Hvem vil dere sammenligne Gud med,
hva kan dere sette opp som ligner på ham?
Et gudebilde?
En håndverker støper det,
en gullsmed kler det med gull
og smir sølvkjeder til det.
Et innviet morbærtre blir valgt ut,
et tre som ikke morkner.
En dyktig håndverker letes opp,
for det skal reises et gudebilde
som ikke vakler.
- Jes. 40,18-20
Det står mange advarsler i bibelen mot falske guder. Men hvordan vet vi, egentlig, at den Guden vi selv tror på er den ekte? Hvordan vet vi at vi ikke har laget den selv, gjerne basert på Guden som søndagsskolelæreren eller foreldrene våre trodde på? Jeg har selv opp gjennom årene trodd på et antall kristne guder som er for forskjellige til at alle kan være ekte. De har sklidd over i hverandre over tid, så det er vanskelig å spesifisere et eksakt antall guder eller det eksakte tidsrommet jeg trodde på hver av dem, og jeg er ikke engang sikker på at jeg faktisk på noe tidspunkt hadde akkurat de gudene jeg beskriver. Men jeg prøver etter beste evne.
Mange har noe de beskriver som en "barnetro" de kan vende tilbake til der de har en gud som er bare snill og grei og passer på dem når de sover. Det hadde ikke jeg. Jeg forstod fra tidlig søndagsskole at Gud var streng og sint. I mosebøkene blir han beskrevet som "nidkjær" i norske oversettelser, men det ordet stammer sannsynligvis fra en tysk bibeloversetter på 1500-tallet som konstruerte et nytt ord for å slippe å omtale Gud som "sjalu". Og når du leser GT, så blir det fort klart at det ikke finnes noe som får Gud mer sint enn å tilbe andre guder. Så jeg tenker at "sjalu" er dekkende. Denne guden er allvitende og allmektig og holder nøye oversikt over at vi ikke tenker syndige tanker. Sammen med tanken om helvete fra NT blir dette fort heftig.
Denne guden har jeg i all hovedsak fått levert ferdig bygget, og det er sånn sett den eneste jeg ikke har laget selv. Den ble levert ferdig med en moral som jeg var forpliktet til å følge, ellers havnet jeg i helvete. Så hele ungdomstiden min levde jeg i et slags åndelig Nord-Korea. Det var et trangt tanke-fengsel som jeg for alt i verden ikke måtte prøve å bryte ut av, for da havnet jeg i ildsjøen med smeltet og brennende svovel. Som barn elsket jeg å ligge og filosofere over de store tingene i verden. Livet og døden og universet og alt mellom. Men det måtte jeg slutte med, for Gud likte det ikke.
Det var også et problem at jeg ikke kunne være med folk som ikke var tilstrekkelig rettroende. Jeg er introvert og har sannsynligvis litt asperger-tendenser og hadde virkelig hatt bruk for gode venner. I stedet ble det å skyve vekk de fleste som ikke var tilstrekkelig gode kristne. Og det var ikke mange som passerte det nåløyet. Så det var ensomt og mørkt med mange regler som skulle følges, syndige lyster som skulle undertrykkes og mange tankerekker som aldri ble fullført.
Det førte med seg to problemer:
Det første problemet som for alvor viste seg mens jeg studerte var at Jesus hadde sagt "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Det gikk opp for meg at jeg ikke fulgte det nye budet til Jesus på noen som helst meningsfull måte. Jeg følte en form for nestekjærlighet til de som mente nøyaktig det samme som meg, men de var det så få av at Jesus aldri ville ha gitt dette budet hvis det bare gjaldt dem.
Det andre problemet var at jeg gikk med konstant underskudd i energiregnskapet over flere år. Så omtrent da jeg var ferdig med utdannelsen min og begynt å jobbe så var jeg kommet til det punktet at jeg ikke greide mer. Gud hadde lovet meg at "som dine dager er, skal din styrke være", men han leverte aldri. Jeg skjønte at Gud krevde at jeg hele tiden leverte det perfekte, så jeg slet meg ut med å hele tiden skulle levere 110% i jobbene jeg hadde. Det var ikke godt nok at sjefene var fornøyd, jeg og Gud måtte også være fornøyde, og vi hadde langt høyere krav enn sjefene på jobb.
Noen vise personer har sagt at man ikke kan argumentere en person ut av en posisjon han eller hun ikke ble argumentert inn i. Og det gjaldt meg her. Jeg liker å se på meg selv som en logisk og fornuftig person, men her hjalp det ingenting. Det som gjorde at jeg kom meg videre var først og fremst at jeg ikke greide mer, og at Gud ikke leverte de kreftene han hadde lovet. Utover det begynte det religiøse systemet mitt å smuldre opp rundt meg. Veldig langsomt, det tok mange år. Men etter hvert hadde jeg blitt nødt for å lage meg en ny gud. Denne hadde jeg for det meste laget selv, og den hadde fått min moral.
Den guden jeg fikk nå var en sånn moderne gud som jeg kunne gå og småprate med. En gud som hjalp meg å finne bilnøklene om morgenen når jeg skulle på jobb. Den lignet, så vidt jeg kan se, ikke på noen gud i bibelen, verken i GT eller NT. Men det var egentlig ikke så farlig. Det var en trygg gud som passet på meg. En gud som skapte alle mennesker unike fordi han var kompleks og favnet alle personlighetstyper selv.
Denne guden var ikke redd for å la meg lese "The God Delusion" av Richard Dawkins. Han var så god og trygg at ingenting av det Dawkins skrev bet på ham. Faktisk så syntes jeg Dawkins og Hitchens beskrev ganske godt den sinte guden jeg hadde i starten, og det så jeg ikke noe problem med. Jeg hadde allerede i mange år før jeg kom hit skjønt at de fleste gudsbevis feilet, og jeg skjønte at mange apologeter ikke kunne være helt ærlige når de fortalte hvor sikre de var på sine gudsbevis. Så jeg foretrakk gode ateister foran dårlige apologeter hvilken dag som helst. Hemant Mehta, "The Friendly Atheist", dukket stadig oftere opp i Youtube feeden min, og jeg syntes det var interessante ting han hadde å si. Den sekten jeg hadde jobbet meg ut av hadde som sitt viktigste prinsipp at vi ikke var borgere av denne verden, så jeg hadde og har fortsatt stor sympati med amerikanske ateister som kjemper mot kristne nasjonalister som ønsker at USA skulle bli et kristent land.
Denne guden var heller ikke skvetten når det gjaldt musikk, og det var nå jeg begynte å utforske ulike typer metal. I starten leste jeg alle tekstene og var virkelig i tvil om jeg kunne høre på dette. Det jeg fant ut var at de fleste tekstene til de gruppene jeg hørte på var så intelligente at de kun rammet usunn religion og den sinte guden jeg hadde hatt. Og ikke bare at jeg ikke så noe problem med det. Etter hvert ble jeg glad i musikken og tekstene. Og mens kristen musikk stort sett handler om hvor stor og fantastisk Gud er og hvor glad jeg er for at Jesus frelste meg, så handlet disse tekstene ofte om ting som betydde noe for meg, de reflekterte mine følelser, erfaringer, opplevelser og prosesser. De tekstene som brukte den store slegga og rammet all religion var som regel så barnslige at jeg tenkte at Gud umulig kunne ta dem seriøst.
I starten av perioden med denne guden tenkte jeg fortsatt at bibelen var ufeilbarlig. Jeg hadde hatt en forholdsvis enkel tolkningsnøkkel, men den måtte jeg skrote. Men jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare fant riktig tolkningsnøkkel så ville alt falle på plass og gi mening igjen, omtrent som når man setter på plass siste biten i et puslespill med 10.000 biter.
Det endret seg da jeg før jul et år satte meg ned med Google for å finne ut hvilket år Jesus ble født. Og det viste seg at ingenting gikk opp. For at begge fødselshistoriene (i Matteus og Lukas) skal kunne være sanne så måtte kong Herodes ha levd mens Kvirinius hadde folketellingen. Men Herodes døde ca. 10 år før folketellingen. Så står det at "hele verden" skulle telles, det er selvsagt en overdrivelse. Men det gjaldt ikke engang hele Romerriket. Det gjaldt bare Judea, som nettop var blitt en fullverdig romersk provins. Men så skal alle reise til den byen der en eller annen vilkårlig forfader kom fra rundt 1000 år tidligere, og da begynner det virkelig å bli sprøtt. For i en folketelling er man interessert i hvem som bor i en by akkurat nå og skal betale skatt i byen. Hvor forfedrene kom fra er totalt uinteressant. Og selv om jeg har lært hvordan jødene hadde tatt vare på nøyaktige stamtavler for hele befolkningen helt tilbake til Adam, så er det ingen historiske fakta som tyder på at det stemmer.
Det som skjedde nå var sånn sett at jeg hadde fått trukket ut strikkepinnene og begynt å trekke i den løse tråden. Og da gikk det fort! Samme hvor i bibelen jeg pirket så falt ting fra hverandre. I løpet av et par år var bibelen gått fra å være det eneste fullkomne objektet i universet til å være "The Ultimate Goatherders Guide to the Galaxy". Den inneholder akkurat så mye klokt og sant som andre religiøse tekster fra samme tid og sted. Jeg vet det kan være vanskelig å skjønne, men det går faktisk helt fint å være kristen og ikke tro på at det er noe spesielt med bibelen. Så det at jeg sluttet å se på bibelen som spesiell gjorde ingenting med troen min.
Nå er jeg egentlig en veldig rar plass. For jeg er fortsatt kristen og ivrig kirkegjenger. Samtidig har jeg sluttet å lese bibelen, jeg hører på metal, jeg tror på en gud som ikke har problemer med verken samboere, skilte eller homofile. Jeg begynner å lese bøkene til flere framtredende ateister. Jeg blir etter hvert engasjert i Hjelpekilden og ønsker å hjelpe andre som har dårlige opplevelser med streng religion. Jeg begynner å blogge litt om emnet. Og jeg har aldri verken før eller senere hatt det bedre med Gud. Det eneste prinsippet jeg fortsatt holder fast på er at man blander ikke politikk og religion. I alle fall så får jeg nå mye pes fra andre kristne. Jeg blir beskyldt for å være en religiøs ekstremist. Jeg blir beskyldt for å være en sint og militant ny-ateist. Folk kommer til meg på arbeidsplassen og foreslår at vi skal finne et ledig møterom og be sammen siden jeg tydelig er sint på Gud for tiden. Jeg blir "unfriendet" på Facebook, noen tar seg til og med bryet med å ringe og fortelle meg i klartekst hvorfor jeg er en person de ikke kan være venner med lenger. Og jeg blir utsatt for "bakholdsangrep" der folk bruker tid med meg for å bygge tillitt før de plutselig en dag snur rundt og skal fortelle meg hvorfor utviklingsteorien er feil, hvordan solen egentlig brenner hydrogen og oksygen i stedet for å fusjonere hydrogen, hvorfor Donald Trump er utvalgt av Gud til å lede USA og mye annet søppel.
Dette var den snilleste og tryggeste guden jeg kunne tenke meg. Så hva var det som tok knekken på den? Det var ikke Dawkins eller Hitchen som traff den i hodet med logiske argumenter. Den ble ikke skremt vekk av satanisk musikk. Det var ikke ateister i Hjelpekilden som overbeviste meg om at han ikke fantes. Han ble ikke sur fordi jeg ikke ville ha ham innblandet i politikken. Og det var ikke andre kristne som ikke så på ham som "god nok". Det som skjedde var at han snublet i sine egne bein. Og han falt så hardt at han aldri greide å reise seg. I motsetning til den første guden min så greide ikke denne å beskytte seg mot det ondes problem. Han var så snill at han hjalp meg med å finne bilnøklene min om morgenen når jeg skulle på jobb. Samtidig kunne han ikke hjelpe kristne barn i Syria som ba om at huset deres ikke måtte bli bombet og at pappa en dag måtte komme hjem fra krigen. Og det begynte å gå opp for meg at jeg måtte være svært privilegert for å holde fast på en slik type gud.
Så måten jeg løste dette på var å lage meg en fjern gud som satt og kikket på oss fra trygg avstand og ventet på at vi skulle slutte med tåpelige religionskriger og i stedet gjøre verden til den fantastiske plassen den var ment å være. Den snille guden hadde jeg laget med min egen moral som den så dyttet tilbake på meg. Denne fjerne guden gjorde ikke det, den ønsket at vi mennesker selv skulle finne fram til vår egen moral. Problemet ble etter hvert at den ikke fylte noen av behovene jeg hadde, og til slutt ble den så fjern at den ganske enkelt forsvant. Den dagen jeg meldte meg ut av den Norske Kirke så skjedde det ingenting annet enn at jeg fikk et papir der det stod at jeg ikke lenger var medlem.
Mitt første problem nå blir hva kaller jeg meg selv? Jeg hadde egentlig ikke tenkt over problemstillingen før noen kalte meg "hedning". Jeg synes ikke agnostiker passer, for jeg går ikke rundt og tviler. Samtidig holder jeg muligheten åpen for at det finnes en fjern gud (eller noe vi kunne kalt for gud eller kraft) et sted der ute. Ateist er et ord jeg ikke liker. Jeg er vant med at det betyr en person som har gjort et opprør mot Gud fordi han eller hun ønsker å leve i synd. Noe som absolutt ikke passer. Men samtidig tenker jeg at den guden som er beskrevet i bibelen er så inkonsistent at han ikke kan eksistere. Dermed blir jeg ateist relativt til de fleste rundt meg. Så jeg landet, noe motvillig, på "ateist".
Er jeg blitt ateist bare pga. dårlige opplevelser med religion? Nei, det har jeg ikke. Det har alltid vært gode kristne som har vært villige til å gi meg den siste harde dytten jeg trenger for å slippe taket i det siste halmstrået og komme meg videre. De har uten å ville det fått meg til å forstå hvor sprøtt det har vært det jeg holdt på med. Og sånn sett er jeg takknemlig. Uten dem ville alt tatt mye lengre tid.
Dette er selvsagt bare en fase? Jeg kommer selvsagt tilbake til kirken som en angrende synder? Jeg tror ikke det. Jeg har brukt for mange år på å finne ut hvorfor jeg trodde det jeg gjorde, hvordan religioner blir til, hvordan religiøse skrifter utvikler seg. Jeg har sett mannen bak forhenget. Eplet er spist og fordøyd, og jeg ser i dag ikke noen mulighet for å kunne henge det tilbake på kunnskapens tre.
Men det betyr vel at jeg aldri har vært en ekte kristen? For Gud har jo lovet å bevare oss i troen? Vel, hva det betyr å være en ekte kristen er så diffust at det kan jeg ikke engang svare på selv. Men jeg innrettet livet slik at det aldri skulle bli et alternativ å forlate kristendommen. Jeg skjøv fra meg folk som ikke var kristne eller ikke tilstrekkelig rettroende kristne. Jeg leste bibelen minst en time til dagen. Jeg lot være å lese filosofi, historie og liberal teologi annet enn det som krevdes av meg på skolen. Jeg var ekstremt nøye på å ikke rote meg borti lesestoff som på noe vis var kritisk til kristendommen. Når jeg da, tross alle forholdsregler, likevel mistet troen, så endte jeg opp ute i snøen. Jeg hadde sett Soria Moria glitre i det fjerne, men da jeg endelig kom fram dit så var alt bare ødemark så langt jeg kunne se.
Men jeg har selvsagt gjort opprør mot Gud fordi jeg ønsker å leve i synd? Det sier i alle fall Paulus! Her har vi forlatt falsifiserbarheten. For her vet plutselig folk rundt meg motivene mine uten å kunne lese tankene mine. Når ting ikke lengre er falsifiserbart så gir det ingen form for mening å diskutere videre. Jeg kan bare si at jeg ikke lengre tror på begrepet "synd", samtidig som jeg selv tror at jeg har et mye bedre moralsk system enn da jeg var på det mest fundamentalistiske. Utover det har jeg ingen interesse av å diskutere det med mennesker som på forhånd "vet" hva jeg mener.
Hva skal til for å overbevise meg om at Gud finnes? Her er jeg usikker Det avhenger selvsagt også av hvilken type gud det er snakk om. Men jeg sparker egentlig ballen tilbake til Gud. Jeg har bedt og lest i bibelen minst en time daglig store deler av livet. Hvis Gud hadde noe å fortelle så var kanalene åpne. Ellers, hvis Gud har skapt meg, så vet han også hva som vil overbevise meg.
Hva gjør jeg hvis jeg plutselig får bevis på at Gud finnes? Igjen, det kommer an på hvilken Gud. Hvis den sinte guden plutselig dukker opp, så vil jeg komme meg ut av alle avtaler og selge alt jeg eier og gi det til de fattige. Og jeg vil finne meg en hule der jeg sitter hele dagen i sekk og aske med bønn og bibel i håp om at han kan tilgi meg at jeg ikke trodde på ham. Det største problemet blir likevel at jeg må håpe at han ser gjennom fingrene med at jeg ikke gjør det fordi jeg elsker ham så høyt, men fordi jeg er fullstendig vettskremt med tanken på en evighet i ildsjøen. Hvis den snille guden plutselig stod på døren, så ville jeg invitert ham inn på kaffe og diskutert det ondes problem. Og hvis det var den fjerne guden som plutselig vinket til meg fra ute i verdensrommet, så ville jeg vinket tilbake og fortsette å leve slik jeg gjør nå.
Er disse gudene virkelig forskjellige guder? Og finnes det flere? Jeg vil påstå at de er for ulike til at de kan være samme guden. Og hvis den sinte guden min finnes, så vil han sende folk beine veien til helvete for å tro på de to andre gudene. Jeg tror også det finnes flere. Når vi ser TV-predikanter som svindler gamle og syke for pensjon og sparepenger så tenker jeg at de har en gud som ikke ligner på noen av de jeg hadde. De forkynner gjerne en gud som ligner på den sinte guden min, men hadde de virkelig trodd på ham så tenker jeg de skulle ha kledd seg i sekk og aske og ropt til ham dag og natt og bedt om tilgivelse og lovet å betale tilbake alt de hadde svindlet folk for med renter slik Sakkeus gjorde.
Nå som jeg har hatt long covid i 2 år, hvorfor ikke begynne å tro på Gud igjen slik at jeg kan bli helbredet? Jeg foretrekker long covid framfor å gå rundt med konstant angst for helvete resten av livet. Jeg har heller aldri noen gang opplevd å bli helbredet eller få noen annen form for bønnesvar. Så det ville ganske sikkert blitt både helvetesangst, tankekontroll, long covid, samt frustrasjon over at jeg ikke finner grunnen til at Gud ikke vil helbrede meg. Så jeg sier høflig "nei takk!"
Men seriøst, jeg begynte å høre metal og lese bøker av kjente ateister? Trodde jeg virkelig at andre kristne ville la det passere? I ettertid er det lett å se at det var en fullstendig tåpelig tanke. Men ting skjedde gradvis, og jeg begynte å gå i en kirke der det i starten føltes åpent og fritt. Så jeg må bare ærlig innrømme at jeg trodde det var innenfor. Til mitt forsvar må det også sies at jeg opprinnelig kom fra et utrolig snevert religiøst miljø, og jeg var rett og slett ikke var i stand til å bedømme hva som ville passere i det jeg så på som mer liberale kirkesamfunn.
Tror jeg virkelig at konservative kristne som leser detter kommer til å endre mening? Nei, det er jeg helt sikker på at de ikke gjør. De er for godt vaksinerte mot vranglære. Kristne er ikke lengre i målgruppen. Jeg skriver for min egen del og for andre som er i ferd med å bryte ut eller allerede har gjort det. Kanskje enkelte liberale kristne vil vise en slag forståelse. Så hvis du sitter med en brennende lyst til å kontakte meg og fortelle meg i klartekst hvor stor idiot jeg er, bare la det være. Det føles kanskje godt en kort stund, men du oppnår ingenting. Da er det mye mer effektivt å bare blokkere meg alle steder det er en fare for at jeg dukker opp.
Men jeg er vel i det minste blitt sintere nå som jeg er ateist? Det må jeg nok innrømme. Jeg trodde lenge at mine opplevelser som kristen var så ekstreme at jeg kunne snakke med andre kristne og få en forståelse for at det jeg hadde vært gjennom ikke hadde vært greit. Jeg trodde jeg hadde noe å bidra med i diskusjonen om hvordan vi kan unngå at andre havner i det samme uføret. De erfaringene jeg gjorde etter at jeg begynte å blogge om emnet var heller miserable, og har nok bidratt at jeg har blitt litt skarpere i kantene.
Hva med døden? Jeg må selvsagt være konstant redd for å dø nå som jeg ikke tror på Gud? Nei, faktisk ikke. Etter å ha gått rundt i altfor mange år og vært vettskremt over tanken på å risikere å havne i helvete, så er det helt fantastisk befriende å vite at jeg mest sannsynlig ender opp som gjødsel for en eller annen busk og at det blir slutten på historien om meg.
Kanskje man i stedet for å spørre hverandre om hvilket kirkesamfunn en tilhører burde spørre om hvilken type Gud man tror på? Jeg tenker kanskje at to stykker som har noenlunde samme type Gud vil kunne ha mer til felles enn om det tilfeldigvis står de samme bokstavene på utsiden av bedehusene deres. Jeg tror også at det å tenke gjennom og få et bevisst forhold til hvilken type gud man tror på kan være en nyttig øvelse.
