Ønsker Gud å bli bevist av oss mennesker?

De tre vise menn på vei for å kjøpe kameler

Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Joh. 20,29

What can be asserted without evidence can be dismissed without evidence.
Christopher Hitchens

I følge Store Norske Leksikon er apologetikk "en teologisk disiplin som har til formål å begrunne og forsvare kristendommens krav på å bli betraktet som den sanne religion". Jeg har mange ganger sittet på møter og vridd meg i stolen når taleren har fått det for seg at han skal bevise Gud. Og det var på den tiden jeg var på det mest fundamentalistisk selv. Jeg skal prøve å si litt om hvorfor her. Hvis det er veldig viktig for deg at kristendommen kan bevises, så kan du tenke ut om du bør stoppe her eller lese videre. Erfaringsmessig er det trygt å lese videre, jeg tror ennå ikke det har skjedd at en tilfeldig person på internett har greid å overbevise noen om at apologetikken deres er feil. 

Jeg leste bibelen veldig mange ganger fra begynnelse til slutt, men problemet var at jeg leste nesten bare bibelen. Hadde jeg lest litt mer avanserte bøker om filosofi og apologetikk så hadde jeg lært meg mange flere fine ord og prinsipper. Slik det er nå blir dette på et veldig enkelt nivå, rett og slett fordi jeg aldri kom forbi det enkle nivået selv. Og jeg begrenser denne bloggposten til ting som har vært av interesse for meg selv. 

Noe av det første jeg kom borti, var argumenter av type "se så flott universet er, og tenk hvor fantastisk Gud må være som har skapt det!" Som barn likte jeg å ligge i sengen og fundere på de store spørsmålene, og jeg skjønte allerede tidlig i barneskolealder at denne type argumenter ikke kunne brukes. Du må gjøre unntak for Gud. Han er mer fantastisk enn universet, men trenger likevel ikke å være skapt av noen. Denne typen argumenter fungerer helt fint for folk som ønsker å styrke sin egen tro, men kan ikke brukes til å overbevise ikke-kristne. Og jeg avskriver direkte alle typer argumenter som krever spesialunntak for Gud. Da har man allerede forlatt logikkens verden og man må vurdere om man skal fortsette en absurd diskusjon man ikke kan vinne. Dessverre sluttet jeg å tenke gjennom tingene etter hvert som jeg skjønte at Gud ikke likte at jeg som et simpelt dødelig menneske skulle prøve å forstå ham. 

Ett argument som jeg kjøpte og trodde på lenge, var at siden kristendommen var den eneste religionen der Gud selv kom til jorden for å sone for syndene våre, så var det den eneste religionen som kunne være sann. Problemet er selvsagt at det er ikke så mange andre religioner som har arvesynd. 

Jeg trodde også på ramme alvor at de som bodde sammen uten å være gift gikk rundt med konstant skyldfølelse fordi de "levde i synd". Da jeg i godt voksen alder skjønte at folk flest gjør ikke det, så forsvant samtidig hele grunnlaget for argumenter som bygger på at moral er objektiv og gudgitt. Jeg tror ikke at mennesker som lever sammen uten å være gift egentlig vet, innerst inne, hvis de kjenner veldig godt etter, at det de holder på med er synd, unntatt hvis de allerede er lært opp til at det er synd. Og det er et krav hvis samboerskap er synd og moral er objektiv. De som påstår at alle samboere vet innerst inne at det lever i synd har tatt en posisjon som ikke er falsifiserbar, de mener å vite hva andre mennesker tenker innerst inne. Og det har dermed ingen hensikt å diskutere videre. 

Vet alle mennesker innerst inne at det finnes en Gud? "Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning." Igjen er vi helt utenfor falsifiserbarhet. Jeg påstår bestemt at svaret er "nei", men har ingen måte å bevise min påstand mot de som mener at riktig svar er "ja". Dermed er det heller ikke interessant å diskutere, og de som mener det får bare fortsette å mene det. Mens jeg var på det mest fundamentalistiske så likte jeg å lese det verset og bruke det på andre. Men hadde jeg vært 100% dønn ærlig overfor meg selv så hadde jeg sett at det ikke gjaldt for meg. Jeg ble kristen fordi folk rundt meg skremte meg med fantasifulle beskrivelser av helvete, ikke fordi jeg innerst inne visste at Gud fantes. 

Det beste argumentet apologeter har kommet opp med er, så langt jeg kan se, "fine tuning"-argumentet. Dvs. at de fysiske konstantene i vårt univers tilsynelatende er nøye avstemt for å kunne opprettholde liv. Det største problemet med dette argumentet er at det ikke tar deg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, men kun til en generell "gud" eller "ånd" eller "kraft" som på et eller annet vis forårsaket universet. Dette argumentet har aldri vært viktig for meg, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det har, bare tipse om at det finnes en del god og mye dårlig informasjon om emnet lett tilgjengelig ute på internett. 

Men hvordan var min egen apologetikk? Jeg hadde nokså tidlig gitt opp å bevise Gud for utenforstående. Så jeg hoppet over den delen. Argumentene mine var på formatet "hvis det finnes en allmektig Gud, så er ikke dette her noe vanskelig". En gang argumenterte jeg for at hvis det finnes en allmektig Gud som skapte jorden på 6 dager, så ville det ikke vært noe problem for ham å legge inn litt falske dinosaurfossiler for å forvirre "vitenskapen". Jeg brukte det heldigvis bare én gang før jeg skjønte hvor dårlig det var. 

Utsagn av typen over er problematiske av minst 2 grunner. Det helt opplagte problemet er at man ikke trenger å sannsynliggjøre at Gud finnes. Det største problemet er imidlertid at det er altfor sterkt til å være nyttig. Som et eksempel: "Jeg synes snøkrystaller er for fantastiske til å kunne oppstå av seg selv. Hvis vi tror på en allmektig Gud som holder oppe universet, så er det ikke noe problem å se for seg en milliard engler som sitter og klipper ut snøkrystaller av englefjær og drysser dem ned over jorden på dager med vindstille og veldig lett snødryss." Dette er et utsagn som er både totalt absurd og totalt uangripelig. 

Nå kommer det vanskeligste ordet jeg har tenkt å bruke i dag: presupposisjonalisme. Det kom en rød strek under det her hos meg, men jeg tror jeg har skrevet det riktig. Presupposisjonalistisk apologetikk er, så langt jeg kan se, en videreutvikling av min primitive "hvis vi antar at Gud finnes"-tenkning. Den går rett og slett ut på at hvis du bare tror på Gud, så vil Gud bevise for deg at han finnes. Det viktigste man oppnår her er selvsagt å sikre seg mot falsifiserbarhet. For hvis man har prøvd å tro på Gud uten at han overbeviste deg, så har du ikke trodd hardt nok, lenge nok, på riktig måte eller av riktig grunn. Eller kanskje du egentlig ikke trodde i det hele tatt? 

Hva var det så som holdt oppe mitt system? Det var en visshet om at hvis vi bare greide å finne den helt korrekte kombinasjonen av bibeloversettelse og tolkningsnøkkel så ville alt falle perfekt på plass som et puslespill med 10.000 brikker. Alle skrifter av en viss kompleksitet og lengde vil inneholde selvmotsigelser. Jeg trodde i fullt alvor at jeg kunne bevise at bibelen var den eneste teksten som hadde potensiale til å være guddommelig fullkommen. Det er bare ett problem, man må ha en relativt enkel tolkningsnøkkel. Da jeg for en stund siden gikk gjennom alle lovene i mosebøkene som var problematiske med tanke på at mann og kvinne var like mye verdt, så gikk det opp for meg at jeg hadde brukt en unik og separat tolkningsnøkkel for hvert eneste vers for å komme til den ønskede konklusjonen. Så når man ender opp med en tolkningsnøkkel som er mange ganger lengre enn teksten som skal tolkes, så faller dette sammen. For da er det tolkningsnøkkelen som blir fullkommen og ikke teksten. 

Et annet problem var at det dukket opp selvmotsigelser som ble stadig vanskeligere å bortforklare. Det toppet seg en advent der jeg satte meg ned for å finne ut når Jesus ble født, bare for å oppdage at det ikke er mulig å sette noe årstall. Kong Herodes har en stor plass i fortellingen i Matteus evangeliet, mens i Lukas er det folketellingen utført av Kvirinius som får oppmerksomhet. Problemet er at folketellingen ble utført noe sånn som 10 år etter at Herodes døde, så det er ikke mulig å få til noe som er konsistent. Det er også så mye annet som skurrer der at jeg ble nødt for å godta at her er det en påviselig feil. Og når jeg først hadde funnet én feil, så gikk ting utrolig fort. Da raknet alt sammen på rekordtid. 

Det beste argumentet mitt mot å drive apologetikk er at det ikke er noe i bibelen som tyder på at vi skal bruke "denne verdens visdom" til å "bevise" at Gud finnes. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror", sier Jesus. Så her er idealet helt bokstavelig "blind tro" uten noen form for bevis. Og jeg vil gå enda litt lengre. Jeg har fått høre manger ganger hvor tåpelig det er når vi ynkelige mennesker tror vi er i stand til å forstå Gud og hans planer med oss: "Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker." Jeg tror det er minst like tåpelig å tro av vi skulle være i stand til å bevise Gud. 

Metal - Fortsatt problematisk

Mitt første Karmøygeddon, mai 2017

Vanligvis når jeg ser at har bommet litt med et innlegg så redigerer jeg innlegget i det stille. Denne gangen bommet jeg såpass spektakulært at jeg har valgt å beholde den gamle versjonen til skrekk og advarsel og publisere helt på nytt. I 2016 publiserte jeg ett innlegg med tittelen "Rock - En tapt og glemt kamp?" der konklusjonen min var at kampen mot den fæle rockemusikken i all hovedsak var over: "Så kampen er over og stort sett glemt, og man finner i dag både instrumentene og musikkformene i de fleste kirker. Og 30 år fra nå er det kanskje andre slike kamper vi sitter og mimrer om." Det var nok ikke helt korrekt. 

Hjemme hos oss hadde vi en regel om at musikk med trommer eller elektriske gitarer ikke var lov. Det begrenset selvsagt musikken jeg kunne høre, og selv utvalget av kristen musikk ble temmelig spinkelt. Men det er rart med det, man lærer seg å like Marit og Irene når det er det som er lov. Men klassisk musikk var et smutthull, for pauker var lov, og jeg fikk en favoritt i de tunge og intense melodiene til Rachmaninov. 

Jeg ble foret opp med oppbyggelige bøker om den fæle rockemusikken. Det var baklengsmaskering, oppfordring til vold og drap og generelt opprør mot det bestående samfunnet. Og spådommene var at hele verden ville kollapse i vold og anarki hvis man ikke fikk stoppet djevelskapen. I dag kan vi vel trygt slå fast at disse dommedagsprofetiene har feilet episk. 

Nå skulle man tro at når jeg flyttet hjemmefra ville jeg nokså fort springe og kjøpe musikk av Metallica og Iron Maiden. Men jeg hadde prinsippene mine med meg, og det første jeg gjorde var å kjøpe 3 CD-plater med komplette lyriske stykker for piano av Edvard Grieg. 

Som 30-åring kjøpte jeg min første CD med popmusikk. Det var Abba, "The Visitors". Jeg vet det kan være vanskelig å skjønne, men jeg gikk altså rundt og var uvitende om at Abba hadde skrevet låter som "Dancing Queen" og "Money, Money, Money" helt til jeg var rundt 30 år gammel. 

Da jeg hadde passert 40 var jeg egentlig litt frustrert over at jeg ikke fant "min" musikk. Jeg hadde hørt masse på Roxette, vært innom Pink Floyd. Onklene mine likte Carpenters, så de hørte jeg noe på. Men så stoppet det opp. Spotify greide ikke å finne relaterte artister som jeg kom overens med. 

Det endret seg da jeg greide å sette på Nightwish sin versjon av "Walking in the Air" i Spotify med et uhell. Da åpnet det seg et univers av symfonisk metal som jeg ikke visste at eksisterte. Jeg havnet sånn sett i en veldig sær ende av metal-musikken med kvinnelig vokalist som hadde studert klassisk sang. (Derav begrepet "finsk operametal".) Men det er ganske lett å forklare, det er bare til å sammenligne Rachmaninov sin "Vocalise" og Nighwish sin "Sleeping Sun" så skulle koblingen være åpenbar. Hadde Rachmaninov levd i dag så hadde han startet symfonisk metal band. 

Et drøyt år etter at jeg hadde skrevet det forrige innlegget var jeg på min første metal-konsert. Da reiste jeg til Oslo for å høre Epica. Jeg leste meg opp på forhånd. Hvordan kler man seg? Hvordan oppfører man seg? Jeg kjøpte øreplugger og lærte meg begreper som "mosh pit" og "wall of death". Og det ble en bra opplevelse. 

Et par måneder senere var jeg for første gang innom Karmøygeddon Metal Festival i Kopervik. Og det var etter det jeg begynte å skjønne at det nok fortsatt var litt problematisk med metal for mange. Plutselig begynte det å poppe opp meldinger i Messenger av type "husk at Jesus fortsatt er glad i deg" og "pass deg for den okkulte musikken". Eller kanskje aller rarest, "har du vurdert om Pink Floyd kan være et alternativ?" Vennelisten på Facebook ble kortere. Og jeg skjønte etter hvert at det var et dårlig samtaleemne, selv enkelte ikke-kristne reagerte. 

Jeg hadde selv hatt mange motforestillinger mot rock og metal, og jeg var såpass uvitende at jeg trodde på ramme alvor at når jeg så folk i svarte klær med "Mayhem" på ryggen så var det satanister som kanskje skulle til en hemmelig samlingsplass ute i skogen og ofre geiter til Djevelen. Min egen opplevelse ble sånn sett et lynkurs i hvordan man burde håndtere fordommer. Jeg trodde til og med en kort stund at det var Gud som ville vise meg hvorfor jeg burde slutte å dømme folk ut fra utseende og musikksmak. Men reaksjonene som kom fra andre kristne fikk meg ganske fort på andre tanker. 

Så da sitter jeg og prøver å finne ut hva det egentlig var jeg opplevde? For de fleste sier ikke at de har problemer med musikken, man bare merker det. Og de få som sier det direkte begrunner det stort sett ikke. Er det den tidlige historien til norsk black metal med kirkebranner som fortsatt sitter i? Er man fortsatt redd for at Djevelen gjemmer seg i basstrommene? Er det bare ikke sosialt akseptert? Alt jeg vet er at en ukjent andel av befolkningen har et uspesifisert problem med musikken. 

I et intervju i Aftenbladet Magasinet i 2018 kom jeg i skade for å bruke ordene "forsinket ungdomsopprør" om min oppdagelse av musikk. Det er selvsagt håpløst upresist. "Ungdomsopprør" eksisterer ikke som et fagbegrep, og dermed skulle jeg selvsagt ha unngått det, eller i det minste definert det først. Som ungdom skal man finne sin egen identitet og plass i samfunnet. Da jeg var ungdom, var målet mitt å utslette min egen identitet for å kunne bli mer lik Jesus. Jeg kan avsløre at det fungerer veldig dårlig, og jeg vil advare andre mot å prøve. Når jeg som 30-åring begynner å utforske musikk, så er det en del av en slik identitetsbygging. Det hadde selvsagt vært en stor fordel om jeg jobbet med det i ungdomstiden, men slik ble det ikke. Når ungdom gjør denne type identitetsbygging og møter tilstrekkelig stor motstand hjemme så hender det at man kaller det for et ungdomsopprør. Man kunne like godt kalt det for et foreldreopprør mot ungdommens behov for å finne sin egen identitet. 

Men da jeg etter et par år for alvor forstod at musikken var problematisk for mange, burde jeg ha skrotet den? For meg personlig ble svaret "nei". Musikk er såpass viktig for meg at når jeg endelig har funnet min musikk, så bytter jeg den ikke bort. Eller kanskje jeg skal kalle det for musikken endelig fant meg? For jeg gjemte meg så godt jeg kunne for den skumle rocke-musikken i altfor mange år.