Finnes det feil i Bibelen?

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggpost var grunnsteinen i systemet mitt en ufeilbarlig Bibel. Jeg har lest Bibelen noe sånn som 50 ganger før jeg var ferdig utdannet, og jeg greide aldri å finne noe som var påviselig feil. Det var enkelte passasjer som ble litt krevende med årene, men jeg la dem fint til side og regnet med å finne problemet hos meg selv ved en senere anledning. Og tross alt, en allmektig Gud skulle ha verdens minste problem med å skrive ned og bevare sitt ord for ettertiden i en fullkommen tilstand. Hvis han ønsket det. Men nå i dag tar vi på oss de kritiske brillene og ser om mine observasjoner fra mange år tilbake er riktige. Jeg er ikke først og fremst ute etter å angripe Bibelen, men vil heller oppfordre folk til å lese den og tenke gjennom hva som står der. Også de krevende avsnittene. 

Jeg vet av erfaring at det ikke finnes selvmotsigelser i Bibelen som ikke kan tolkes vekk. Jeg har vært ganske god på akkurat det selv. Så med unntak av en tilsynelatende enkel tall-tabbe så kommer jeg ikke til å lete etter avsnitt som skal bevise intern inkonsistens. Jeg vil heller se litt på moralen vi finner, beskrivelse av store hendelser. Og kanskje til slutt se om det finnes eksempler der det ville være naturlig å tro at ulike forfattere har hatt forskjellige budskap de ønsker å formidle. 

Vi starter med Noah. Hvor mange par fugler av hver type var det i arken? I 1. Mosebok kapittel 7 og vers 3 får Noah beskjed om å ta med sju par av alle fugler. Bare 5 vers senere står det at Gud faktisk sendte bare ett par av hver type fugl. Dette er sånn sett ikke noe stor sak hvis man ikke er dypt inne i tallsymbolikken i Bibelen. Men det er likevel en stor nok sak for meg som baserte livet på Bibelens ufeilbarlighet. For gitt at vi har en allmektig Gud som er i stand til å bevare sitt ord så lenge jorden består, hvorfor har han tillatt en tabbe som denne? Nå er det selvsagt ikke bare jeg som har oppdaget at det er et issue her, og hvis man googler problemstillingen så finner man mange kreative svar. Problemet er bare at man ender opp med en grad av gymnastisk fortolkning som jeg tenker umulig kan være riktig. Jeg går ikke nærmere inn på dette, de som ønsker det kan ta en kikk selv og se om de blir overbevist. En litt alternativ tolkning her kunne selvsagt vært at Noah selv måtte ut og fange de resterende 6 parene med fugler. 

En annen kategori er store hendelser som man ikke finner bevis for at har skjedd. Vannflommen (se egen bloggpost) som vi allerede har vært innom er et godt eksempel. Skapelsen for 6000 år siden. OG utgangen fra Egypt. Kong Salomo hadde så store rikdommer at det står at han "gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein". Det er også beskrevet i detalj de store mengdene gull og sølv som ble brukt da tempelet i Jerusalem ble bygget. Med så store mengder edle metaller i omløp så vil man miste noe på åkeren eller i søppelet. Og arkeologene vil før eller siden finne noe av det. Men det har ikke skjedd enda. Det er selvsagt ikke mulig å bevise at kong Salomo ikke var så rik som Bibelen vil ha det til. Men mangelen på omfattende arkeologiske funn av smykker av gull og sølv sier litt. Og problemet er ikke at ingen har prøvd å grave. 

Noen typer moral holder seg ikke særlig godt. Jeg regner med alle har hørt historien om Noah på søndagsskolen? Om den gangen han drakk seg full og kledde seg naken? Ikke jeg heller. Og der er det gode grunner til: 

Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark. Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute. Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken. Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, sa han: «Forbannet er Kanaan! For sine brødre skal han være den laveste blant slaver!» - 1. Mos. 9,18-25

Så Kanaan og etterkommerne hans skal være slaver fordi han var sønnen til en som hadde sett faren sin naken? Selv om jeg ikke så noe problem her tidligere, så synes jeg det virker fryktelig rart i dag. Hadde dette skjedd i dag så kunne Noah risikert å bli tauet inn for blotting. En vanlig forklaring er at Ham foraktet Noah for det som skjedde eller kanskje til og med hånte ham, selv om teksten ikke antyder noe slikt. Det gjør uansett ikke noen stor forskjell i måten Kanaan og etterkommerne ble straffet for Hams ugjerninger. Men jeg tror uansett ikke vi trenger å lete etter alternative forklaringer. Jeg tenker at deler av mannen ble sett på som så privat og hellig at dette bare var en rimelig straff for å ha sett noe man ikke burde se. Dette er også tydelig i moseloven: 

Det kan hende at en mann og hans landsmann kommer i slagsmål. Kona til den ene kommer til for å redde mannen sin fra den som slår. Hun rekker hånden ut og griper ham i kjønnsdelene. Da skal du hugge hånden av henne. Vis ingen medfølelse. - 5. Mos. 25,11-12

Hele problemstillingen virker nesten litt søkt. Jeg har aldri hørt om at to slåsskjemper har blitt skilt fra hverandre ved at kona til den ene har tatt balletak på den andre. Men det kan selvsagt være vanligere enn jeg tror. Men uansett, i dag tror jeg de fleste vil være enige om at den foreskrevne straffen ikke på noen måte står i forhold til forbrytelsen. Jeg synes også det er problematisk at det mangler symmetri her. Det er ikke noen lov som sier at menn skal ha en tilsvarende respekt for damer.  

Til slutt lovet jeg å prøve å finne et eksempel der ulike forfattere har hatt ulike ting de ønsker å fortelle. Og jeg tror kanskje jeg har funnet et slikt eksempel i historien om Paulus. Spørsmålet er ganske enkelt: Hvor reiste Paulus og hvem traff han etter at han hadde møtt Gud og blitt omvendt? Og hva ønsker de ulike forfatterne å fortelle med sin historie? 

Avsnittene er litt lange å sitere i sin helhet, så jeg lager en oppsummeringen. Slå gjerne opp selv og sjekk at jeg ikke tuller. 

I følge Apostelgjerningene kap. 9 var Paulus på vei til Damaskus der han ble "en god stund" før han måtte flykte fra byen og reiste til Jerusalem. Der gikk han inn og ut blant apostlene og forkynte. 

Paulus selv skriver litt om dette i Galaterbrevet 1. Der sier han at han ikke reiste til Jerusalem men til Arabia, senere til Damaskus, og først 3 år senere til Jerusalem der han kun traff Kefas (Peter) og Jakob av apostlene. Han var der fjorten dager. Og han avslutter med at "Gud vet at det jeg skriver til dere, ikke er løgn!"

Det er igjen mulig å harmonisere tekstene. "En god stund" kan godt være det samme som "tre år senere". Og når det står at han gikk ut og inn blant apostlene, så står det ikke hvor mange det var eller hvor lenge han var der. Den turen til Arabia er litt vrangere, men det er måter å få den til å stemme også. 

Den viktigste forskjellen er likevel at det tilsynelatende er ulike ting de ønsker å fortelle. Fortellingen i apostelgjerningene legger tilsynelatende stor vekt på at Paulus tidlig reiste til apostlene i Jerusalem og på den måten ble stående i tradisjonen til de apostlene som hadde fulgt Jesus her på jorden. Mens når Paulus forteller om dette selv, så virker det som han er minst like tydelig på at han har fått sin åpenbaring direkte fra Gud og at han har snakket bare littegrann med bare et par av apostlene. Sånn sett er det den siste versjonen som passer best med det synet jeg hadde. For jeg hadde ingen reformator eller prest og biskop jeg rettet meg etter. Og det var i hvert fall ingen pave som kunne vise en komplett linje av forgjengere helt tilbake til apostelen Peter. Jeg leste og tolket Bibelen selv. 

Konklusjonen er at det det finnes mange avsnitt av Bibelen som er vrange å forholde seg til for en som er overbevist om at den er ufeilbarlig, men at det alltid er mulig å tolke seg rundt problemene. Samtidig mistenker jeg at det ville være ganske mange skrifter, både religiøse og sekulære, som ville vise seg å være ufeilbarlige hvis jeg tolket dem etter samme prinsipper som jeg tolket Bibelen. For min del ble det til slutt lettere å akseptere at Bibelen er skrevet av mennesker som skrev ut fra sin tid, sted, kultur og forutsetninger, og at den inneholder feil. Det ble rett og slett for mange tolkningsmessig krevende spagater i lengden. Noen mener at det finnes en objektiv gudgitt moral i Bibelen som er gyldig for alle mennesker gjennom alle tider. Denne objektive moralen synes jeg er vanskelig å få øye på, spesielt i det gamle testamentet. 

Kvinnesynet i det Nye Testamentet

Jeg har tidligere blogget om det kvinnesynet som finnes i mosebøkene der kvinnene framstilles som en eiendel og egentlig ikke har så mange flere rettigheter enn slavene. Kvinnesynet i det Nye Testamentet er ganske sikkert noe mer nyansert, men her er vi nødt for å gå litt dypere og kikke litt bak det som står.

Den enkle delen er evangeliene. I Lukas 8,1-3 leser vi om flere navngitte kvinner som reiser sammen med Jesus og disiplene når Jesus forkynner i ulike byer og landsbyer, og det er vel ting som tyder på at de i praksis var disipler. De 12 navngitte disiplene alle var menn, men det trenger strengt tatt ikke å bety annet enn at kvinnesynet som var vanlig blant jødene på den tiden sannsynligvis ville vært totalt umulig å reise rundt med kvinner som han omtalte som disipler. Så mens ortodokse jøder i dag nekter å sitte ved siden av kvinner de ikke er gift med på fly eller buss, så tok Jesus seg tid til å snakke med kvinnene, kanskje til og med på tomannshånd (se f.eks. historien om kvinnen ved brønnen.)

Når vi kommer til Paulus blir ting mer spennende. I brevene sine hilser han til mange kvinner som har gjort seg bemerket blant de kristne, se f.eks. siste kapittel av romerbrevet. I galaterbrevet skriver Paulus "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." Så dette begynner egentlig ganske bra.

Men så kommer vi til efeserbrevet: "Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt."

Første korinterbrev: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten."

Og det topper seg vel egentlig i 1. brev til Timoteus: "En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet."

Kvinnesynet i Bibelen er noe av det jeg hadde aller størst problemer med i den tiden jeg var på det mest konservative. I den tiden jeg gikk på videregående var det ikke noe problem. Jeg hadde ikke kontakt med mye folk, og blant de jeg hadde med å gjøre var det stort sett en gjengs oppfatning at kvinnene skulle gifte seg og underordne seg mannen. Etter hvert som jeg ble tvunget til å forholde meg til et større miljø, så oppdaget jeg mange ikke delte det synet. 

Når man skal se på Bibelen som ufeilbarlig, så må man starte med å anta at den faktisk er ufeilbarlig, og at alt som ser ut som feil og selvmotsigelser bare tilsynelatende er det, og at feilen ligger hos meg som leser den uten å forstå den tilstrekkelig. Det krever også en utstrakt harmonisering, for man kan ikke tillate seg å tenke at ulike forfattere har hatt ulike oppfatninger. Siden alt er inspirert av Gud, kanskje til og med diktert av Gud, så må bøkene ha sammenfallende forkynnelse. Når det gjaldt det jeg oppfattet som Jesus og Paulus sitt kvinnesyn, så ble forskjellene etter hvert så store at jeg ikke greide å harmonisere dem med hverandre. Så jeg gjorde det jeg var blitt opplært til, jeg la dem til sides og håpet at det skulle finne den korrekte tolkningen senere. Det gjorde jeg aldri, og jeg ble tvunget til å vurdere andre muligheter. 

De 3 siste sitatene fra Paulus gir oss en fin mulighet til å få et lite glimt av hvordan liberale teologer arbeider med sin historisk-kritiske metode. Hvis vi starter med det siste eksempelet der kvinnen skal bli frelst gjennom barnefødsler, så står det i et brev de fleste av dagens liberale teologer er enige om at er en ren forfalskning. Det viktigste argumentet er at brevene til Timoteus og Titus beskriver en organisering og et hierarki i menighetene som man ikke finner noen andre steder i brevene til Paulus. Så går det på at læren minner mer om den noen kaller for "proto-ortodoks" lære fra århundret etter Paulus. Og man ser at brevene har en betydelig andel ord som ikke er brukt ellers i NT, men som er vanligere i kristne skrifter fra det 2. århundret. 

Efeserbrevet er mer omdiskutert. Her viser det seg at Paulus plutselig har fått sansen for fryktelig lange setninger, noe han ikke har hatt i sine andre brev. Det virker også som om teologien er mer avansert og polert enn i andre brev. Og igjen er vokabularet viktig. Alt i alt virker det som mange, kanskje de fleste, liberale teologer heller mot at Paulus mest sannsynlig ikke er forfatteren her.

Det mest spennende eksempelet er fra 1. korinterbrev der kvinnen skal være stille og underordne seg. Dette brevet er de aller fleste enige om at det faktisk er Paulus som har skrevet. Og problemet med akkurat dette avsnittet har med plassering og flyt å gjøre. For avsnittet kommer midt inne i en redegjørelse om hvordan man skal praktisere tungetale og profetisk tale i menigheten. Og hvis man tar vekk versene som går på hvordan kvinner skal underordne seg, så flyter teksten bedre. Budskapet strider også tilsynelatende mot et avsnitt tidligere i brevet der kvinner får lov å tale i menigheten hvis de dekker til hodet. Avsnittet har i noen manuskripter dukket opp andre steder i brevet, noe som kan være en indikasjon på at det er lagt til senere og at det bare har tatt litt tid før det har satt seg riktig sted. 

Selv om jeg fortsatt skulle hatt en prat med Paulus om menneskesynet hans, så finnes det grunner til å tro at han hadde et kvinnesyn som virkelig var mye mer moderne enn det som var gjeldende både hos jøder og romere mens han levde. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, og jeg regner med å bli kontaktet av folk som ønsker å fortelle meg hvorfor jeg tar feil. Men jeg var kommet til et punkt der jeg til slutt måtte innse at det var enklere for meg å akseptere at deler av Bibelen var forfalsket enn det var å skulle tviholde på at den var ufeilbarlig.