortelling av Bibelen. Og når Bibelen brukes for å rettferdiggjøre krigene i Bibelen så burde det ikke være noen stor overraskelse at man ender opp med å få alt til å passe sammen. Jeg velger å se på de store linjene i Bibelen som kjent stoff og hopper glatt over mesteparten av de delene av boken.

Det mest spenstige i hele boken er kanskje følgende avsnitt: "Som bibellesere kan man derfor si at vi stilles overfor to alternativer: Enten så aksepterer vi en ganske slående selvmotsigelse. Eller så drar vi den slutningen at Josva 10-11 er ment å skulle bli tolket hyperbolisk, og at det derfor slett ikke trenger å dreie seg om noen selvmotsigelse; i stedet handler det om at Josva og Dommerne er skrevet i ulike sjangre - den første i sjangeren «krigsskildring», den andre i sjangeren «realhistorie»".

Problematikken som ble tatt opp, er at noen av folkeslagene som ble utryddet til siste mann i Josvas bok dukker opp senere i historien og lager problemer, og blir da gjerne utryddet på nytt. Hvis man fortsatt skal anta at Bibelen er sann og konsistent, så er det ganske elegant å anta at de første gangene folkeslaget ble "utryddet" så var det hele en overdrivelse og boken det står i var ment å være i en sjanger som tillater overdrivelser. Spørsmålet om hva annet som skal tolkes på tilsvarende måte blir ikke behandlet.

Begrunnelsen for krigene er todelt. Folkeslagene fortjente å bli utryddet fordi de hadde en ond religion. Dessuten har Gud selv lovet Abraham at hans etterkommere skal bo i akkurat dette området: "Israelittenes erobring av Kanaans land var noe langt mer enn en etnisk rensing av det slaget vi forbinder med steder som Rwanda, Balkan og Darfur. Det var ikke først og fremst kanaaneernes etnisitet som var problemet. [...] Som vi snart skal komme tilbake til, var det i stedet kanaanernes religion som var forgiftet. Enda viktigere var det likevel at de landområdene som Israel erobret, allerede hadde blitt gitt dem av Herren selv - nærmere bestemt til deres stamfar Abraham."

Så er det et antall avsnitt som forteller om hvor fæle disse religionene er, og det kommer beskrivelser av barneofringer og tempelprostitusjon og til og med homofili. Og konklusjonen er enkel: "Faktum er at ingen sivilisert nasjon burde ha noen overbærenhet med en gruppe mennesker som praktiserte denne typen religion." Jeg tenker jo at når man har påvist at Josvas bok er av en sjanger som tillater overdrivelser, så ville et naturlig spørsmål være om det ikke var mulig å tenke seg at også begrunnelsen for krigene kunne være litt overdrevet? Det virker ikke som en slik tanke noen gang har streifet forfatteren.

Det er brukt noen sider på å sammenlikne islamsk jihad med krigene i det gamle testamentet. Her innrømmer jeg veldig lett at jeg ikke kan nok om islam til å bedømme nøyaktigheten av det som skrives. Men forfatteren greier ikke å løfte øynene fra Bibelen og sammenlikne ting fra et historisk perspektiv. Når han skriver at "Muhammed selv får bare private åpenbaringer - umulig for menneskene å verifisere", så er det forsåvidt sant. Men når han da trekker inn plagene i Egypt og kryssingen av Rødehavet som mer pålitelige historisk, så kan det kanskje virke litt rart for noen, spesielt siden det ikke finnes historiske kilder utenfor Bibelen som forteller om disse hendelsene.

Jeg kan heller ikke historien om korsfarerne godt nok til å kunne uttale meg om sammenlikningen med korstogene, men jeg kan slå fast at han har hatt en annen historiebok på videregående enn det jeg hadde. Her fra et sitat fra Copan og Flannagan: "Det var ikke blodtørstighet og grådighet, men kjærligheten til Gud og nesten som drev korstogsfarerne til å ofre sine liv for andre."

Boken tar opp mange interessante problemstillinger og besvarer spørsmålene ut fra hva Bibelen og andre apologeter sier om emnet. Mange av spørsmålene er krevende, og jeg kan ikke annet enn å si at det er modig å begi seg ut på å finne denne type svar. Ut fra omtaler av boken andre steder er det tydelig at den treffer målgruppen. Så hvis jeg skulle dristet meg til å trille terning, så ville jeg kanskje gitt boken en femmer?

Hvorfor er vi religiøse?

Neuroner, tegning fra 1899. 


Miskunn og sannhet skal møte hverandre,

rettferd og fred skal kysse hverandre.

Salme 85,11

Det høres sikker litt rart ut, men det bibelverset her var med og hjalp meg ut av min fundamentalistiske kristendom. Det er mange år siden jeg så at det var en balanse her som jeg ikke greide å finne hos meg selv. Sannhet og rettferdighet representerer de harde og logiske verdiene mens miskunn og fred er de myke verdiene. Og jeg forestilte meg at grunnen til at de "møtte" og "kysset" hverandre er at de er fra to ulike domener og ikke kan eksistere sammen. De kan ikke blandes med hverandre, men de kan akkurat berøre hverandre i grenseflaten mellom domenene. 

Det er selvsagt mulig å tenke seg helt andre tolkninger av dette verset, men etter litt lett googling så fant jeg veldig få spreke alternativer, så jeg holder på min tolkning. 

Nå kom jeg tilfeldigvis innom et innlegg ute på internett der ordene "opposing domains hypothesis" var nevnt. Jeg forstod ganske fort at her var det snakk om akkurat det som er beskrevet i verset fra Salmenes bok, og dette førte meg ut på oppdagelsesferd i nyere hjerneforskning.

Før vi går videre med hjerneforskningen: Midt på vinteren her i Norge er det vanlig at man setter seg i bilen og kjører til nærmeste kjøpesenter e.l. og kjøper et grantre. Gjerne et som er hugget i Danmark. Dette treet kjører man så hjem, og i god tid før 24. desember så sleper man det inn i stua, setter det i et stativ som er spesiallaget til formålet og pynter det med lys og glasskuler. Under grantreet legger man gjerne gjenstander som er pakket inn i papir og som man pakker ut igjen om kvelden. Noen går til og med rundt treet og synger sanger som man ikke hører annet enn i desember mens de holder hender. Hva er grunnen til at man ikke stopper opp og tenker at dette er egentlig utrolig pussige ting å gjøre?

Noe av det som har skjedd innen hjerneforskning i nyere tid er at man har fått så avanserte måter å lage bilder av hvordan hjernen jobber at man har mulighet til å se hvilke deler av hjernen som er koblet sammen. Og det har vist seg at hjernen består av flere separate nettverk som jobber nokså uavhengig av hverandre og med få kontaktpunker mellom. 

Det første nettverket de oppdaget var aktivt når en person ikke gjorde noe fornuftig. Dette ble derfor kalt for Default Mode Network, gjerne forkortet DMN. Så oppdaget de at når en person ble skannet mens han gjorde analytiske oppgaver, så var det et annet nettverk som var aktivt. Dette ble da kalt for Task Positive Network eller TPN. Man oppdaget også at disse to nettverkene er koblet slik at de ikke er aktive samtidig, og at man typisk bytter mange ganger mellom dem i løpet av en dag. 

Disse to nettverkene har veldig ulike ansvarsområder. DMN håndterer irrasjonelle ting som dagdrømmer, religion, sosiale ferdigheter, empati osv. Mens TPN holder styr på logikk og analyser. Det finnes et par nyere forskningsrapporter som antyder at f.eks. Aspergers syndrom kan skyldes at man ikke får skikkelig kontakt med det nettet i hjernen som holder styr på de irrasjonelle tingene, og dermed er det mulig å tenke seg at de tingene en med Asperger er spesielt god på finnes i TPN mens de han eller hun er spesielt dårlig på hører til DMN. 

En slik måte å dele hjernen gir mening innen flere religiøse fenomener. Hvorfor er det så vanskelig å avsløre at det religiøse systemet man har laget seg ikke er konsistent? Det skyldes selvsagt at den analytiske delen av hjernen blir skrudd av når den religiøse delen er aktiv. Hvorfor er det så lett å se at alle andre religioner og retninger er feil? Her vil jeg gjette at det fortsatt er den religiøse delen av hjernen som er aktiv og at det egentlig er den irrasjonelle frykten for fremmede idéer som slår inn, men at vi feiltolker det og tror at vi behandler det analytisk.

Hva skjer når man likevel, etter mange år, til slutt greier å se gjennom og avsløre sitt eget religiøse system? Det vet jeg ikke, og jeg tror ikke forskningen har kommet langt nok til å forklare det enda. Jeg kan forsikre om at det er en langvarig og krevende sak, og jeg er nokså sikker på at det er irreversibelt. Eplet er plukket ned og spist og kan ikke henges tilbake på treet.

Hvorfor er hjernen vår koblet slik? Det håper jeg å komme tilbake med en egen bloggpost om senere. Veldig kort tror jeg det har gitt oss fordeler og ulemper opp gjennom historien, og sannsynligvis mest fordeler. Det er nærliggende å tenke seg at siden religionene endrer seg mye raskere enn genene våre, så ligger det en fordel i å tilhøre en religion som gir fordeler framfor nabostammens religion. Man kan gjerne forestille seg at dette er darwinisme på steroider. I dag er det f.eks. mulig å tenke seg at HIV/AIDS er lite utbredt i Nord-Afrika pga. at religionen der har strengere seksualmoral enn religionene lengre sør i Afrika.

Politiske programmer, spesielt for fløypartier og særinteressepartier, inneholder mye stoff som bærer preg av å aldri ha vært innom den analytiske delen av hjernen. Og på en måte er det forståelig. Politikk som baserer seg på forskning og faglige utredninger er tross alt dørgende kjedelig. Så når du leser i avisen at forskere, journalister og lærere vanligvis tilhører det ytterste venstre, så er det ikke sikkert det er faglig begrunnet. Det trenger ikke bety annet enn at også disse folkene har en religiøs del av hjernen som trenger stimulering.

Barn som leker er vel kanskje det områder der det er lettest å se nytten av å ha et irrasjonelt nettverk i hjernen. For her har man muligheten til å ha det gøy samtidig som man forbereder seg på voksenlivet.

Dette er relativt ny forskning, og jeg tar alle mulige forbehold om at mye av dette vil kunne endre seg de neste årene. Av naturlige årsaker er det vanskelig å komme med bare én konklusjon denne gangen, så jeg prøver meg med 2. Velg den som passer best:

Konklusjon 1: Gud skapte deg med analytiske evner av en grunn. Bruk dem.

Konklusjon 2: Nyere forskning ser ut for å indikere at en evolusjonsmessig finurlighet gjør at en stor del av hjernen ikke blir fullt ut utnyttet uten at man har noen form for religiøse eller spirituelle eller i det minste irrasjonelle opplevelser å gå opp i. Det er bred enighet om at man bør bruke størst mulig del av hjernen. 

Sauer og geiter

Jeg har tidligere antydet, kanskje uten å skrive det veldig direkte, at Bibelen kan fungere som et ekkokammer. De erfaringene og verdiene du har med deg når du leser i Bibelen leser du inn i teksten på en måte som gir gjenklang og gjør at de kommer forsterket ut. Dette gjelder selv om du mener du leser Bibelen bokstavelig, kanskje spesielt da, for da er du mest sannsynligvis ikke klar over denne typen effekter. Og det handler sannsynligvis mer om hvordan vi mennesker er skrudd sammen enn om hvordan Bibelen er.

Når det gjelder advarslene om vranglære så har jeg fram til nå akseptert uten videre at jeg nå selv har blitt en av de vranglærerne som Bibelen advarer mot, og at jeg ikke får gjort noe med det. Det er bare slik. Men nå helt i det siste har det skjedd ting som har gjort at jeg har oppdaget at det aldeles ikke trenger være slik, og at det også her er mulig å komme opp med alternative tolkninger.

Hvis vi starter ut med Paulus denne gangen, så sier han "Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen." I det miljøet jeg vokste opp så var det helt opplagt at å tro løgnen var å tro på det liberalteologer, feminister, sosialister osv. kom opp med. Og jeg kan love deg at hvis du starter å lese Bibelen med en slik tanke i hodet så finner du massiv støtte. Men nå åpner det seg helt annen og for meg totalt uventet mulighet. For det viser seg at mange av nyhetene som ble mest delt på Facebook og Twitter under den amerikanske valgkampen var falske. Eller løgn. Eller "alternative fakta" for de som synes det høres bedre ut. Og folk trodde på dem. Faktisk var det så ille at de som har regnet på det mener at falske nyheter ble mer delt enn ekte i 2016. Og når man tenker på at en stadig større del av befolkningen bruker Facebook som sin primære nyhetskilde så begynner det å bli skremmende.

Det rareste er kanskje at noen av sakene som ble spredt ikke i egentlig forstand var falske nyheter, men heller satire. Grunnen til at de ble spredt som falske nyheter var at folk flest ikke leser mer enn første avsnitt og billedteksten før de hisser seg opp og sprer nyheten videre. Siden vi ikke har åpent innsyn inn i Facebook så er det litt vanskelig å lage god statistikk på ting. Men det som sannsynligvis var den mest spredte falske nyhetssaken hadde overskriften "Obama Signs Executive Order Banning The Pledge Of Allegiance In Schools Nationwide". Ut fra kommentarene å bedømme er dette en sak som vekker minst like sterke følelser i USA som spørsmålet om å ta Jesus ut av julesangene i skolene i Norge. Og de som har spredt saken har vært uhyggelig dårlige på kildekritikk. For jo lengre du leser, jo rarere blir artikkelen, og når du kommer til setninger av type "Stories like this have helped put my children through college, buy a new car, a home and even get the sex reassignment surgery my wife Barbara always wanted since she was a little boy", så bør man ta hintet. Dette er ikke en nyhet.

Ellers er det veldokumentert (i alle fall hvis man stoler på noe av det som står om i "venstremedia" som noen liker å kalle det) at et antall falske nyheter er laget kun for å hale annonsepenger fra Google. Eller kanskje til og med for å sverte den ene siden i valgkampen, spesielt i tilfeller der man har kunnet koble websidene mot russiske interesser.

Jesus sier «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Dette må jo åpenbart være den daglige kampen vi kristne har mot synden i verden, igjen i form av liberale teologer, kvinnelige prester, samboerskap og homofili? Det er i alle fall det jeg alltid har tenkt. Men slik jeg ser det er det fullt mulig å tenke seg at de neste årene kan dette verset brukes om moderate kristne som våger å stå opp mot en stadig mer egoistisk og kjælighetsløs kristendom og regjeringer som deler mange av de samme verdiene.

Det er noen ganger lett å glemme hvor religiøst USA egentlig er. Vi snakker om et land der 70% av befolkningen regner seg som kristne og 40% av befolkningen tror verden ble skapt for 6000 år siden. Foreløpige analyser tyder på at rundt 80% av de hvite evangelikale kristne som stemte, stemte Trump. Det er mye, og for de som ikke er veldig inne i slike systemer virker det kanskje litt rart. Men når det kommer en kandidat som er mot abort, mot homofile rettigheter og mot miljøvern, så har man som konservativ kristen ganske enkelt ikke noe valg. Det ser man sånn sett av valgdagsmålingene, for 20% av de som stemte Trump mente samtidig at han var uegnet som president.

Jeg har begynt å lure på om presidentvalget i USA markerer begynnelsen på slutten for demokratiet slik vi kjenner det i dag. Universet er i ferd med å bli splittet i to deler uten noen interaksjon mellom delene der den ene halvdelen bruker FOX News og Breitbart som nyhetskilder eller får denne typen nyheter i feed'en på Facebook. Hva som er mulig å gjøre her vet jeg ikke, og det ligger også langt utenfor det bloggen skal handle om.

Jeg har i tidligere bloggposter snakket om absolutte sannheter som ikke er åpne for diskusjon og som noen ganger "trumper" alt annet. Blant mange kristne i USA virker det som spørsmål om abort, homofili, fremmede religioner, statlige regulering og skytevåpen er i denne kategorien. Noen ganger må vi løfte blikket fra alle de tingene vi har forpliktet oss på å hate og frykte og heller se om det er noen større linjer som viser seg.

‘For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Bibelen forklarer seg selv

Bibelen kommer uten bruksanvisning. Det er sånn sett ikke veldig oppsiktsvekkende, de fleste bøker kommer tross alt uten. Men for en så komplisert bok som Bibelen som forkynner frelse og fortapelse og som i stor grad har vært med og formet verdenshistorien, så er det egentlig litt rart at den kommer uten noen form for fortolkningsnøkkel. Ulike prinsipp for fortolkning har vært prøvd opp gjennom, og de gir til dels ganske forskjellige resultater. Noen påstår at de ikke tolker Bibelen men leser det som står bokstavelig. Min påstand er at det er helt umulig og i beste fall gir en forståelse som er veldig selektiv.

En av bibelgruppene jeg var med på i ungdommen hadde som prinsipp at man skal la skrift forklare skrift. Også kjent som å la Bibelen tolke seg selv. Det går på ting som å tolke et vers ut fra sammenhengen det er skrevet, sjekke hvem teksten er skrevet til osv. Men viktigst av alt er å la tydelige vers forklare mindre tydelige vers. Virkelig vrange vers legger man bare stille og rolig til side og ser om man får mer ut av dem en annen gang. Det ligger også inne som et premiss at det bare finnes én riktig tolkning. En nødvendig del av dette er at Bibelen er 100% nøyaktig, eller at det i det minste er mulig å sette sammen en samling av håndskrifter som gjør den 100% nøyaktig.

Et lite eksempel: Paulus skriver "For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger" mens Jakob skriver "Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død". Reformerte kirker velger vanligvis Paulus sin versjon som tydeligst, mens katolske og ortodokse kirker velger Jakob. Det er relativt lett å finne støtte for begge syn i resten av Bibelen. Når man skal la skrift forklare skrift, så velger gjerne man det verset man synes er det tydeligste og bruker det som nøkkel til å forklare resten av Bibelen. Dermed forsterker man alle bibelversene som mener det samme og toner ned alle som ellers ville vært problematiske. Og nesten samme hva man velger så ender man opp med et tolkningssystem som er noenlunde internt konsistent.

Et problem som kanskje ikke er åpenbart er at så snart vi godtar at Bibelen er ufeilbarlig og skal tolke seg selv så avskjærer vi oss fra de fleste typer kritikk. Det er helt uinteressante hva vitenskapen sier, hva som står i historiebøkene, hva religionsforskere har kommet fram til eller hva andre kristne måtte mene. Sånn sett har vi laget oss et system som er fullstendig frikoblet fra resten av universet.

Noen ganger møter vi på ganske så tydelige vers som likevel viser seg å ikke være så viktige likevel. F.eks. sier Jesus: "Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene." Det å drive ut onde ånder og tale nye tungemål har blitt praktisert i stor stil, selv om det nok må sies at åndeutdrivelse nok ikke er like stuerent i vår tid. Men det å håndtere giftslanger er temmelig eksotisk. Det finnes noen sekter i USA som praktiserer "snake handling" på gudstjenestene og dermed mener det er bevist at de er de eneste rettroende. Utover det tror jeg de fleste er enige om at det nok aldri var ment å tolkes så bokstavelig som den delen av verset som går på nye tungemål.

Når det gjelder homofili er det også noen ganske få vers å støtte seg til. De er også relativt tydelige, og her er det sjelden tvil blant konservative kristne. Noen ganger kan man få inntrykk av at synet på homofili er den ene store saken som definerer og forener konservative kristne. Og jeg synes det er trist, for det er så mange gode saker man kunne engasjert seg i. F.eks. nevnte ikke Jesus homofili med ett ord, og da mener jeg vi må ha lov å spørre oss selv om hvor viktig dette egentlig er. Hvis man tar seg tid til å lese gjennom evangeliene vil man kanskje oppdage at Jesus talte mye om pengegriskhet og ikke veldig mye om seksualmoral. I bedehusene i dag taler man gjerne mye om seksualmoral og kanskje ikke fullt så mye om pengegriskhet. Og her virker det kanskje som man er litt selektive, for når det f.eks. står "for kjærligheten til penger er roten til alt ondt" så kan man ikke klage på at det ikke står tydelig nok.

Så kommer et av de vrangeste punktene, eller i alle fall det jeg har størst problem med å få folk til å forstå, nemlig mangel på debatterbarhet. Jesus sier: "Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp." Når noen kom til meg og skulle diskutere religion og ikke mente det samme som meg, så var de plutselig vranglærere som var på vei til helvete. Dermed var det min oppgave å omvende dem. Og du får en fryktelig dårlig debatt på den måten. Det er også et elendig utgangspunkt for en hver form for samarbeid. Nå etter at jeg rotet bort fasiten min så er jeg mye mer åpen og interessert i hva motparten mener. Men når jeg merker at de ser på meg som en fortapt synder som må omvendes, så kan jeg bli litt vrang. Og de skal heller får lov å kalle meg for intolerant. 

Det med mangel på debatterbarhet gjør også at det er vanskelig å tenke gjennom sine egne standpunkter på noen fornuftig måte. Hvis man f.eks. begynner å gå sitt eget syn på helvete etter i sømmene, så risikerer man å ende opp som en vranglærer som havner nettopp i helvete, så da lar man det kanskje heller bare ligge.

Til slutt kommer det siste punktet som ødelegger hele logikken. "Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." Her blir igjen verden splittet i to. Noen mener at alle som tar seg tid til å studere Bibelen ut fra de riktige prinsippene vil komme ut med noenlunde riktig tolkning, og at Den Hellige Ånd sin rolle har vært å ta vare på skriftene opp gjennom historien. Mens andre mener at man må være en ekte kristen og lese Bibelen under veiledning av Den Hellige Ånd for å kunne forstå den riktig. Så når man diskuterer religion og får høre at "Du ser det, at jeg leser Bibelen under veiledning av Den Hellige Ånd og han sier meg noe annet!", så vet du at diskusjonen er slutt. Egentlig har du ikke tapt diskusjonen, du har bare ingen mulighet til å vinne den.

Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvorfor så mange som leser Bibelen utfra dette prinsippet ender opp med lignende typer strenge systemer? Hvis vi f.eks. tenker oss at vi godtar at jorden er eldre enn 6000 år gammel, så setter vi plutselig vitenskapen foran en bokstavelig tolkning av skapelsesberetningen, og da er vi ute av systemet. Hvis vi finner ut at det ikke er nok med tro alene, så er vi plutselig på lag med de som godtar tradisjon ved siden av Bibelen, og det går i alle fall ikke. Hvis vi synes de delene av Bibelen som handler om nestekjærlighet og toleranse er de tydeligste, så kommer vi i fare for å forkaste den entydige tolkningen av Bibelen, og da har vi brukt "Bibelen forklarer seg selv"-prinsippet til å jobbe oss ut av nettopp dette prinsippet. For ikke å snakke om hvis vi påstår at LHBT-personer bør ha rettigheter i kirken. Da har vi godtatt at etikk og moral endrer seg over tid og har forkastet Bibelen som eneste kilde til guddommelig etikk for alle tider.

Dette er fryktelig tung materie å jobbe seg gjennom som voksen, og man skal være rimelig sikker på at man selv har rett før man prøver å dytte disse prinsippene på et barn. Dette kommer også uten inkludert sikkerhetsnett. For når man har basert livet sitt på at at hele Bibelen er 100% korrekt som lærebok innen naturvitenskap, historie og psykologi og har fordømt alle andre som tar lettere på det, så raser alt når systemet man har laget seg til slutt sprekker opp. Man kan ikke bare gå ett skritt tilbake og si at OK, så inneholder Bibelen kanskje en og annen historisk og naturvitenskapelig unøyaktighet, men alt som er viktig læremessig er i alle fall korrekt. Man blir nødt for å gå hele veien tilbake til start og vurdere på nytt alt man tidligere har tatt for gitt. Det er veldig lærerikt, men først og fremst gruelig tungt.

Litt om falsifiserbarhet

Copyright Castielli. Distributed under Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported

Hvis du slår opp "falsifiserbarhet" på Wikipedia, så vil du se at eksempelet de bruker er svaner. Påstanden "alle svaner er hvite" er falsifiserbar. Hvis du finner bare én eneste svane som er rød, grønn eller svart så blir påstanden falsifisert. Samme hvor mange millioner hvite svaner du har funnet så hjelper det ikke hvis det dukker opp bare én eneste svart. Og ja, det finnes svarte svaner.

Det at en påstand er falsifiserbar er ikke det samme som at den er feil og kommer til å bli falsifisert. Påstanden "det finnes ikke grønne svaner" er falsifiserbar, men så vidt jeg vet så er den ikke falsifisert, rett og slett fordi ingen har funnet grønne svaner.

Vi prøver oss på en påstand som ikke er falsifiserbar:

- Jeg har en gnom i kjelleren.
- Eh, javel? Hvordan ser den ut?
- Den velger vanligvis å være usynlig.
- Vanligvis?
- Ja, ungene har sett den en gang. De forteller at den var grønn med lysende gule øyne.
- OK... Det hørtes vel egentlig mest ut som de har sett en dårlig episode av Scooby Doo?
- Nei, nei. Ungene kom løpende opp trappen. Du skulle sett hvor redde de var. Noen ganger hører vi den romstere i veggene om natten.
- Du har selvsagt sjekket at du ikke har rotter i huset?
- Hvorfor skulle jeg det? Det er jo helt opplagt at det er gnomen vi hører. En gang rev den til og med ned et bilde som hang på stueveggen midt på natta. Det var et forferdelig brak. Og så stjeler den sokker. Vi har en hel skuff med enslige sokker der gnomen har vært og stjålet den andre.

Tilsynelatende er det ikke noen vesentlig forskjell på påstandene "alle svaner er hvite" og "jeg har en gnom i kjelleren". Men i påstanden "alle svaner er hvite" ligger det implisitt at hvis man greier å finne en grønn eller svart svane uten at noen har vært ute med malerkosten, så er påstanden falsifisert. Når man begynner å grave litt i "jeg har en gnom i kjelleren", så viser det seg derimot ganske fort at det ikke er mulig å sette opp objektive kriterier for å falsifisere påstanden. Ikke bare det. Det viser seg også at fenomener som er vanskelige å forklare på annet vis blir brukt som en verifikasjon av påstanden.

Innen religion er det svært vanlig å møte på påstander som er helt umulig å falsifisere. Jeg prøver å sette opp en dialog for å illustrere:

- Jorden er nokså nøyaktig 6000 år gammel!
- OK? Jeg forstår du ikke er gammel nok til å ha sett "Det var en gang et menneske" på TV?
- Joda, jeg har sett det. Det er bare propaganda. Du vet vel at det er en sammensvergelse blant vitenskapsfolk for å få oss til å tro at universet er gammelt?
- Nei, jeg må innrømme at jeg ikke hadde fått med meg det... Men hvordan vet du alderen?
- Det er bare å regne seg bakover i slektsstavlene i Bibelen. Da vil du se at Adam ble skapt for nokså nøyaktig 6000 år siden.
- Nå er det vel et antall fenomener som blir vanskelige å forklare hvis jorden er bare 6000 år. Hva med lyset fra fjerne galakser som har nådd oss?
- Det er mange gode forklaringer på det. Det enkleste er om Gud bare skapte lyset mellom stjernene.
- Så du mener det universet vi ser bare er verdens største lysbildeshow?
- Ikke nødvendigvis. Det er andre gode forklaringer også. Den mest lovende til nå er at midt i universet var det et hvitt hull der jorden ble liggende. Det ville gjort at tiden hos oss gikk mye langsommere enn i resten av universet. Så da kunne Gud både skape galaksene og lyset kunne nå fram til jorden i løpet av en dag.
- Og hvordan får vi påvist et slikt hvitt hull?
- Det er ikke mulig. De som har regnet på det har funnet ut at det ikke finnes noen måte vi kan oppdage noe slikt.
- Det var jo sånn sett beleilig. Hva med all oljen vi har i Nordsjøen? Hvor kommer den fra hvis jorden er bare 6000 år gammel?
- Det er enkelt. Gud skapte den.
- Ja, det var jo opplagt. At jeg ikke tenkte på det... Hva med dinosaurene? Ikke plass til dem i arken?
- Joda, det var det. Men de ble i all hovedsak utryddet av den 800 år lange istiden etter vannflommen.
- OK, så de norske fjordene ble ikke dannet for 2,5 millioner år siden men for ca. 4000 år siden?
- Det stemmer!
- Apropos vannflommen... Den fant jo sted helt opp mot historisk tid.
- I år 2348 f.kr. for å være nøyaktig.
- Du verden. Igjen basert på slektstavler antar jeg?
- Stemmer det.
- Hva med egypterne? Vannflommen kom jo i en periode der de drev og bygget pyramider. Hvordan greide de å ta opp igjen pyramidebyggingen etter at de ble utslettet av vannet?
- Det er selvsagt bare tull. For å få pyramidene til å virke gamle har de såkalte vitenskapsfolkene plassert alle faraoene etter hverandre. Alle forstår jo at for å få dette til å gå opp må de har regjert 2 eller 3 samtidig, mest sannsynlig over ulike deler av Egypt. Og bare for å understreke hvor udugelige vitenskapfolkene våre er, så har de ikke oppdaget at alle pyramidene er bygget på de steinlagene som ble avsatt etter flommen.

Som man ser, så er det ganske enkelt ikke mulig å pønske ut et argument som virker her. Og jeg tenker vel at selv om det skulle vise seg å være en Gud som har skapt jorden, så kommer vi mye lengre ved å forske på disse tingene enn ved å bare sitte ned og fortelle oss selv at dette finner vi aldri ut av likevel.

Innen vitenskap er falsifiserbarhet helt kritisk viktig. På mange områder er det slik vitenskapen kommer seg framover. Det er sjelden ting er fullt ut verifiserbare, dermed må man falsifisere gjeldende teorier for å komme videre.  For noen som ser vitenskapen fra sidelinjen så vil det kunne se ut som vingling. Spesielt innen en del religiøse miljøer der fasiten er gitt på forhånd, vil man finne utallige bevis på hvordan vitenskapen i sin iver etter å forklare universet uten å trekke inn Gud feiler på spektakulært vis gang etter gang.

Mangel av falsifiserbarhet er kanskje tydeligst når det står mellom religion og vitenskap. Men også når man diskuter religion kommer dette opp. Er det Luther eller Calvin som har rett? Eller kanskje Paven? Eller ligger sannheten fortsatt et sted der ute og venter på å bli oppdaget? Min påstand er det får vi aldri vite, for ingen av systemene er falsifiserbare. Og det er helt greit, for hvis alt vi holdt på med var falsifiserbart, så var det bare vitenskap og ingen religion.

Da jeg kom til det punktet der jeg måtte skrote mitt fundamentalistiske bibelsyn var det egentlig to viktige ting som skjedde. Det første var at verden ble kompleks. Tidligere hadde den vært enkel, og det var som regel de enkle løsningene jeg mente ville fungere best. Det andre som skjedde var at jeg ble oppmerksom på mange av de logiske feilslutningene jeg selv hadde gjort. Og det å diskutere religion som om det var vitenskap var bare en av mange.

Det som skremmer meg mest, er at det føles som om stadig flere påstander som skulle vært falsifiserbare ender opp med å bli "gnom i kjelleren"-diskusjoner. Når man i den amerikanske valgkampen slenger ut en påstand om at det foregår valgfusk i stor stil til fordel for demokratene, så burde det være en lett sak for observatører og valgforskere å si at dette har vi tilbakevist for lenge siden, det har ikke vært og er ikke blitt et problem. Men det eneste man oppnår med det er å bli møtt med stadig villere konspirasjonsteorier, og alle forsøk på å imøtegå disse blir sett på som en bekreftelse på at det må foregå noe snusk. Det er fortsatt folk som blir syke av mobilstråling, som tror vaksiner fører til autisme, og som påstår at fly slipper ned kjemikalier over oss for at vi skal bli lettere å kontrollere. Og det finnes ikke et argument i hele verden som biter på dem. Så man kan gjerne si at diskusjonen er gått fra å være vitenskapelig til å bli religiøs.

Så neste gang du følger en diskusjon der begge parter er overbevist om at de har vunnet, så ta en ekstra sjekk på om mangel på falsifiserbarhet spiller en rolle på en eller begge sider.

Personlighetstyper og kristendom

Hvis man googler kombinasjoner av personlighetstyper og kristendom, så vil man finne ganske mange kristne sider som forteller hvorfor man skal unngå å ta personlighetstester. Argumentet som ser ut for å gå igjen er at Bibelen forteller oss at mennesket i sin naturlige form er bare ondskapsfult og at det er galt å begynne å lete etter positive karaktertrekk.

For de som aldri har vært i noe skikkelig konservativt miljø kan det være vanskelig å forstå hvor dypt dette her virkelig sitter. Derfor skal jeg sette av plass til et par sitater. Dette her kunne vært meg for 25 år siden, rent bortsett fra at jeg aldri har vært så flink til å bruke vanskelig ord. (For å slippe å vedlikeholde lenker så er sitatene uten referanser. Man finner dem ved å google):

"The cult of personality testing threatens to throw our understanding of the person dangerously off balance. I would suggest that it is here that we find its greatest dangers. Personality testing can foster and encourage the myth of the ‘rich internal self’ and the moral obfuscation that can so often accompany it. On the basis of a rudimentary quiz, a test such as the MBTI offers us a flattering image of who we truly are. It assures us that our personalities are healthy and natural. We are heroic figures—‘crafters’, ‘composers’, ‘protectors’, and ‘counselors’—and the world should learn to value us more. We don’t really encounter sin and fallenness in the world of such personality testing; even pathology does not make an appearance."

"The Bible has the truth about mankind. Personality tests, at their best, are a combination of information and misinformation, truth and fiction, cobbled together. We have recommended for years that Christians refrain from using personality tests and, if possible, refuse to take them. Understanding the self comes from the Bible, not from the imaginative and even educated guesses of humans, who are by nature self-deceived."

Hvis man på den annen side googler personlighetsutvikling og kristendom, så får man kanskje en ny overraskelse. For dette er nemlig helt greit. Selvsagt forutsatt at målet er å få mer av personligheten til Jesus.

Nå sier egen erfaring meg at de fleste mennesker jeg treffer på er hyggelige folk som gjør sitt beste. Det har også vist seg at de har en jevnt over fin miks av gode og dårlige egenskaper. Og det gjelder alle, kristne som ikke-kristne.

Når det gjelder personlighetstyper, så finnes det i all hovedsak 2 modeller å velge mellom. Det er Big 5 som har en viss aksept blant forskere, men som bare gir deg 5 tall mellom null og hundre og egentlig forteller veldig lite. Og så har vi Myers-Briggs som har mange problemer, men som i mye større grad ender opp med å beskrive en personlighetstype som mange kjenner seg igjen i. 

Big 5 beskriver en person ut fra 5 akser som på engelsk har fått navnene "openness to experience", "conscientiousness", "extraversion", "agreeableness" og "neuroticism". Norske oversettelser varierer litt, jeg kommer til å bruke "åpenhet", "kontroll", "utadvendthet", "omgjengelighet" og "neurotisisme".

Nå vil jeg prøve om det er mulig å tenke seg hvordan plasseringen langs de ulike aksene i Big 5 vil påvirke en persons forhold til kristendom.

Den første egenskapen vi ser på er utadvendthet. Utadvendte folk som kommer til gudstjeneste på søndagen er sannsynligvis interessert i å hilse på flest mulig. Innadvendte ønsker kanskje å sitte ned og føle på stemningen. Og jeg tror begge deler er greit. Noen menigheter med en veldig utadvendt profil har kanskje så mange som skal ønske folk velkommen at det kan være en prøvelse for innadvendte personer å få satt seg ned i hjørnet sitt.

Graden av omgjengelighet er også viktig. De som har har forsket på sammenheng mellom personlighetstyper og religion har kommet fram til en litt lite intuitiv sammenheng her: Det har nemlig vist seg at folk med stor grad av omgjengelighet har større sannsynlighet for å være religiøse, og også større sannsynlighet for å ha en fundamentalistisk religion. Min egen erfaring tilsier at mange av de mest fundamentale kristne jeg har møtt er fantastisk hyggelige mennesker. Men selv om min egen erfaring stemmer med det forskerne har kommet fram til, så synes jeg det virker rart. Noen steder finner man "agreeableness" oversatt med "varme", og da tenker man lett varme følelser i ene enden og kald logikk i andre enden. Og da er det lett å tenke seg at det sitter noen i den ene enden her og mener at vi som kristent land er forpliktet til å ta imot alle mennesker som ønsker å komme til oss. Mens det sitter noen kaldere og mer logiske personer i andre enden og påpeker at det faktisk aldri vil kunne fungere. Og jeg vil egentlig si at begge deler er greit og at begge typer trengs. Og jeg tror at folk i begge ender her kan fungere sammen.

Så har vi kontroll. Noen mennesker er organiserte og pålitelige. Andre er fleksible og spontane og mange ganger kreative. De menneskene som har høy skår på kontroll vil vanligvis ha egenskaper som blir sett på som positive i tradisjonelle kristne miljøer. De er stort sett pålitelige og flittige og står gjerne tidlig opp om morgenen. Veldig høy skår på kontroll vil noen ganger føre til at man ender opp med en veldig streng og detaljert kristendom med veldig mange ting å passe på, mens folk med veldig lav skår kanskje ha problemer med å finne seg til rette i mange kristne sammenhenger.

Den egenskapen som kanskje har mest å si for hvilken type kristendom man ender opp med, er graden av åpenhet. Har man liten grad av åpenhet så søker man trygghet. Og da er det kanskje lett å tenke seg at man som trygghetssøker ender opp på et lite konservativt bedehus. Mens en med høy grad av åpenhet ønsker å åpne for nye tanker og ideer. Og langs denne aksen er det kanskje de største konfliktene finnes. Og her har jeg ikke noen gode forslag på hva som kan gjøres. For i den ene enden sitter det folk som synes det er greit med trommer og bass, godtar både samboere og homofile, og er villige til å diskutere både søndagsåpne butikker og legalisering av narkotika. Mens i den andre enden sitter de som mener at alt dette er djevelens verk og at alt som ikke fantes på bedehuset i 1850 ganske sikkert er synd. Heldigvis befinner de fleste seg et sted mellom disse ytterpunktene. Men likevel, denne er vanskelig.

Den siste parameteren er neurotisisme. Folk som skårer lavt her vil sannsynligvis bli sett på som stødige og skikkelige kristne, mens folk som skårer høyt kanskje vil streve med å bli akseptert. Det finnes forskning som tyder på at folk med høy grad av neurotisisme har større sannsynlighet for å være med i en religiøs sammenheng på grunn av fordelene det gir.

Jeg kan vel røpe at i personlighetstester pleier jeg å få relativt lav skår på kontroll og omgjengelighet og høy skår på åpenhet. Så egentlig har jeg en personlighetstype som skal ha problemer med å finne seg til rette i veldig mange tradisjonelle kristne sammenhenger. Samtidig laget jeg meg et system som ikke passet særlig godt med personligheten min. Mitt system var veldig strengt med mange regler, og ville egentlig passet godt for noen med høy grad av kontroll. Samtidig var fasiten gitt og det var liten mulighet for å tenke nytt. Og dermed ble jeg presset vekk fra åpenhet. Men introversjon og lav grad av omgjengelighet passet derimot veldig godt, for systemet mitt var på alle vis innesluttet.

På alle områder i livet er man nødt for å strekke seg. Det gjelder i jobbsammenheng, i familien, fritidsaktiviteter osv. Selv om man er introvert så kan man veldig godt ha ansvaret for den daglige kontakten med en viktig kunde. Samtidig er det veldig greit å være klar over at man er introvert slik at man ikke søker på den ledige jobben som selger. Og selv om man er trygghetssøker, så kan man av og til utfordre seg selv med å teste ut nye ting.

Problemet mitt i forhold til kristendom var at jeg valgte en kristendom som krevde at jeg strakk meg konstant i veldig lite hensiktsmessige retninger. Som introvert burde jeg utfordret meg selv på å være sosial, i passe doser. Jeg burde godtatt at jeg har lav skår på kontroll og dermed er bedre på å holde den store oversikten enn å holde styr på en mengde detaljer. Og med høy skår på åpenhet så skulle jeg i alle fall ikke valgt med en kristendom som var fullstendig stengt for nye impulser. Så resultatet mitt var at jeg over altfor mange år brukte mye av energien min på å være en type person som jeg aldri var skapt til å være. Og til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ta et par skritt tilbake og prøve å finne ut hva jeg egentlig holdt på med. Og selv om det finnes en del folk som kan fortelle at alt man trenger å vite om seg selv som person finnes i Bibelen, så kan jeg forsikre om at jeg aldri greide å finne det. Jeg har brukt lang tid i godt voksen alder på å finne ut hvem jeg egentlig er.

Dermed kommer jeg igjen inn på det med hensiktsmessighet. Hvis man først skal velge seg en religion, så kan man like godt velge en man trives med. Er man detaljfokusert og trygghetssøkende av natur, så er det selvsagt ikke noe galt med å velge seg en konservativ kristendom med mange regler og trygge rammer. Men en ekstra bonus hvis man forstår at ikke alle andre trenger det samme.

Så bare helt uhøytidelig, hvilken type person var Jesus? Vi vet at han talte for store folkemengder, men at han trengte mye tid for seg selv etterpå. Noe jeg tenker indikerer en viss grad av introversjon. Han var sterk motstander av fariseerne med alle sine detaljerte lover og forskrifter, så jeg tenker han kommer litt ned på skalaen for kontroll. Han var definitivt åpen for nye ideer. Og han må nødvendigvis ha skåret kjempehøyt på omgjengelighet og varme. Den episoden på tempelplassen kunne kanskje indikere en viss grad av neurotisisme, men ellers tyder det mest på at han må ha vært bunnsolid.

Men hvis dette skulle være riktig, betyr det at vi har funnet en type personlighet som alle kristne skal jobbe mot? Der er jeg nokså sikker på at svaret er nei. Hvis Gud skapte alle de fantastiske personlighetstypene som finnes, så er det er fordi han ville ha en fargerik verden. Gud kunne utmerket godt ha skapt verden i svart/hvitt, men han valgte farger.

Kan det tenkes at det finnes en type guddommelig sinnelag der alle akser slutter å eksistere og alle bokser forsvinner? Jeg har til nå ikke sett noe som tyder på det. Jeg har til nå ikke møtt noen som er så midt i sannheten at det ikke lengre er mulig å plassere dem sånn noenlunde på de ulike aksene. Det at mange kristne virker å ha mange av de samme egenskapene tror jeg dels har å gjøre med hvilken type personer som søker seg til kristne miljøer og dels hvordan de har lært seg at kristne skal være.

I våre dager er det mange kirkesamfunn som faktisk bruker personlighetstester i menighetsarbeidet. De som har fått mest oppmerksomhet på dette i Norge er sannsynligvis IMI Kirken som går relativt høyt ut og annonserer Myers-Briggs kurs. Og jeg synes det er bra. Det setter et fokus på forskjellighet som jeg tror er helt nødvendig.

Paulus sammenligner mennesker i menigheten med en kropp som består av ulike deler med ulike funksjoner og egenskaper: "Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere»."

System X

I denne bloggposten skal jeg prøve etter beste evne å sette opp og pirke litt i deler av idésystemet jeg hadde som 20-åring. De første avsnittene her kan virke tunge og nerdete, men heng med likevel. Det blir mer lettlest etter hvert, og jeg håper emnet viser seg å være interessant. Jeg tror dette kan være nyttig for å forstå hvordan slike systemer henger sammen for å forstå sitt eget verdensbildet og for å forstå hva som skjer i både kristne sekter og politiske fløypartier.

Denne gangen låner jeg og spinner videre på en tanke fra Douglas R. Hofstadter sin bok "Metamagical Themas" som inneholder en utvidet versjon av spalten med samme navn han skrev for Scientific American. Han har et kapittel om selvreplikerende strukturer der han bl.a. gjengir innholdet i et brev han fikk fra en Donald R. Going i etterkant av at den opprinnelige artikkelen stod på trykk. Going introduserer et System X som en måte å representere et religiøst idésystem. Jeg har ikke greid å finne andre som har satt dette opp på samme måte, og så langt jeg vet, så er ikke dette formalisert. Så jeg tillater meg å gjengi dette nokså fritt og spinne videre på det.

La oss se litt på følgende setning: "Min store oppgave i livet er å overbevise andre om at denne setningen er sann". En veldig rar setning, og jeg skulle vært bra teit for å gå inn på et slikt prosjekt. Men setningen inneholder noe av det som skal til for at en idé skal begynne å spre seg på egenhånd. For hvis du greier å overbevise noen om at setningen er sann, så er de plutselig forpliktet til å være med og spre setningen videre. En annen egenskap man like godt kan legge merke til med det samme, er at setningen inneholder sin egen interne logikk. Det er ikke noe fra utsiden som gir den tyngde.

La oss gå ett skritt videre. Her er en nokså fritt gjengitt versjon av det opprinnelige System X fra boken til Hofstadter:

System X

• System X er sant. Alle tilsynelatende selvmotsigelser har en god forklaring.
• Alle som tror på System X kommer til himmelen.
• Det er min plikt å forkynne System X for andre mennesker.

Dette begynner å ligne litt på religion. Foreløpig litt skralt med innhold, men noen observasjoner kan vi gjøre allerede nå. Noe av det viktigste er at bevisene for at System X er sant bare finnes inne i System X. Når man befinner seg inne i System X blir det til gjengjeld absolutte sannheter. Dette gjør at vi veldig fort ender opp med innsidelogikk og utsidelogikk der utsidelogikken ikke trenger være nøytral, den kommer bare fra en person som sitter med sitt eget System X som ikke er kompatibelt med mitt System X. Og her er det rom for virkelig spektakulære diskusjoner der man ikke engang greier å bli enige om hva man egentlig diskuterer.

Det neste man må ha klart for seg, er hva et slikt system ikke er. Bibelen er ikke et slikt system. Martin Luther sine skrifter er ikke et slikt system. Dette systemet oppstår i hodet til hver enkelt person. Så Martin Luther sitt System X forsvant med Martin Luther. Men vi kan si en del om hvordan det må ha vært og hvordan det utviklet seg over tid ut fra det Martin Luther skrev. To religiøse mennesker som går i samme menighet og leser de samme bekjennelsesskriftene vil ende opp med hvert sitt unike System X. Men det er stor sannsynlighet for at de vil være tilstrekkelig like til at begge kan bruke innsidelogikk og forstå hverandre når de snakker sammen. Jeg er ganske sikker på at alle religiøse mennesker i verden sitter med hvert sitt helt unike System X.

Det er også viktig å forstå at siden dette systemet bare finnes i hver enkelt person sitt hode så er det også i utgangspunktet frikoblet fra alt annet og eksisterer kun som en egen boble eller et parallelt univers skilt fra alt annet. Og jo mer man isolerer seg fra omverdenen, jo særere system er det mulig å lage. Er man med i en tilstrekkelig sær sekt som krever at man i størst mulig grad avstår å samhandle med denne syndige verden, så er det mulig å komme virkelig ut og sykle, selv om man i utgangspunktet er en ganske så normal og oppegående person.

Jeg tenker det er mange måter man kan holde sitt eget System X noenlunde sunt. Det å holde seg oppdatert på gjeldende forskning er bra, så lenge man er åpen og ærlig og ikke gjør det bare for å kunne avfeie alt sammen med et velvalgt bibelvers eller for å plukke ut akkurat det som passer med ens eget system. Det å ha venner fra ulike typer miljøer er bra, så lenge man er oppriktig interessert i hva de mener og ikke skaffer seg venner utelukkende for å få en mulighet til å misjonere for dem.

Som medlem av en religiøs gruppe oppstår det sannsynligvis også en slags "System Y" som er det settet med meninger man føler man må presentere for å bli akseptert i gruppen. Dette kan også inkludere hvordan man kler seg og oppfører seg. Mye av dette bør egentlig stemme ganske greit med ens eget System X. Men en del ting gjør det ganske sikkert ikke. Det kan være perifere ting som bare ikke stikker så veldig dypt, eller det kan være sentrale punkter der man virkelig er fundamentalt uenig uten å ha mulighet til å si noe om det. Hvis spriket mellom System X og System Y blir tilstrekkelig stort så vil man, så langt jeg kan se, ha valget mellom å justere sitt System X, bryte ut av gruppen, eller fortsette å leve som en hykler. Kostnaden ved å bryte ut av gruppen vil være med og avgjøre hva man ender opp med. 

Slike religiøse systemer inneholder ofte en form for "mothake"eller innelåsing som gjør det vanskelig å endre systemet, uavhengig av hvor uhensiktsmessig det måtte være i sin nåværende form. Det går gjerne på ting som at det vil såre Gud, føre en til en evig fortapelse, gjøre at man blir utstøtt fra miljøet man hører til eller fra familien osv.

Og til slutt så har vi gjerne en form for "misjonsbefaling" som gjør at budskapet blir spredt videre.

Da jeg var rundt 30 år opplevde jeg et behov for å forstå mer av meg selv og verden rundt meg. Det gjorde at jeg gradvis og over mange år begynte å forstå hvordan mitt eget System X var skrudd sammen. Nå skal jeg prøve å sette opp en svært forenklet og svært ufullstendig utgave av mitt eget System X fra da jeg var 20 år gammel.

System X

• Bibelen er Guds fullkomne ord. Alle selvmotsigelser er bare tilsynelatende og kan alltid forklares på et eller annet vis. 
• Jeg er en av svært få personer som virkelig har funnet sannheten. De fleste andre er bare fanget i religiøse systemer som de har konstruert selv. 
• Alle som ikke har funnet den samme sannheten som jeg kommer til helvete. 
• [...]
• Skilsmisse er synd ut fra Bibelen, men kan forsvares i enkelte tilfeller. 
• Det er ikke mulig å forsvare et forbud mot alkohol ut fra Bibelen, men jeg tror likevel det er best å være totalavholds for min egen del. 
• Bibelen omtaler menn og kvinner som likeverdige selv om de har ulike oppgaver. 
• [...]

Jeg er av natur introvert, noe som nok forklarer hvorfor jeg aldri fikk på plass et skikkelig punkt om hvordan budskapet skulle spres videre. Jeg var på dette tidspunktet heller ikke med i noen gruppe av likesinnede. Så mitt System X var veldig stusselig og introvert. 

Da jeg var noe sånn som 17-18 år mente jeg at skilsmisse fra totalforbudt ut fra Bibelen. Så det var et av de punktene i systemet mitt som endret seg. Jeg var klar over at jeg med endringen var på kollisjonskurs med mange konservative kristne rundt meg. Og jeg strevde med å få det til å passe inn i min egen måte å tolke Bibelen. Men jeg mente (og mener fortsatt) at man har en større forpliktelse overfor egne barn enn overfor ektefellen, selv om det er vanskelig å forsvare ut fra Bibelen. Jeg hadde også sett tilfeller der den ene parten var i ferd med å gå fullstendig til grunne i ekteskap som etter min vurdering ikke kunne reddes. Så her var det det virkelige livet som meldte seg og laget trøbbel for systemet mitt. 

Når det gjelder alkohol, så er jeg fra en slekt som er preget av totalavhold. Og der mente jeg selv at totalavhold var det eneste riktige ut fra Bibelen. Men så var det en dag jeg fant på at jeg skulle ta for meg bibelordboken og se hva som stod om dette. Jeg leste alle bibelversene som inneholdt ordene "vin" eller "sterk drikk", og konkluderte med at det var helt umulig å forsvare den typen totalavhold der man skal prøve å hindre flest mulig andre i å få tak i alkohol. Det finnes noen få advarsler i Bibelen om overdrevent alkoholbruk. Det finnes også et par vers som kan brukes til å forsvare totalavhold for egen del. Men ellers er det meste positivt. Så her er et eksempel på at systemet mitt ble justert etter ny lesning av Bibelen. 

Det punktet om å anta at Bibelen omtaler menn og kvinner som likeverdige høres kanskje litt rart ut. For det er vel bare å slå opp og sjekke? Det gjorde jeg også, og jeg greide alltid å finne en god forklaring på avsnitt som var litt vanskelige. Og selv om jeg mener jeg har lest hele Bibelen mer enn 50 ganger, så gikk det ikke opp for meg at kvinner i store deler av Bibelen er beskrevet som en eiendel. Så her tror jeg at mitt System X har virket som et kraftig filter som gjorde at jeg ikke oppdaget hva som faktisk stod i teksten jeg leste. Det finnes fortsatt konservative kristne (både menn og kvinner) som ikke ser noe prinsipielt problem i at mannen eier og hersker over kona. Men for min del ble en slik tanke ødeleggende for mitt eget System X. 

Det å komme til det punktet der jeg greide å avsløre mitt eget System X har vært en ubehagelig og tidkrevende prosess. Og det å skaffe meg innsikt i hvordan og hvorfor jeg har laget systemet slik som det ble, har gjort noe med meg som person. Jeg har fortsatt mitt System X, men det er forskjellig fra det jeg hadde for 25 år siden, og jeg er for en stor del klar over hvordan det er skrudd sammen. For 25 år siden var jeg litt for skråsikker på egne vurderinger. I dag bruker jeg lett litt for mye tid på å analysere meg selv for å finne ut hvordan jeg kan gjøre ting enda bedre neste gang. Og det er ikke sikkert at det ene er bedre enn det andre. 

Så mitt forslag er egentlig at hvis man befinner seg i et hensiktsmessig religiøst system og trives der, så la ting være som de er. Det å begynne å dissekere sitt eget System X kan være ubehagelig, og jeg tror det kan få så store konsekvenser at det ikke er sikkert det er verdt det. 

Samtidig tror jeg at folk som deltar i debattene kan ha nytte av å forstå hvordan slike systemer henger sammen. For når jeg sitter og leser f.eks. DagensDebatt.no eller Verdidebatt.no så hender det at jeg treffer på et innlegg som jeg føler er totalt ulogisk og bommer fullstendig på målet. Likevel får innlegget masse likes, delinger og positive kommentarer. Da er min teori at det er skrevet fra innsiden av et System X der det virker logisk og gir mening. Og at innlegget gir gjenklang i mange andre sitt System X, men ikke i mitt.