Tenke, handle, føle

Fotograf: Ian Furst - Lisens: CC BY-SA 3.0

"Livet mitt skal dreie seg om å tenke de tankene Gud ønsker at jeg skal tenke, våge å gjøre de gjerningene Jesus ville gjort på jorden, og ikke basere ting på følelser men på vissheten om at jeg er frelst og på vei til Himmelen, alt sammen mens jeg holder ut på denne jorden som ligger i det onde." Dette kunne kanskje vært en oppsummering av hvordan det var å være meg for 30 år siden. Det kan virke vanskelig å forstå hvordan man kan komme inn i noe slikt, men jeg tror mange som har vært i en lignende situasjon kan være enig med meg om at det er lett. Det er bare å vikle seg inn i et usunt kristent system og ta tiden til hjelp. Det å komme seg ut er den krevende delen. 

Da jeg var en liten gutt så elsket jeg å ligge i sengen og filosofere over de store spørsmålene. Hvor stort er universet, hvor mange stjerner er det, hvordan føles det å være død? Hvis universet virkelig er så komplisert at Gud må ha skapt det, hva da med Gud som er enda mer komplisert? Hvem skapte Gud? Da jeg ble eldre sluttet jeg med det, for jeg skjønte jo at slike ting kunne gjøre Gud sint. Bibelen er nokså tydelig på at Gud gransker tankene våre og lønner oss ut fra det han finner der. Og da er veien kort til et tankefengsel der veldig mange ting ikke er lov å tenke. 

Det var selvsagt ikke bare listen over syndige tanker som vokste. Det samme gjaldt handlinger. Og klart, hvis det meste av det man kan være med på utenom kristne aktiviteter er med og lokker en bort fra Jesus og Himmelen, så sier det seg nesten selv at man blir veldig begrenset. Spesielt når man har passert det punktet at alle menigheter i området er så villfarne at det er tryggest å holde seg unna. Da blir man sittende hjemme alene og gremme seg over all synd og umoral i samfunnet. Og det er ganske stusselig. 

Følelsene er det som forteller oss hvordan vi har det. Egentlig. Innerst inne. Når man har gått tilstrekkelig lenge uten å gi seg selv lov å kjenne etter hvordan man har det, så vil til slutt kroppen gi beskjed om at noe er galt. Og man vil kanskje fortsatt ikke være i stand til å ta hintet. I en fabrikk er det trykk- og temperaturmålere plassert rundt i prosessen for at vi skal kunne overvåke at alt er greit og kunne korrigere hvis noe ikke er det. Tar man vekk disse så kan det fortsatt gå greit, men det er mye vanskeligere å sette inn riktig tiltak når det ikke gjør det. 

Smått og forsiktig må man så få gang på dette systemet. Tenke-handle-føle-tenke-handle-føles osv. osv. Først tenker man at det er jo rart å sitte alene hjemme som kristen når bibelen sier så mye om nestekjærlighet. Så tar man mot til seg og går på møter et sted. Så kjenner man etter og finner ut at dette føltes egentlig ganske bra. I neste omgang så tenker man at det er jo litt vanskelig å vise ekte nestekjærlighet overfor mennesker som man er overbevist om at bedriver vranglære. Så man prøver å ta deres perspektiv på verden og kristendommen. Og så kjenner man at jo, dette fungerte, det føles godt, man forstår folk rundt meg på en helt ny måte. Samtidig som man kanskje blir litt betenkt over det verdensbildet enkelte har. Og så fører det igjen til tallrike nye iterasjoner. 

Man begynner å lure på hvorfor man egentlig tror at Gud ser på all verdslig musikk som synd. Så går man på platebutikken og kjøper en CD. Man kommer hjem, setter på musikken og kjenner at jo, dette føles godt og gjør godt, men man er fortsatt litt i tvil. Så tenker man etter om det stemmer det man har hørt om tekstene i slik musikk. Så får man den perioden der man sjekker alle tekstene veldig nøye. For til slutt å kjenne at jo, tekstene er jevnt over gode, og mange av dem treffer. Og selv de tekstene man egentlig tenker man burde mislike fordi de har elementer av religionskritikk treffer veldig godt fordi man føler de beskriver ens egne negative opplevelser med religion. 

Det høres kanskje enkelt ut, men dette er prosesser som tar mange år. Og det er kun helt i det siste at jeg faktisk har begynt å skjønne hva som skjedde og greid å sette ord på det. At tenke-handle-føle er motoren som driver meg framover og gir meg retning. I utgangspunktet høres det jo ut som en veldig egoistisk greie der alt dreier som om meg og min identitet. Men etter hvert skjønner man at både ens egne verdier, menneskesyn og verdensbilde er med og påvirker denne syklusen. Men jo, det er egoistisk, og det er en luksus vi kan tillate oss fordi vi har tilstrekkelig med tid og ressurser. En person som bruker alle sine krefter på å overleve fra dag til dag har kanskje ikke mye å oppnå her. 

Foreløpig er dette bare min private greie. Jeg tror at tenke-handle-føle er viktig for meg, men ikke nødvendigvis for andre. Men så gikk det opp for meg at BITE-modellen til Steven Hassan går direkte inn i dette. BITE står for "Behavior, Information, Thought, and Emotional Control" og er rett og slett en modell for hvordan en kult får kontroll over medlemmene sine. "Thought Control" går jo direkte på å kontrollere tankene til medlemmene vha. ting som indoktrinering, tankestopp-teknikker, forbud mot kritiske spørsmål osv. "Behavior Control" går på å regulere handlingene til medlemmene, f.eks. gjennom hva som er synd. Og "Emotional Control" går på å snevre inn hvilke følelser man har lov å føle, hvordan stoppe uønskede følelser osv. Og bare for å toppe det hele har vi "Information Control" som gjør at man ikke har noen som helst mulighet til å skaffe seg et hensiktsmessig verdensbilde. Og hvis en kult oppnår tilnærmet full kontroll over medlemmene ved å låse fast alle delene av "tenke-handle-føle"-syklusen, så tenker jeg at det kan være en indikasjon på at vi har noe viktig her med gyldighet langt utover meg selv. 

Samme hva man er med i av religiøse eller ideologiske sammenslutninger, så må det være lov å stoppe opp og kjenne etter om dette er greit. Får jeg lov å tenke, handle og føle tilstrekkelig fritt til at jeg trives med det? Hvor langt er jeg villig til å strekke meg fordi jeg har vennene mine i miljøet? Og her er vi forskjellige. For noen er det viktig å følge strømmen og mene det samme som de andre i miljøet eller menigheten. Motsatt vil kanskje en som har gått gjennom negative erfaringer kunne være mer følsom og reagere på ting som andre mener er helt greit. Og ta gjerne en ny sjekk etter et par år. I starten er alt nytt og spennende. Ting føles åpent og fritt og man er sikker på at man har funnet den plassen man vil være for alltid. Og så overser og man kanskje faresignalene. 

Alle steder man kan være medlem er det mulig å kjenne igjen faktorer fra BITE-modellen. I en rockeklubb er det ikke sikkert det føles greit å oppdage at en egentlig foretrekke country. Man vil kanskje oppleve at enkelte bruker et ladet språk når man snakker om norsk visepop. Og mange av medlemmene vil kanskje ikke se på det som et problem. Og blir det for ille så melder man seg bare ut, det er tross alt ingen som tror man går fortapt om man melder seg ut av rockeklubben. 

Så stopp opp og kjenn etter! Fang tankene, handlingene og følelsene og se nærmere på dem. Tenkte jeg virkelig fritt nå, eller var jeg fanget i et gammelt tankemønster eller følte jeg meg forpliktet til å komme til konklusjonen jeg gjorde? Greide jeg å omsette tankene mine til hensiktsmessige handlinger? Og våget jeg å kjenne etter med hele meg hvordan det egentlig føltes, helt innerst inne? 

---

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe der, men så innser jeg at de forenklingene man gjør nå man skal presse ting inn i en bloggpost ble for store denne gangen. Og selv om jeg mangler de kunnskapene som skal til for å skrive utfyllende, så må jeg i alle fall nevne de største forenklingene jeg ser selv. 

En modell jeg har sett om hvordan vi er laget setter opp identitet, verdensbilde og verdigrunnlag. Jeg har her kun skrevet litt om identitet og en syklus jeg tenker er med og utvikler min egen identitet. Identiteten min påvirker selvsagt de 2 andre, og det er mulig de har egne sykluser i tillegg, det vet jeg ikke. Uansett er ikke det å jobbe med hvem jeg egentlig er ikke så egoistisk som det kanskje høres ut. 

Kanskje enda viktigere er det at de prosessene jeg beskriver her går på metakognisjon. Det at jeg selv tar tak i grunnlaget for min egen tro og analyserer mine egne tankemønster og prøver å sette meg inn i andre mennesker sitt verdensbilde er ett nivå over vanlig tenkning. Uten selvinnsikt er jeg ikke i stand til å engang vurdere tanken om at jeg kan ta feil på noe område. Da er jeg en fundamentalist som dundrer i vei med mine egne læresetninger som jeg aldri har hatt oppe til noen reell vurdering uten å ta hensyn til mennesker rundt meg. Det står om Adam og Eva etter at de spiste av kunnskapens tre: "Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne." Det var rett og slett evne til selvinnsikt vi pådro oss i syndefallet. Ingen steder har vi forpliktet oss på å henge eplet tilbake på treet. 

Er Jesus en historisk person?

Hva vet vi om Jesus ut fra evangeliene? I veldig korte trekk så vet vi at Jesus ble født i Betlehem av Maria en eller annen gang rundt begynnelsen av vår tidsregning og at han vokste opp i Nasaret. Videre vet vi at han samlet 12 eller 70 disipler rundt seg, at han talte til folket i vanskelige lignelser, og at han likte å reise fram og tilbake over Genesaretsjøen i båt. Han helbredet mange og vekket noen opp fra de døde. Han hadde en siste nattverd med disiplene før han ble forrådt av Judas og ble korsfestet av Pontius Pilatus. Han stod opp på den 3. dagen og viste seg for disiplene og ga dem misjonsbefalingen.

Siden evangeliene er skrevet lenge etter at både Jesus og apostlene levde, så kunne det være spennende å se hva tidligere skrifter sier. De 7 brevene man er rimelig sikre på at det faktisk er Paulus som har skrevet er sånn sett de eldste skriftene i det nye testamentet, og dermed kunne det være interessant å vite hva Paulus har fått med seg. Han har tross alt vært og snakket med Peter og burde ha fått med seg et og annet.

Når man er lært opp til at alle delene av bibelen harmoniserer med alle andre delene av bibelen, så er det ganske krevende å skulle legge merke til hva som ikke står. Men i alle fall, Paulus har fått med seg at Jesus er født av en kvinne og født under loven. At denne kvinnen tilfeldigvis heter Maria har han ikke fått med seg, heller ikke at det skjedde i Betlehem. Det er ingen stall, ingen stjerne, ingen vismenn, ingen flukt til Egypt. Paulus tar seg heller aldri bryet med å fortelle hva Jesus sa eller gjorde her på jorden. Den lengste passasjen der Paulus siterer fra Jesu liv er nattverden. Ved første øyekast stemmer den veldig godt med det som står i evangeliene. Men er man litt ekstra våken, så ser man at hendelsen ikke er plassert i tid og rom. Det står ingenting om 12 disipler, det er ingen Judas Iskariot. Og kanskje rarest av alt, det han vet om nattverden er åpenbart fra Herren og ikke fortalt ham av Peter. Det at Jesus ble korsfestet er svært viktig for Paulus. Men han har tilsynelatende ikke hørt om Pontius Pilatus eller hvordan Peter fornektet Jesus.

Han har fått med seg oppstandelsen og at Jesus viste seg for mange mennesker:

«og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.»

Men her kan det være krevende å skjønne hvem det snakkes om, for han nevner både «de tolv» og «apostlene». Kefas (Peter) og Jakob listes opp separat, og det er mulig å tenke seg at Kefas her representerer «de tolv» og Jakob representerer «apostlene». (Altså at det underforstått er først Kefas, så resten av de tolv. Senere Jakob, og deretter resten av apostlene.) Dette er en spennende mulighet, for det kan tyde på at vi har en inndeling hos Paulus som ikke finnes i evangeliene. 

Paulus har nokså tydelig heller ikke hørt om misjonsbefalingen. Eller så har han hørt om den og konkludert med at den ikke er allmenngyldig. Eller kanskje tenker han til og med at misjonsbefalingen er oppfylt og avsluttet. Eller den er bare ikke viktig nok til at han ser noe poeng i å nevne den. Og siden det fortsatt er mange år til forfatteren av Matteus-evangeliet kommer til å skrive ned misjonsbefalingen så vet vi nokså sikkert at Paulus ikke har lest den. 

Men det største problemet her er hvorfor Paulus ikke siterer Jesus i brevene sine. En vanlig oppfattelse er at alt Jesus hadde gjort og sagt var allment kjent og sånn sett ikke verdt å repeteres. Men dette er skrevet lenge før evangeliene var skrevet ned, og de som ikke hadde hatt besøk av noen av apostlene hadde bare hørt om Jesus som del av en kjempelang rekke i hviskeleken. Samtidig er det flere steder at Paulus må argumentere for læren sin, og det er vanskelig å se for seg en mer effektiv måte å ende en diskusjon enn å kunne sitere Jesus. 

Så jeg har lenge tenkt at det er noe rart her. Brevene er rett og slett ikke slik i alle fall jeg hadde forventet de skulle være gitt at han sitter med informasjonen som finnes i evangeliene. Samtidig har jeg heller ikke greid å komme opp med noen alternativ forklaring. Helt til jeg nylig snublet over en forsker som mener at Paulus kan ha sett for seg en Jesus som ble korsfestet og oppstod oppe i verdensrommet og som man bare kunne få kunnskap om gjennom åpenbaring. Dette forklarer nokså elegant mye av det som står i Paulus sine brev som ellers er vanskelig å forstå. Samtidig som noen passasjer som blir vanskeligere. Nå gikk det sannsynligvis ikke så fryktelig mange år mellom at Paulus døde og evangeliene ble skrevet. Er det tilstrekkelig lenge til at Jesus kan ha utviklet seg fra en ren himmelsk skikkelse på Paulus sin tid til en person som gikk rundt på jorden og helbredet syke i Markus evangeliet? Jeg synes hypotesen er spennende og fortjener å bli behandlet seriøst. 

Er det greit å ta opp slike spørsmål? Jeg var rett og slett så på bærtur i mange år at jeg har vært nødt for å gå gjennom alt jeg trodde jeg visste på nytt. Jeg satte så store begrensninger på hva jeg selv hadde lov å tenke at jeg ble sittende dønn fast i egne tankemønster. Så ja, jeg tenker det må være lov å stille spørsmålet og tenke gjennom alternativene seriøst. Om Jesus var en historisk person eller ikke skal jeg ikke mene noe veldig sterkt om her. Men så lite som vi faktisk vet om Jesu liv og gjerninger, så føler jeg meg lurt av alle de som har forsikret meg om hvor troverdig dette er. Samtidig vil jeg være rask å legge til at jeg ikke ser på dette som et stort problem for de som ønsker å være kristne. Jeg tror tvert om at det bare er sunt å grave i materien og sjekke hva som egentlig ligger under. Det gjør det mye vanskeligere å ende opp i en usunt system der man vet 100% sikkert at bare en selv og noen få utvalgte har rett og alle andre tar feil.