søndag 6. november 2016

Litt om falsifiserbarhet


Hvis du slår opp "falsifiserbarhet" på Wikipedia, så vil du se at eksempelet de bruker er svaner. Påstanden "alle svaner er hvite" er falsifiserbar. Hvis du finner bare én eneste svane som er rød, grønn eller svart så blir påstanden falsifisert. Samme hvor mange millioner hvite svaner du har funnet så hjelper det ikke hvis det dukker opp bare én eneste svart. Og ja, det finnes svarte svaner.

Det at en påstand er falsifiserbar er ikke det samme som at den er feil og kommer til å bli falsifisert. Påstanden "det finnes ikke grønne svaner" er falsifiserbar, men så vidt jeg vet så er den ikke falsifisert, rett og slett fordi ingen har funnet grønne svaner.

Vi prøver oss på en påstand som ikke er falsifiserbar:

- Jeg har en gnom i kjelleren.
- Eh, javel? Hvordan ser den ut?
- Den velger vanligvis å være usynlig.
- Vanligvis?
- Ja, ungene har sett den en gang. De forteller at den var grønn med lysende gule øyne.
- OK... Det hørtes vel egentlig mest ut som de har sett en dårlig episode av Scooby Doo?
- Nei, nei. Ungene kom løpende opp trappen. Du skulle sett hvor redde de var. Noen ganger hører vi den romstere i veggene om natten.
- Du har selvsagt sjekket at du ikke har rotter i huset?
- Hvorfor skulle jeg det? Det er jo helt opplagt at det er gnomen vi hører. En gang rev den til og med ned et bilde som hang på stueveggen midt på natta. Det var et forferdelig brak. Og så stjeler den sokker. Vi har en hel skuff med enslige sokker der gnomen har vært og stjålet den andre.

Tilsynelatende er det ikke noen vesentlig forskjell på påstandene "alle svaner er hvite" og "jeg har en gnom i kjelleren". Men i påstanden "alle svaner er hvite" ligger det implisitt at hvis man greier å finne en grønn eller svart svane uten at noen har vært ute med malerkosten, så er påstanden falsifisert. Når man begynner å grave litt i "jeg har en gnom i kjelleren", så viser det seg derimot ganske fort at det ikke er mulig å sette opp objektive kriterier for å falsifisere påstanden. Ikke bare det. Det viser seg også at fenomener som er vanskelige å forklare på annet vis blir brukt som en verifikasjon av påstanden.

Innen religion er det svært vanlig å møte på påstander som er helt umulig å falsifisere. Jeg prøver å sette opp en dialog for å illustrere:

- Jorden er nokså nøyaktig 6000 år gammel!
- OK? Jeg forstår du ikke er gammel nok til å ha sett "Det var en gang et menneske" på TV?
- Joda, jeg har sett det. Det er bare propaganda. Du vet vel at det er en sammensvergelse blant vitenskapsfolk for å få oss til å tro at universet er gammelt?
- Nei, jeg må innrømme at jeg ikke hadde fått med meg det... Men hvordan vet du alderen?
- Det er bare å regne seg bakover i slektsstavlene i Bibelen. Da vil du se at Adam ble skapt for nokså nøyaktig 6000 år siden.
- Nå er det vel et antall fenomener som blir vanskelige å forklare hvis jorden er bare 6000 år. Hva med lyset fra fjerne galakser som har nådd oss?
- Det er mange gode forklaringer på det. Det enkleste er om Gud bare skapte lyset mellom stjernene.
- Så du mener det universet vi ser bare er verdens største lysbildeshow?
- Ikke nødvendigvis. Det er andre gode forklaringer også. Den mest lovende til nå er at midt i universet var det et hvitt hull der jorden ble liggende. Det ville gjort at tiden hos oss gikk mye langsommere enn i resten av universet. Så da kunne Gud både skape galaksene og lyset kunne nå fram til jorden i løpet av en dag.
- Og hvordan får vi påvist et slikt hvitt hull?
- Det er ikke mulig. De som har regnet på det har funnet ut at det ikke finnes noen måte vi kan oppdage noe slikt.
- Det var jo sånn sett beleilig. Hva med all oljen vi har i Nordsjøen? Hvor kommer den fra hvis jorden er bare 6000 år gammel?
- Det er enkelt. Gud skapte den.
- Ja, det var jo opplagt. At jeg ikke tenkte på det... Hva med dinosaurene? Ikke plass til dem i arken?
- Joda, det var det. Men de ble i all hovedsak utryddet av den 800 år lange istiden etter vannflommen.
- OK, så de norske fjordene ble ikke dannet for 2,5 millioner år siden men for ca. 4000 år siden?
- Det stemmer!
- Apropos vannflommen... Den fant jo sted helt opp mot historisk tid.
- I år 2348 f.kr. for å være nøyaktig.
- Du verden. Igjen basert på slektstavler antar jeg?
- Stemmer det.
- Hva med egypterne? Vannflommen kom jo i en periode der de drev og bygget pyramider. Hvordan greide de å ta opp igjen pyramidebyggingen etter at de ble utslettet av vannet?
- Det er selvsagt bare tull. For å få pyramidene til å virke gamle har de såkalte vitenskapsfolkene plassert alle faraoene etter hverandre. Alle forstår jo at for å få dette til å gå opp må de har regjert 2 eller 3 samtidig, mest sannsynlig over ulike deler av Egypt. Og bare for å understreke hvor udugelige vitenskapfolkene våre er, så har de ikke oppdaget at alle pyramidene er bygget på de steinlagene som ble avsatt etter flommen.

Som man ser, så er det ganske enkelt ikke mulig å pønske ut et argument som virker her. Og jeg tenker vel at selv om det skulle vise seg å være en Gud som har skapt jorden, så kommer vi mye lengre ved å forske på disse tingene enn ved å bare sitte ned og fortelle oss selv at dette finner vi aldri ut av likevel.

Innen vitenskap er falsifiserbarhet helt kritisk viktig. På mange områder er det slik vitenskapen kommer seg framover. Det er sjelden ting er fullt ut verifiserbare, dermed må man falsifisere gjeldende teorier for å komme videre.  For noen som ser vitenskapen fra sidelinjen så vil det kunne se ut som vingling. Spesielt innen en del religiøse miljøer der fasiten er gitt på forhånd, vil man finne utallige bevis på hvordan vitenskapen i sin iver etter å forklare universet uten å trekke inn Gud feiler på spektakulært vis gang etter gang.

Mangel av falsifiserbarhet er kanskje tydeligst når det står mellom religion og vitenskap. Men også når man diskuter religion kommer dette opp. Er det Luther eller Calvin som har rett? Eller kanskje Paven? Eller ligger sannheten fortsatt et sted der ute og venter på å bli oppdaget? Min påstand er det får vi aldri vite, for ingen av systemene er falsifiserbare. Og det er helt greit, for hvis alt vi holdt på med var falsifiserbart, så var det bare vitenskap og ingen religion.

Da jeg kom til det punktet der jeg måtte skrote mitt fundamentalistiske bibelsyn var det egentlig to viktige ting som skjedde. Det første var at verden ble kompleks. Tidligere hadde den vært enkel, og det var som regel de enkle løsningene jeg mente ville fungere best. Det andre som skjedde var at jeg ble oppmerksom på mange av de logiske feilslutningene jeg selv hadde gjort. Og det å diskutere religion som om det var vitenskap var bare en av mange.

Det som skremmer meg mest, er at det føles som om stadig flere påstander som skulle vært falsifiserbare ender opp med å bli "gnom i kjelleren"-diskusjoner. Når man i den amerikanske valgkampen slenger ut en påstand om at det foregår valgfusk i stor stil til fordel for demokratene, så burde det være en lett sak for observatører og valgforskere å si at dette har vi tilbakevist for lenge siden, det har ikke vært og er ikke blitt et problem. Men det eneste man oppnår med det er å bli møtt med stadig villere konspirasjonsteorier, og alle forsøk på å imøtegå disse blir sett på som en bekreftelse på at det må foregå noe snusk. Det er fortsatt folk som blir syke av mobilstråling, som tror vaksiner fører til autisme, og som påstår at fly slipper ned kjemikalier over oss for at vi skal bli lettere å kontrollere. Og det finnes ikke et argument i hele verden som biter på dem. Så man kan gjerne si at diskusjonen er gått fra å være vitenskapelig til å bli religiøs.

Så neste gang du følger en diskusjon der begge parter er overbevist om at de har vunnet, så ta en ekstra sjekk på om mangel på falsifiserbarhet spiller en rolle på en eller begge sider.